Stortingets behandling av klimameldingen markerer en kraftig endring i norsk klimapolitikk. Det skyldes ikke bare meldingens innhold, men vel så mye hvordan de ulike partiene posisjonerer seg i klimadebatten. Dette har vært påpekt av flere kommentatorer de siste dagene, blant annet av Aslak Bonde i Morgenbladet fredag. Bondes analyse er imidlertid også et godt eksempel på to myter som har begynt å feste seg i fortellingen om norsk klimapolitikk – myter som risikerer å gjøre det vanskeligere å forstå hva som faktisk er nytt i den partipolitiske klimadebatten.

De to mytene er for det første at Norge aldri har nådd klimamålene man har satt seg, og for det andre at det er samarbeidet med EU som nå tvinger fram mer forpliktende mål. Selv om begge disse påstandene har elementer av sannhet i seg, tegner de til sammen et bilde av at klimapolitikken nærmest uunngåelig er i ferd med å strammes til. Det skygger for noen viktige utviklingstrekk, og underspiller også mulighetene for endringer og tilbakeslag i årene som kommer.

Klimamålene Norge har nådd – og ikke nådd

For å begynne med den første myten: Det er rett og slett ikke riktig at Norge aldri har nådd klimamålene sine. De klimamålene Norge har forpliktet seg til internasjonalt – gjennom to runder med forpliktelser i Kyoto-protokollen – har Norge innfridd til punkt og prikke. En forutsetning for dette har vært at de internasjonale forpliktelsene alltid har kunnet innfris gjennom en kombinasjon av innenlands utslippskutt og kjøp av klimakvoter fra andre land.

De målene Norge ikke har nådd, er målene for utslippskutt på nasjonalt nivå.

At den første typen mål er nådd, mens den andre typen mål ikke er det, er ikke overraskende. Det har siden 1990-tallet vært bred politisk enighet om at Norge skal innfri sine internasjonale klimaforpliktelser. Derimot har uenigheten vært sterk om hvor stor andel av målet som skal nås gjennom henholdsvis innenlands utslippskutt og kvotehandel. Resultatet av denne uenigheten har vært at mål for nasjonale utslippskutt har vært notorisk vagt formulert – og umulig å styre etter.

Også EU-samarbeidet tillater å kutte utslipp “ute”

Dette bringer oss videre til den andre myten, om at EU nå tvinger klimamålene til å bli mer forpliktende.

Solberg-regjeringen valgte i 2015 å knytte norsk klimapolitikk tettere til EUs. Og det er riktig at EUs klimapolitikk totalt sett er mer forpliktende enn Kyoto-protokollen har vært – først og fremst fordi den er langt mer detaljert og omfattende, med et større system for planlegging og rapportering.

Den grunnleggende strukturen i Norges klimamål er imidlertid nokså lik: Norge forplikter seg internasjonalt til å innfri et visst utslippsmål, og målet kan innfris gjennom en kombinasjon av innenlands utslippskutt og «kvotehandel» med andre land. Forskjellene er først og fremst at den internasjonale forpliktelsen ligger i en bilateral avtale med EU heller enn i en FN-avtale, at «kvotene» ikke lenger er FN-kvoter, men ulike former for fleksibilitet mellom europeiske land – og at forpliktelsen bare gjelder for sektorene som ligger utenfor EUs kvotesystem.

Det nye i regjeringens klimamelding er at den så tydelig legger opp til at klimamålene framover skal innfris gjennom innenlands kutt, ikke gjennom «kvoter» fra andre europeiske land. Stortingets behandling viser at regjeringen har bred tilslutning til denne nye linja. Bakgrunnen for dette er imidlertid ikke at EU tvinger oss til å sette mer forpliktende innenlands klimamål – tvert imot tilbyr EU-samarbeidet lignende mekanismer som Kyoto-protokollen hadde for å unngå innenlands utslippskutt dersom det er politisk ønskelig.

Historisk linjeskifte hos Ap og Høyre

Det nye ligger i at Arbeiderpartiet og Høyre – tidligere motstandere av tydelig formulerte nasjonale klimamål – nå har gått i front for at utslippskuttene skal gjennomføres på hjemmebane. Det er altså ikke EU-samarbeidet i seg selv, men et historisk linjeskifte hos de største partiene, som har skapt den nye situasjonen i klimapolitikken.

Når det er sagt, er det mye som tyder på at EU-samarbeidet har vært utslagsgivende for at partiene har endret standpunkt. Den grunnleggende todelingen som EUs klimapolitikk legger opp til, mellom kvotepliktige og ikke-kvotepliktige sektorer, innebærer at industrien og oljenæringen langt på vei faller utenfor de innenlandske utslippsmålene. Helt siden 1990-tallet har hensynet til disse næringene vært en viktig del av årsaken til motstanden mot nasjonale utslippsmål i Arbeiderpartiet og Høyre. Todelingen gjør det dermed lettere for disse partiene å akseptere sterke nasjonale mål.

Samtidig fører EUs todeling også til at landbrukssektoren – den nest største kilden til utslipp utenfor kvotesystemet – settes under sterkere klimapolitisk press. Dette kan forklare den ellers nokså paradoksale situasjonen at Senterpartiet nå er partiet som er ivrigst på å bruke EUs mekanismer for kjøp av utslippskutt fra andre land.

Kan stå foran nye dragkamper

Hvorfor er det så viktig å erkjenne at det er politiske endringer i Norge, og ikke EU-regler, som ligger bak den nye politiske kursen vi har sett i Stortingets behandling av klimameldingen? Fordi historien har vist oss at nasjonale politiske mål lettere kan ignoreres eller reverseres enn internasjonale forpliktelser. Den nye enigheten om tydelige nasjonale utslippsmål framstår som relativt sterk og bred i dag. Det betyr imidlertid ikke at man kan se bort fra nye politiske dragkamper når 2030 nærmer seg.

De som tror at EU-samarbeidet i seg selv hindrer slike omkamper, risikerer å lure seg selv. Nasjonale utslippskutt er fortsatt et politisk spørsmål på nasjonalt nivå.