Verdens regnskoger binder CO₂ og fungerer som gigantiske CO₂-lagre. Den aller største – Amazonasregnskogen i Sør-Amerika – er godt over tjue ganger så stor i areal som Norge. Mer enn 50 prosent av hele klodens regnskog finnes her. Men i takt med verdens stadig større appetitt på kjøtt er regnskogen satt under stort press. Fremdeles brennes enorme skogområder ned og jorda rives opp for å rydde plass til produksjon av soya. Slik frigjøres store mengder CO₂. Soyabønner – som er svært proteinrik – fraktes til land som trenger den til dyrefôr.

En stor del av Amazonasregnskogen ligger i Brasil. Om lag halvparten av verdens regnskog har blitt ødelagt etter andre verdenskrig.

– Ja, dette er trist og det stemmer, sier Ida Breckan Claudi, policyrådgiver i Regnskogfondet.

– På 2000-tallet startet regjeringen i Brasil å håndheve lovene som skulle beskytte regnskogene – ved å kontrollere og sanksjonere. Da svarte mektige aktører med å kreve lovendringer som ble vedtatt i 2012. Den nye skogloven signaliserte at avskoging ikke vil bli straffet. Siden har avskogingen gått noe opp og ned.

KLIMA, LANDBRUK OG MAT

Norsk klimastiftelse setter søkelys på klima, landbruk og mat. Rapporten “Matsystemet under press” belyser dette komplekse og viktige temaet fra ulike vinkler. 20. mars 2018 ble rapporten lagt fram på en #Klimafrokost i Bergen – se opptak av innleggene. Artiklene fra rapporten er samlet på en egen temaside.

Likevel, den mest effektive stopperen mot avskoging har vist seg å være «Soyamoratoriet» som kom på plass i 2006 etter at produsenter og oppkjøpere av soya innførte et frivillig forbud mot å kjøpe soya dyrket på nylig avskogede områder. Denne avtalen sørget for at avskogingstallene raste i den brasilianske delen av Amazonas.

– Dessverre gir ikke «Soyamoratoriet» beskyttelse nok. Når den internasjonale etterspørselen etter rimelig soya øker, hjelper det ikke å innføre avskogingsforbud ett sted. Da avskogingen kom under en viss kontroll i brasilianske Amazonas, forflyttet problemet seg. Både til nye områder som savanneskogen i Brasil, men også til nabolandene Paraguay, Bolivia og Argentina hvor regnskogen nå er veldig truet. Tross en del lyspunkter går det i full fart i feil retning.

Mangelfulle sertifiseringsordninger

– Matindustrien viser til sertifiseringsordninger. Hvordan vurderer du disse?

– Sertifiseringene som brukes i dag mener vi ikke er gode nok. Ordningene er konsensusbaserte, minste felles multiplum legges til grunn og ordningene blir langt ifra så progressive som de må være. Ordninger som Pro Terra er ikke gjennomsiktig og gir ikke innsyn i rapporter om – og evalueringer av – produksjonsforhold og underleverandører. Så lenge sertifiseringsordningene er såpass lukket og fri for innsyn, kan man ikke vite om de holder det de lover, sier Ida Breckan Claudi.

– Sertifiseringssystemene er dessuten tungrodde, mange aktører er involvert og det er vanskelig å forbedre dem. Kjøper av soya kan gjennom disse mangelfulle sertifiseringsordningene også få en forestilling om at soyaen nå er grønnvasket, klimavennlig og problemfri. I verste fall kan sertifiseringsordningene virke passiviserende, for hvilke insentiver har bedrifter til å ta i bruk andre, mer effektive miljøtiltak når de kan kjøpe en «miljøpakke» som sertifiseringsordningene representerer?

– Når en innkjøper vurderer kjøp av soya fra Brasil, nytter det ikke å se på Norges innkjøp isolert. Vi må se på det globale markedet – den enorme etterspørselen som fører til den ekspansive veksten i soyamarkedet – og så vurdere hva denne utviklingen medfører for bærekraft og klima. Det hjelper lite at norske bedrifter kjøper sertifisert soya så lenge virksomheten de kjøper fra selger soya produsert på nylig avskogede områder. Vi kan sammenlikne dette med at en norsk kleskjede skulle hevde at det er helt OK å kjøpe klær av en produsent som bruker barnearbeid og unnskylde dette med at akkurat de klærne vår kjede selger ikke er sydd av barnehender. Denne typen argumentasjon holder ikke.

Trenger andre proteinkilder

– Hvordan kan verden redusere forbruket av soya og dermed legge beslag på mindre landareal?

– Så lenge vi mangler mekanismer som hindrer at nye områder avskoges, må verden over på andre proteinkilder som er bærekraftig produsert og som ikke legger beslag på verdifulle skogområder som klimaet vårt er avhengig av. Det forskes på mange alternativer. Et eksempel er Senteret for forskningsdrevet innovasjon/Foods of Norway ved NMBU, som har utviklet en teknologi som kan gjøre det mulig å bruke treflis og brunalger som proteinkilde for oppdrettsfisk.

[rp4wp]

– Utfordringen ved denne typen prosjekter er først og fremst kostnadene. Det trengs risikovillig kapital til utprøving i stor skala, det trengs penger slik at alternativene til soya kan nå så langt at de blir konkurransedyktige. Dette må politikerne, fôrindustrien og produsentene av kjøtt og fisk ta tak i.

– Bør folk endre matvanene og spise mindre kjøtt?

– En god begynnelse er at vi mennesker spiser soyaen i stedet for å gi den til dyra våre. Forbrukerne burde også få innsikt i hvilke produkter som er fremstilt basert på soya. I enkelte land brukes merkingen «soyafritt» og «kun fôret med gress», det ønsker vi oss også i Norge.

– Så la meg konkludere slik: Når forbrukere spiser mer kjøtt og oppdrettsfisk, øker behovet for import av soya. Dette kan vi gjøre noe med enten ved å redusere forbruket av kjøtt, finne alternative proteinkilder til dyrene våre og ved å kreve at soyaprodusentene ikke selger noen som helst soya dyrket på nylig avskogende områder. Slik kan vi redusere avskoging og bidra til å ta vare på den livsviktige regnskogen, sier Ida Breckan Claudi.