Vedum og Wara kan slappe av
Norsk industri vil følge samme regelverk som EU-konkurrenter så lenge ingen tukler med EØS. Og Norge har mye romsligere regler for bruk av FN-kvoter enn EU nå har vedtatt.
Frps Tor Mikkel Wara er bekymret for norske bedrifters konkurransekraft i lys av klimapolitikken. (Foto: Cornelius Poppe, NTB)
Tor Mikkel Wara (Frp) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) rykket ut i Dagens Næringsliv onsdag med et angrep på Ap-regjeringens klimapolitikk i lys av EUs nye klimamål for 2035 og 2040.
«Dette blir raskt en skandale for norske interesser», sa Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum.
«Norge har atter en gang påført oss selv større kostnader gjennom strengere klimamål enn det EU lager for seg selv», sa Frps Tor Mikkel Wara.
Norge er en del av EUs kvotemarked
Ifølge DN mener de to at «det er uholdbart at norske bedrifter skal møte strengere klimakrav og dermed få en konkurranseulempe opp mot europeiske konkurrenter».
Men gjør norske bedrifter det? Får de en konkurranseulempe mot konkurrentene i EU?
#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk
I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaktør Anne Jortveit, kommentator Anders Bjartnes og øvrige medarbeidere tilknyttet redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.
Uten å påkalle Faktisk.no, kan vi forsøke å rydde opp litt. Norske virksomheter, som er en del av EUs kvotemarked (ETS), vil fortsatt være en del av nøyaktig samme regelverk som konkurrenter i EU.
Det følger av at EUs kvotemarked (ETS) er en del av EØS. Reglene for ETS vil bli justert, noe også norske kvotepliktige selskaper vil bli omfattet av. I vedtaket fra EUs ministerråd fremgår det at nedtrappingen av tilgangen på kvoter vil bli revidert slik at det er igjen en del kvoter til bruk også etter 2039, mens det kan bli forlenget tilgang på gratiskvoter.
Så her kan vi altså slå fast: Vedum og Wara kan slappe av. Det er ingenting i vedtaket fra EU som tilsier at norske bedrifter vil møte strengere krav enn konkurrenter i EU. De skal – som nå – følge det samme regelverket for kvotehandel, og blir dermed eksponert for den samme CO₂-prisen som sine EU-konkurrenter.
(Det kan anføres at norsk næringsliv risikerer å få dårligere rammevilkår enn sine EU-konkurrenter fordi Norge somler med innføring av EU-direktiver, men det får vi ta en annen dag.)
EUs mål for 2035 – og bruken av kvoter
Det er riktig at Norge har meldt inn et strengere klimamål for 2035 til FN enn EU gjør. Norge har sagt at vi skal oppnå kutt på 70-75 prosent til 2035 målt mot 1990, mens EU har sagt 66,2 – 72,5 prosent.
Norges mål er altså hakket skarpere.
Men det er ikke riktig, slik DN skriver, at EU «åpner for mer kvotebruk enn oss».
Tvert imot er det mye klarere begrensinger i bruken av FN-kvoter i oppnåelsen av EUs mål under Parisavtalen enn Norge har gitt seg selv.
EU skal kunne bruke FN-kvoter fra 2036, etter en pilotfase fra 2031-2035 der det utvikles et marked for «kreditter med høy integritet og høy kvalitet».
Dette fremgår i vedtaket fra EUs råd som ble fattet onsdag.
Men i EUs NDC, altså innmeldingen til FN, er ikke begrensningen i bruk av kvoter for å nå 2035-målet like klar. Der omtales 2040 og 2035-målene i samme avsnitt, uten at det slås fast tydelig at 2035-kuttene skal foretas innenfor unionens grenser.
Vedtaket i rådet er altså klart, og inneholder svært tydelige begrensninger når det gjelder bruk av FN-kvoter. Men som alle politiske vedtak kan det gjøres om. Formuleringene i EUs NDC kan på dette punktet derfor oppfattes som et smutthull, som med en ny beslutning i rådet kan åpne for mer bruk av FN-kvoter for å nå 2035-målet enn det som blir utviklet gjennom pilotprosjektene det vises til. Pilotprosjekter vil antakelig gi noen, men ikke veldig mange, slike FN-kvoter.
I vedtaket fra EUs råd fremgår det at inntil 5 prosent av EUs utslipp i 1990 kan dekkes inn ved hjelp av FN-kvoter for å nå 2040-målet om 90 prosent kutt. I tillegg kan landene kjøpe FN-kvoter for å dekke inn sine nasjonale forpliktelser, på områder av klimapolitikken der EU ikke har felles politikk, også begrenset til 5 prosent.
Slike kvantitative begrensninger ligger ikke inne i den norske politikken.
Norge kommer til å bruke FN-kvoter for å nå målet for 2030 under Parisavtalen, mens EU gjør det med kutt på eget territorium.
For 2035 fattet Stortinget vedtak om at det skal «planlegges for» at målet skal nås ved kutt i Norge og EU, altså uten bruk av FN-kvoter. Men i innmeldingen til FN står det at slike kvoter kan benyttes, uten at det er angitt noen mengdebegrensning.
Antallet tonn det vil være snakk om avhenger av kutt i Norge og hvor mye Norge får godskrevet i samarbeidet med EU. Den resterende mengden vil være FN-kvoter som staten må kjøpe inn.
Hva dette samlet vil koste, er det ingen som kan gi utfyllende svar på nå. Men det går an å lage anslag, gitt litt ulike scenarioer, og det bør bli gjort. Det er viktig med transparens om disse tingene. Da får Tor Mikkel Wara og Trygve Slagsvold Vedum færre ting å henge seg opp i – mens risikoen for misforståelser går ned.
Denne teksten ble publisert om ettermiddagen torsdag 6. november, men er oppdatert fredag 7. november kl. 0900 med avsnittene om EUs NDC, etter at jeg ble gjort oppmerksom på formuleringene der.
