Finansmarkedsaktører er generelt positive til å ha et felles grunnlag som taksonomien for å vurdere bærekraftige investeringer, skriver artikkelforfatterne. (Foto: Gorm Kallestad/NTB)
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
EUs taksonomi – klassifiseringssystemet for bærekraftig økonomisk aktivitet – trer snart i kraft i Norge. «Lov om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren og et rammeverk for bærekraftig investeringer» ble vedtatt av Stortinget i desember 2021 og klassifiseringssystemet innlemmes trolig i EØS-avtalen etter sommeren.
Noen kaller EUs taksonomi en ‘gamechanger’ innenfor bærekraftig finans som vil få fart på omstillingen. Andre mener derimot at taksonomien har fått for stor oppmerksomhet siden den først og fremst er et rapporteringsverktøy for store børsnoterte selskap.
Vi har vurdert direkte og indirekte implikasjoner av å innføre taksonomien i Norge, og har snakket med sentrale finansmarkeds- og næringsaktører om hvordan taksonomien – eller nærmere bestemt kriteriene for begrensning av klimaendringer – kommer til å påvirke norske næringer.
Analysen vår viser at finansmarkedsaktører er generelt positive til å ha et felles grunnlag som taksonomien for å vurdere bærekraftige investeringer. Næringen er opptatt av langsiktige og forutsigbare rammer, og taksonomien sparer tid på diskusjoner om definisjoner. Etterlevelse av taksonomien kan i tillegg gi billigere finansiering og dermed få opp farten på omstillingen.
Finanssektoren er også vant til å forholde seg til mye og konkret lovgivning, som f.eks. hvitvaskingsregelverket, slik at taksonomien ikke er kontroversiell for de fleste finansmarkedsaktører.
Problemfri er taksonomien imidlertid ikke, og implementeringen av den skaper hodebry for mange. En av de største utfordringene som trekkes frem, er tilgang på troverdig og sammenlignbar data for å vurdere taksonomi-etterlevelse. Taksonomien har også svært tekniske kriterier som er tidkrevende å anvende, spesielt dersom bedriftene ikke har den nødvendige bærekraftskompetansen.
Anvendelsen kompliseres av usikkerhet rundt kriterienes omfang, spesielt når det gjelder komplekse verdikjeder eller om en vare defineres ulikt basert på bruk. At de tekniske kriteriene ikke alltid er ferdigutformet og skal oppdateres kontinuerlig skaper også friksjon. Disse utfordringene er ikke særnorske.
En annen utfordring er hvordan aktører håndterer gapet mellom de tekniske kravene og norsk lovgivning, for eksempel når kriteriene i taksonomien henviser til et EU-direktiv som ikke er innført eller oppdatert i norsk lov.
At Norge ikke har implementert det reviderte bygningsenergidirektivet fra EU trekkes frem som spesielt problematisk, siden eiendom utgjør store investeringer.
Det påpekes også at det vil være utfordrende om eller når det fastsettes klassifiseringskriterier for aktiviteter tilknyttet nye sektorer som fiskeri og havbruk, siden Norge har et særegent regelverk på dette området. Tilsvarende oppleves det som utfordrende med felles europeiske kriterier for jord- og skogbruk der forholdene varierer betydelig mellom land.
Usikkerheten i anvendelsen av regelverket fører til at aktører gjør ting ulikt. Usikkerheten, eller at det er for tidkrevende å anvende regelverket, kan også føre til at aktører lar være å bruke eller investere etter regelverket, noe som gjør at samfunnet kan gå glipp av positive effekter.
Derimot er noen finansmarkedsaktører også bekymret for en ‘taksonomiboble’ – dersom flere og flere aktører ønsker at en bestemt andel av deres investeringer skal etterleve kriteriene i taksonomien, og det ikke er fryktelig mange aktører i markedet som tilfredsstiller disse kravene, kan dette føre til at store mengder kapital investeres i en svært liten andel av selskap, og overprising av disse selskapene.
Noen aktører håper på sin side at et forslag fra EUs ekspertgruppe på bærekraftig finans som ble fremlagt forrige uke, kan bidra til å redusere risikoen for en ‘taksonomiboble’ siden den utvider aktivitetene som kan finansieres. Ekspertgruppen foreslår å innlemme en ny gruppe aktiviteter som verken er ‘grønne’ eller ‘røde’ (gule eller mellomliggende).
Formelt sett gjelder taksonomiregelverket i første runde bare for børsnoterte foretak med mer enn 500 ansatte. Taksonomien kan likevel ha flere indirekte effekter for aktører som formelt sett ikke dekkes av regelverket.
Mindre aktører er bekymret for at regelverket ‘sniker seg inn’ i andre deler av næringslivet og i praksis blir gjeldende for andre selskaper enn de største børsnoterte selskapene.
Aktører i leverandørkjeden til selskaper som er underlagt regelverket, frykter for eksempel at krav vil smitte over på dem. Likeledes ser man for seg at kriterier etter hvert innlemmes i støttetildelinger i virkemiddelapparatet eller offentlige anskaffelser. Det påpekes også at taksonomien slik kan bidra til å låse inn visse teknologiske løsninger. For mindre aktører som mangler ressurser og kompetanse til å forholde seg til det komplekse regelverket, bidrar dette til bekymring.
Til gjengjeld lar også mange mindre aktører seg inspirere av taksonomien og anvender den som et verktøy. På den annen side trekkes ‘taksonomivasking’ frem som et eksempel på at inspirasjonen ikke alltid er positiv. ‘Taksonomivasking’ beskriver situasjoner der ordet ‘taksonomi’ brukes selv om ikke handler om taksonomiregelverket, for å ‘grønnvaske’ en aktivitet.
En bekymring fra sektorer som det ikke er utarbeidet og fastsatt kriterier for ennå, som for eksempel fiskeri og havbruk, er om de automatisk blir sett på som ikke-bærekraftig. Her har det ikke vært en stor omdømme-effekt på kapitaltilgang ennå, mye fordi bærekraften fremdeles primært vurderes av uavhengig tredjepart ("second opinions") og at investorer opererer som ‘gatekeepers’.
Taksonomiens omdømme-effekt kan også være positiv – om det oppfattes som dobbeltmoralsk å ha både grønne og ikke-bærekraftige aksjer eller fond, kan dette endre sammensetningen i en grønnere retning.
I tillegg vil taksonomien etter hvert bli relevant for flere aktører gjennom andre deler av EUs arbeid med bærekraftig finans, som for eksempel offentliggjøringsforordningen (Sustainable Finance Disclosure Regulation), det foreslåtte rapporteringsdirektivet for bærekraft (Corporate Sustainability Reporting Directive) og EU-standarder for grønne obligasjoner.
Selv om det ikke er automatikk i at taksonomien gir omstillingseffekter, ser den i det minste ut til å ha fått bærekraft på dagsordenen, og økt bevisstheten i finansnæringen og næringslivet enormt.
Både bygg og eiendom og fornybar energi utgjør en stor andel av investeringer, og vil derfor kunne påvirkes mer enn andre sektorer. Begge typer investeringer er også relativt konkrete og lette å definere og kvantifisere.
Taksonomiens implikasjoner for vannkraft har vært et kontroversielt tema i Norge. Eldre vannkraftverk vil trolig ikke oppfylle kravene om å ikke ha en betydelig negativ innvirkning (‘do no significant harm’-kriteriene) på de øvrige miljøkriteriene i taksonomien, siden eldre konsesjoner mangler moderne miljøkrav som for eksempel minstevannføring og naturforvaltningsvilkår (men dersom konsesjonene revideres vil dette kunne innføres).
Norske investeringer i olje og gass ser ikke ut til å bli nevneverdig påvirket, ifølge aktørene vi har snakket med. Dette er kanskje et overraskende funn gitt taksonomiens mål om å fase ut olje. I tillegg vil det omstridte forslaget om å innlemme elektrisitetsproduksjon med gass i taksonomien ha relativt strenge utslippskrav, og dagens reneste gasskraftverk vil ikke møte kravene (som vil kreve at man får på plass CO2-rensing eller innblanding av hydrogen eller biogass).
Den lave påvirkningen handler om at svært få norske aktører investerer i disse sektorene i utgangspunktet, blant annet på grunn av høye kapitalkrav og særegenheter i sektorens forsikringsordning. Aktørene tror heller ikke at Europakommisjonens gass-forslag vil utgjøre en stor forskjell for gassnæringen, verken positivt eller negativt, siden investorer ofte uansett har gjort seg opp en mening om gass. Flere påpeker derimot en større eksponering for tilhørende næringer, for eksempel innenfor service.
Norske myndigheter får kritikk for å være for bakpå, både med tanke på påvirkning av EUs arbeid med taksonomien og implementeringen nasjonalt. At myndighetene er for passive gjør det vanskelig for næringen å identifisere viktige områder og effektivt implementere regelverket, hevdes det.
Det er normalt med en forsinkelse i innlemming av regelverk i EØS-avtalen, men at taksonomiforordningen ikke er innlemmet i EØS-avtalen ennå er likevel en utfordring. Aktører påpeker også at den nasjonale referansegruppen for bærekraftig finans ble opprettet etter initiativ fra næringen selv og møtte først i april 2021, til tross for at EUs arbeid med bærekraftig finans har pågått i lang tid. Behovet for dialogarenaer på tvers av miljøer understrekes.
Aktører vi har snakket med, savner også mer systematisk arbeid med taksonomien fra myndighetenes side, som for eksempel en kartlegging av sektorer og implikasjoner for Norge, og en oversettelse av de tekniske kriteriene til norsk. Oversettelse av kriteriene vil være viktig siden flere av kriteriene omhandler juridiske vurderinger. Oversettelsesarbeidet er igangsatt, men ikke ferdig.
Noen pekte på Sveriges ministermodell – med én finansminister og én finansmarkedsminister – som et mulig eksempel til etterfølgelse. Sistnevnte kan ha et bredere ansvar for å se finans og bærekraft mer i sammenheng og lettere koordinere på tvers av sektorer.
Det trekkes frem flere årsaker til at myndighetene er for passive. Noen hevder at norske myndigheter sliter med å ta inn over seg den ‘regulatoriske tsunamien’ som kommer fra Brussel og erkjenne at Norge på dette området i praksis er nærmest som et EU-medlem. Andre påpeker at bærekraftig finans er et relativt nytt fagfelt, og at mangel på kompetanse og ressurser i forvaltningen derfor er forståelig. Andre igjen understreker at det har skjedd mye og raskt på dette feltet, og at også andre land opplever utfordringer med å omstille seg.
I sum tegner det seg et bilde av taksonomien som ‘gamechanger’, både for finansmarkeds- og næringslivsaktører som direkte og indirekte berøres av regelverket. Oppmerksomhet rundt hva bærekraft konkret innebærer, øker i alle berørte sektorer.
Taksonomien er også nok et eksempel på et regelverk som fremmes på bred front over sektorgrenser fra EU, som kan være utfordrende for et ikke-medlem som Norge. Så gjenstår det å se om taksonomien blir en like stor ‘gamechanger’ for myndighetene.
