I regjeringens stortingsmelding fra i sommer om «langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser,» slås det fast at «en forutsetning for at Langskip skal lykkes er etterfølgende prosjekter internasjonalt som benytter seg av læringen og infrastrukturen som blir etablert i prosjektet.» 

Norge er ikke alene om å tenke i slike baner, at vår sokkel skal bli morgendagens CO₂-lager. Norges store satsing på karbonfangst og -lagring (CCS) får nå betydelig konkurranse. Og konkurrentene vil ligge nærmere kildene enn det Norge og de antatt beste lagringsmulighetene på norsk sokkel gjør.

Norge satser 25,1 milliarder kroner på Langskip. Dette inkluderer både den statlige støtten til Norcems anlegg i Brevik, delfinansieringen av Fortum Oslo Varme og Northern Lights som er transport- og lager-delen av prosjektet. Driftskostnader for ti års drift er anslått til 8 milliarder kroner. Samlet kostnadsanslag er dermed på 25,1 milliarder kroner. Statens andel er anslått til 16,8 milliarder kroner.

Northern Lights, som er lagringsdelen av den norske satsingen på CCS, skal være i drift fra 2024.

Klar over konkurransen

«Vi er i en konkurransesituasjon og følger nøye med på markedsutviklingen,» skriver Kim Bye Bruun i en e-post til Energi og Klima. Han er direktør kommunikasjon og myndighetskontakt i Northern Lights. Bak Northern Lights står Shell, Total og Equinor.

Det norske Langskip-prosjektet skal i første fase lagre 1,5 millioner tonn CO₂ under havbunnen i Nordsjøen. 800 000 av dette skal komme fra Norcems sementfabrikk og fra det ennå ikke fullfinansierte anlegget for CO_2-fangst på forbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. 700 000 tonn skal etter planen importeres.

• Vil du lære mer om CCS – her er Energi og Klimas temasider.

«Vi har pågående samtaler med virksomheter som står for utslipp av 48 millioner tonn CO₂ per år. Vår kapasitet i første fase er 1,5 millioner tonn. Vi ser på muligheten for å øke kapasiteten til 5 millioner tonn i en andre fase og utelukker ikke en ytterligere kapasitetsøkning på lengre sikt,» skriver Bye Bruun.

I tillegg til Langskip er det det nederlandske prosjektet Porthos i Rotterdam som er kommet lengst i planleggingen av et lagringsanlegg. Investeringsbeslutningen skal etter planen tas tidlig neste år.

Lanserer planer i høst

Våre danske naboer i sør skal denne høsten konkretisere sin strategi for at den danske kontinentalsokkelen skal bli et satsingsområde for lagring av CO₂. I første omgang skal det brukes 197 millioner danske kroner til et toårig prosjekt som kan føre frem til at de første lagrene er på plass i 2025.

Et bredt politisk forlik i Folketinget satte i fjor 2050 som sluttdato for dansk olje- og gassvirksomhet. I en egen avtale fra juni i år mellom den sosialdemokratiske regjeringen og Venstre, Dansk Folkeparti, Radikale Venstre, Socialistisk Folkeparti, Enhedslisten, Det Konservative Folkeparti, Liberal Alliance og Alternativet er man enig om å konkretisere en CCS-strategi. Den innebærer at det kan åpnes for å bruke 16 milliarder til å gjøre Danmark til en sentral CCS-aktør.  Fordelingen av disse pengene er blant de ting som skal avklares senere i år.

Danskene ser for seg at CCS kan overta folk fra olje- og gassektoren. Men de nærmere detaljene skal altså komme senere i år. Dansk Industri, tilsvarende NHO, jubler over det som de mener er en mulig ny storindustri i Danmark.

Britene satser tungt

I planen som den britiske regjeringen lanserte i vår, lover den britiske staten å bruke inntil 1 milliard pund (12 milliarder kroner) i støtte til fire «superplasser» for CCS.

Senere i 2021 vil regjeringen legge frem en plan for å trekke private bedrifter med i dette. Ifølge den britiske regjeringen skal CCS kunne skape 50 000 jobber innen 2030.

Den nederlandske regjeringen har sagt at den vil bruke 5 milliarder euro (vel 50 milliarder kroner) til å subsidiere CCS-prosjekter, skriver Reuters.

Miljøstiftelsen Bellona har gjennomgått Nederlands CCS-satsing. Her er deres rapport om dette.

Norske CO₂-prosjekter trenger CO₂ fra Europa

I stortingsmeldingen om Langskip – fangst og lagring av CO₂, skrev regjeringen at CO₂-kilder fra hele Europa kan benytte seg av lagringsinfrastrukturen som utvikles.

Norge er med andre ord avhengig av import av CO₂ og andre som dermed spleiser med oss, for å lykkes.

Hvor stor er sjansen for at denne forutsetningen oppfylles?

«Vi ønsker konkurranse velkommen,» skriver Bruun.

Han viser til at flere lagringsaktører gjør karbonfangst mer interessant for kundene. De geologiske forutsetningene og Norges internasjonalt konkurransedyktige olje- og gassindustri gjør Norge godt posisjonert.

«Vi må jobbe hardt for å holde kostnadene nede og tilby gode tekniske løsninger,» skriver han.

«Dette er en ny bransje. For å få ytterligere fart på utviklingen trenger vi forretningsmodeller, solide avtaleverk (stat-til-stat og selskap-til-selskap), støtteordninger, økte CO₂-priser, investeringsvilje, reguleringer, operasjonelle prosedyrer, ordninger for sertifisering og måling og ikke minst standardisering. Da er det positivt at det er flere aktører involvert,» avslutter Bye Bruun.

Plass til enorme mengder

Ifølge beregninger som den internasjonale sammenslutningen av olje og gasselskaper (IOGP) har foretatt, er det antatt at Norge kan lagre 70 milliarder tonn CO₂, nok til 1000 års utslipp av norske CO₂-gasser. Danmark ligger på 60 milliarder tonn, britene på 80 milliarder tonn og Nederlands kapasitet anslås til 4 milliarder tonn.

Selskapet Gassnova har som formål å fremme kostnadseffektive og fremtidsrettede løsninger for CO₂-håndtering, blant annet gjennom læringen fra Langskip. Dette statseide selskapet er det som tettest følger utviklingen på CCS-området.

Gassnovas administrerende direktør Roy Vardheim svarer slik på spørsmålet om oppfyllelsen av regjeringens forutsetning i stortingsmeldingen:

«Scenarioet vi ser utvikle seg nå, der avkarbonisering av europeisk industri tiltar, er det Norges CCS-satsing forbereder. CCS blir et viktig virkemiddel for avkarbonisering av industrien frem mot 2050. Da blir det behov for å bygge på erfaringene fra Langskip og videreutvikle CCS-teknologien. I denne sammenheng vil det også bli behov for større lagerkapasitet for CO₂.»

Usikre tall

EU har anslått at det vil være behov for å lagre 600 millioner tonn CO₂ i året fra 2050. Dersom dette anslaget holder, vil det være behov for mye mer enn den kapasiteten som nå bygges ut.

Det er betydelig usikkerhet om hvordan CCS vil utvikle seg fremover. Frans Timmermans, EUs kommissær for det grønne skiftet, var tidligere i år klar på at CCS neppe ville spille noen rolle før tidligst etter 2030. Rett og slett fordi en ikke har sett de nødvendige teknologiske fremskritt.

Generaldirektøren for klima i EU-kommisjonen, Raffaele Mauro Petriccione, uttalte i sommer betydelig skepsis til at det ville være en lønnsom teknologi for CCS.

• – Ingen vet om det blir en realitet, sa han til nettstedet Ends.

Regjeringen selv erkjente da de la frem Langskip at om prosjektet skal lykkes «trengs en ambisiøs utvikling av klimapolitikken i Europa. Det er mellom anna usikkerheit om omfanget av etterfølgjande prosjekt og om naudsynte støtteordningar for desse frå EU og dei einskilde landa.»

I dag ligger søknaden om støtte til å realisere Fortums anlegg på Klemetsrud i Oslo på EUs bord, et ja eller nei til dette vil være et signal om hvordan EU ser på Norges CCS-satsing.  

Alle de tre konkurrentene til Norge har den fordelen at de ligger nærmere CO₂-kildene på kontinentet enn det de norske lagrene gjør. Dette påvirker selvsagt konkurransen.

«Det er mange forhold som kan påvirke konkurranseforholdene rundt et lager. Avstand er definitivt ett slikt forhold – fordi det påvirker kostnadene knyttet til transport av CO₂ til lageret,» skriver Vardheim i Gassnova.