I et innlegg på Energi og Klima 25. juli 2017 etterlyser olje- og energiministeren mindre sort/hvitt tenkning i energi- og klimadiskusjonen.

Det høres lovende ut, men viser seg raskt å være en lang forsvarstale for fortsatt høyt tempo i olje- og gassindustrien samt noen enkeltstående referanser til allerede planlagte fornybarprosjekter i Norge. Han hopper fint bukk over den finansielle risikoen knyttet til videre norske olje- og gassinvesteringer, samt de åpenbare mulighetene som nå åpner seg i energimarkedene ute i verden. I motsetning til hva han legger opp til, bruker han også sort/hvitt argumentasjon om miljøbevegelsen som han mener vil tilbake til ullgensere og stearinlys og som tror at FrP ville bety oljefondets sikre død.

Ikke oppdatert

Premisset Søviknes legger til grunn er at fortsatt høyt tempo i olje- og gassnæringen vil gi avkastning på linje med historiske resultater, og at dette vil kunne pågå i uforandret tempo i tiår etter tiår. Innen fornybar energi fokuserer han ensidig på tradisjonell kraftutbygging og kraftkrevende industri samt en styrking av det sentrale nettet. Det fokuseres også utelukkende på prosjekter i Norge i motsetningen til hva innledningen skulle tilsi, at man skulle se på det globale bildet.

At olje- og energiministeren ikke nevner desentralisert energi, solceller på tak, solparker, batterilagring, hydrogen, elbiler, batteriferger, nullutslipps tungtransport, «load shifting», effektprising, AMS (smarte målere), IOT, havenergi eller noe som helst som hadde antydet at han var oppdatert på det som skjer i energimarkedet, er svært foruroligende. Å vise til vindkraftprosjektet på Fosen, som etter en ekstrarunde ble vedtatt av Statkraft og Lefdal mining sitt fantastiske «mot alle odds» datasenterprosjekt, kan umulig være noe en nyutnevnt olje- og energiminister kan lene seg på. Det viser dessverre at han på linje med tidligere olje- og energiminister Tord Lien, ikke er oppdatert om hva som foregår i energibransjen globalt. Kildene energiministeren benytter må i stor grad være tradisjonelle kraftmiljøer og aktører.

Det er dermed all grunn til å være bekymret for at den store energirevolusjonen som kommer dundrende mot oss foreløpig har gått olje- og energiministeren hus forbi. At Søviknes skryter av Energimeldingen som endelig kom i april 2016, ikke 2015 som Søviknes referer til, viser mest sannsynlig at han ikke har lest den. Det er en skuffende lite ambisiøs melding som i beste fall gir en god beskrivelse av nåsituasjonen knyttet til energisystemet i Norge. Meldingen er fullstendig blottet for politiske ambisjoner og har kun vage antakelser om hvordan nye former for energi og nye teknologier kan være med å endre energisystemet. «Man vil se mer av lokal energiproduksjon uten at vi vet hvilken konsekvens dette vil få», er blant formuleringer man møter i den 230 sider lange meldingen. Det mest konkrete i meldingen er at grønne sertifikater avskaffes etter 2020, en ordning Søviknes trekker fram som positiv i sitt innlegg.

Mer politikk

Noe av det første en ny olje- og energiminster bør gjøre etter høstens valg er å revidere Energimeldingen slik at bransjen har noe å styre etter. Slik den nå foreligger minner det mer om en fagrapport som kunne, og burde, vært utarbeidet kort tid etter valget i 2013, ikke som et gjennomarbeidet politisk dokument med klare visjoner. Med tittelen «Kraft til endring- energipolitikken fram mot 2030» forventer man mer. Ikke minst at det inneholder noe som minner om politikk.

Som tidligere ansatt i olje- og gassektoren mener jeg at vi må være stolte av måten vi har bygget opp en sterk leverandørindustri, samtidig som vi har håndtert inntektene til beste for Norge som nasjon. Men å basere framtidig suksess på historiske hendelser vil være fullstendig galt. Oljeproduksjonen på norsk sokkel har falt siden 2001 og vil fortsette å falle uavhengig av nye konsesjoner. Den vil bare falle litt mindre. Gass har overtatt, men sliter med å finne nye markeder. At kostnadsnivået på norsk oljeproduksjon er høyt gjør at vi vil slite med å konkurrere med billig olje og gass fra andre nasjoner som sitter tettere på de store markedene. Dersom man ser langsiktig på norsk olje- og gassproduksjon er det ingen tvil om at vi nå er inne i halefasen. Om dette vil ta 15-20 år som MDG ønsker, eller 50-100 år som FrP antyder, er mindre viktig. Det viktigste er at vi som nasjon behandler næringen som det den er, og ikke baserer framtidig satsing på illusjoner og ønsketenkning. Søviknes er opptatt av fakta, det bør også gjelde for olje- og gassnæringen.

De som fortsatt skal jobbe i olje og gass må føle stolthet for jobben de gjør og vite at de skaper verdier som bidrar til en myk overgang til andre næringer.

Fornybar ute i verden

Både i Norge og ute i verden venter mulighetene. I stedet for å utlyse konsesjoner lenger og lenger nord, bør framtidige energiutbygginger foregå lenger sør. Scatec Solar er i god gang med å etablere seg som en betydelig aktør innen utbygging av solparker i Afrika og andre steder i verden, og Statoil er sentral i forbindelse med utbygging av offshore vindparker i Storbritannia. Innen begge områder ser man nå at man kan utvikle prosjekter uten subsidier, og at prisene er konkurransedyktige med fossile alternativer. Her er det plass til mange flere aktører og Oljefondet kan brukes til å posisjonere Norge som en eier og finansiell aktør i energiprosjekter over hele verden.

Det er viktig med store prosjekter i Norge og fokuset på kraftkrevende industri som tar kraften i bruk er viktig. Men like viktig vil det være med aktivt eierskap i energiprosjekter ute i verden. Her kan både Oljefondet og det nye fondet Fornybar AS spille en viktig rolle.

Som tidligere ansatt i olje- og gassindustrien vet jeg også at personene som jobber der ikke nødvendigvis brenner for olje- og gassindustrien. Det viktigste er meningsfylte arbeidsoppgaver og en fornuftig lønn. Norske offshorearbeidere kan like godt omstilles til energiarbeidere, og kan i framtiden like gjerne reise på 14 dagers turnus til et solenergianlegg i Afrika som til en forfrosset oljeinstallasjon langt forbi iskanten i nord. Det kan like godt leveres hydrogen/batterisystemer til skip i Kina som det leveres diesel/elektriske løsninger til offshore skip i Sør-Korea. Og norske IT-selskaper kan være med å revolusjonere energisystemene i markeder over hele verden.

Når det først skal tenkes globalt må det gjelde like mye for fornybare markeder som for olje og gass. Og når man først skal gå bort fra sort/hvitt tenkning bør man ta i bruk hele fargespekteret.

Energimarkedet er fortsatt i stor grad sort, grått og brunt, men blir i større og større grad både grønt, blått, gult og lilla!