Hva gikk galt i klimapolitikken? Mye, må svaret bli. Uavhengig av skiftende regjeringer er utslippene fortsatt høyere enn de var i 1990, og langt unna målet vårt for 2020.

For i tillegg til at den ikke virker godt nok, er den i ferd med å bli upopulær. Det må vi forhindre.

I Aftenposten 17. januar skriver Håvard Haarstad og Tarje Wanvik ved UiB at forskere og politikere har fokusert for mye på innovasjon og for lite på smerten ved omstilling. De mener at samfunnsforskere og kommentatorer i liten grad har forutsett det sinnet som har spredt seg mot bompenger, bensinavgifter og elbilfordeler.

Ikke overrasket over motreaksjon

For oss som har arbeidet med Broen til framtiden i mange år – et samarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kirken og forskere – er ikke dette like overraskende. Vi deler Haarstad og Wanviks syn på at omstillingsdebatten i for liten grad har vært fokusert på konsekvensene av de «dyptgripende» endringene som må til. Hvis flere samfunnsforskere vil gå dypere inn i hvordan omstillingen til et bærekraftig samfunn erfares ulikt for ulike yrkesgrupper og sosiale lag – og ikke minst hva et bærekraftig samfunn er – er det svært velkomment. Da kan vi få til det Haarstad og Wanvik etterlyser i et senere svar i Energi og Klima, «å utvikle og kommunisere forskningen i tettere samarbeid med aktører i samfunnet».

Internasjonalt har fagbevegelsen i mange år fremmet et krav om Just Transition (rettferdig omstilling). I forordet til Paris-avtalen står det at partene skal ta hensyn til behovet for en rettferdig omstilling av arbeidsstyrken og til å skape anstendige jobber i tråd med landets prioriteringer.

De rike må ikke kunne kjøpe seg ut

Rettferdighet er vanskelig å måle og dele. Men prinsippene som har ligget til grunn i klimapolitikken til nå, blant annet om at forurenser betaler, har vært blind for at det er forskjell på hvor stor lommebok folk har (og ikke minst at de som tjener mest også forurenser mest). De kulturelle endringene Haarstad og Wanvik henviser til, den dyptgripende transformasjonen, påvirker mennesker og familier ulikt – det avhenger av inntekt, formue og klassebakgrunn, for å nevne noe. For at ikke endringene skal oppleves som urettferdige, er det helt nødvendig at de rike ikke kan kjøpe seg ut av restriksjonene som kreves.

Hvis grønn politikk betyr mindre penger å rutte med i hverdagen for de som allerede tjener lite, eller arbeidsledighet og utrygghet rundt jobb og framtid, burde det ikke overraske noen at det fører til protester.

Rettferdighet foran kostnadseffektivitet

Derfor bør også rettferdighet gå foran prinsippet om kostnadseffektivitet i omstillingen til et bærekraftig samfunn. Bygger vi en klimapolitikk på at den skal være rettferdig, må vi ta i bruk tyngre og mer treffsikre virkemidler for å sikre overgangen til et fornybarsamfunn så raskt som nødvendig. Med det mener vi blant annet mer statlige investeringer, utviklingshjelp, mer aktiv næringspolitikk, mer kompliserte skattesystemer og mer detaljerte regler for en mer sirkulær økonomi. Kort sagt; mye av det som man forbinder med inngripen i markedssystemer. Vi har sett lenge at markedet ikke klarer omstillingen selv, og må bruke de virkemidlene vi har i et parlamentarisk demokrati.

Heldigvis har Norge erfaring med omstilling i en rekke yrkesgrupper og ulike perioder. Vi har et organisert arbeidsliv, og en fagbevegelse som er sterkere enn mange andre land. Fagbevegelsen har spilt en nøkkelrolle i kampen om gode arbeidsvilkår, kvinners rett til deltagelse i yrkeslivet, kampen mot løsarbeidersamfunnet, 37,5-timersuken, tariff og helgefri. Dette er goder som har endret hele samfunnet. Vi kan få til omstillingen – men da må vi ta en ordentlig gjennomgang av hvordan vi skal komme oss dit.

Investere for klimajobber

For å klare en rettferdig omstilling må vi ha reguleringer som setter krav, og det krever politiske valg – valg som kan tas innenfor rammene av vårt parlamentariske demokrati. Det må stilles mer midler og virkemidler til rådighet for kommuner og fylkeskommuner til både klimaomstilling og klimatilpasning, og staten må ta ansvar for industri og annet som er utenfor lokalpolitikkens grep.

Det må satses på å skape de 100000 klimajobbene som skal sysselsette oss når oljebransjen gradvis fases ut og digitaliseringen uansett fører til mindre behov for arbeidskraft. Antagelig må vi investere store deler av Statens pensjonsfond utland i omstillingsrelaterte fond, og bruke de politiske styringsmulighetene som er der.

Samtidig gjelder rettferdigheten på tvers av landegrenser. Norges største bidrag til global klimarettferdighet vil være en rask omstilling hjemme, samt en tilbakebetaling av vår klimagjeld til land i Sør gjennom finansiering for utslippskutt, tilpasning og som erstatning for tap og skade. Om ressurser ikke stilles til rådighet for at land i Sør kan tilpasse seg et klima i endring og elektrifiserer økonomiene sine, vil de ikke oppleve rettferdighet og vil da ikke bidra til den. Alle må med for å komme i mål.

Legger man fram en politikk som folk oppfatter som rettferdig og samtidig så kraftfull at den er troverdig, vil den også kunne få oppslutning. Her har også samfunnsforskere en viktig rolle å spille, for å gå inn i hvordan ulike samfunnssjikt, klasser og yrkesgrupper forholder seg til omstilling, og hva som er grunnene til at de gjør det. Og ikke minst må vi lytte til fagbevegelsen, og de perspektivene den fremmer om hvordan en rettferdig omstilling vil se ut på norsk.

22. mars arrangeres Broen til framtiden i Oslo for sjette gang. Der fortsetter vi diskusjonen om en rettferdig omstilling og en klimaløsning nedenfra – og flere er alltid velkommen med på laget.