«Vi trenger ikke mer håp akkurat nå». Det sa 15 år gamle Greta Thunberg til Morgenbladets Hanne Østli Jakobsen, like før det svenske riksdagsvalget. Hun ble kjendis da hun streiket i tre uker, fra skolestart frem mot valgdagen 9. september. Hun krevde handling. Selv sluttet hun å fly for tre år siden, som hun sier. Hun har neppe lest Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willigs bok Hva skal vi svare våre barn? Men hun gjør nettopp det forfatterne vil at alle vi andre også skal gjøre: få ut fingeren, ta ansvar, endre livsstil og derved avskaffe kapitalismen/forbrukerkulturen. Intet mindre.

Kort fortalt er filosofen Vetlesens og hans danske kollega, sosiologen Willigs, bok et følelsesladet og vel argumentert forsvar for ansvarliggjøring av oss som borgere. Den minner litt om Stéphane Hessels mye omtalte kampskrift fra 2010 Bli Sint!. Den tyskfødte franske diplomaten Hessels lille bok var en oppfordring til alle unge om å tørre å tro at verden kan forandres til det bedre – og at vi må stå opp for det vi tror på. Men mens Hessels kampskrift er grunnleggende optimistisk, er Vetlesens og Willigs mer pessimistisk.

NY BOK. Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig: Hva skal vi svare våre barn? Dreyer Forlag 2018

Fanget i et strukturelt jerngrep

Vetlesen og Willig bruker et bilde fra eldre tiders danske fangstkultur, hvor ender blir lurt inn i kanaler og ruser de ikke kommer ut av igjen. Forfatterne bruker dette når de postulerer 9 moderne ruser (og kapitler), hvor vi som art er fanget og ikke kommer oss fri igjen. Vi er, for eksempel, fanget i sosiale mediers vold, i teknologioptimisme, i rovdrift både på ytre og indre natur, i intetsigende forbruk, i bruken av fossilt brensel og i falsk optimisme.

Selv om jeg ikke klarer å dele forfatternes gjennomgående pessimisme, nøler jeg ikke et øyeblikk med å anbefale boken. De 150 sidene er velskrevne, logisk oppbygde og er ment å provosere – for å få oss til å reagere. Indirekte rettes en harmdirrende pekefinger mot meg og mine livsvalg. «Også du er skyldig!».

Akademias nye varslere

Filosofene tolker verden på ulikt vis, men det som gjelder er å forandre den, sa Marx i et av sine skrifter. Forfatterne har gjort seg ferdig med å tolke verden. De vil endre den. De har derfor påtatt seg rollen som varslere. Det holder ikke lenger å sitte på sitt kontor og tolke virkeligheten fra kl. 9–4, skriver de. Aktivistene Vetlesen og Willig blir en blanding av opplysningsfilosofer og Bibelens gamle profeter. Det er både «fire and fury», og sorg, som strømmer fra deres penn.

Det er selvsagt fristende å avfeie Vetlesen og Willig ved å peke på den britiske forfatteren og professoren Mike Hulme og hans innflytelsesrike bok fra 2007, Why we disagree about climate change. Hulme forklarer hvordan vi forstår klima- og miljøspørsmål ut ifra urgamle og fellesmenneskelige narrativer. Et av dem er apokalypse-fortellingen, som er et bilde vi alle har med oss, og en annen er den om hvordan vi ble drevet ut av en paradisisk tilstand, og inn i elendighet. Vetlesen og Willigs verdensbilde passer godt inn i begge disse rammefortellingene.

Våre ungdommer; både heldige og uheldige

Men grunnen til at boken er interessant, er fordi den lykkes med å være en oppdatert sivilisasjonskritikk. Forfatternes grunnpremiss er at dagens dansk-norske ungdommer er kjempeheldige som er født inn i to av verdens beste samfunn. Samtidig vil våre ungdommer i løpet av sin levetid oppleve at livsbetingelsene på kloden reverseres så totalt at de ikke vil ha noen mulighet til å rette opp i dem. Og vi, som voksne, har skylden. Vi har gjort mening til et spørsmål om å delta i den forbrukskarusellen som konstituerer det moderne samfunnet, på en slik måte at også de unge er fanget i denne fellen. Det er ingen vei tilbake. De er fanget i rusen.

De unge er særlig utsatt gjennom dagens sosiale medier. Personlig er jeg sjeleglad for å være født og oppvokst i en tid uten både Facebook og Instagram. Forfatterne skriver godt om avhengigheten som blir våre barn til del. Perspektivet videreføres i et senere kapittel om det å være fanget ved at vi nå alltid er tilgjengelige; vi er alltid på jobb. Dette sliter på psyken uten at vi merker det, før det kanskje er for sent og vi sitter der utbrente.

Ingen teknologioptimisme

Vår frykt for miljø- og klimakatastrofer og vårt fortsatte begjær etter sublim luksus, er en kombinasjon som er dømt til suksess, skriver forfatterne, før de nærmest gjør litt narr av teknologioptimister som Elon Musk. Personlig finner jeg ikke min lavkapasitet-Leaf særlig luksuriøs. Jeg velger derfor å heie på Zeros optimistiske fremtidsvyer akkurat her.

Vi lever falske liv, skriver forfatterne, og vi ser nå at antallet klimaflyktninger øker voldsomt, og krig og konflikt tiltar på grunn av klimaendringer. Jeg har selv gjennom mange år som utviklings- og miljøaktivist skrevet liknende ting, i embets medfør. Men sannheten er likevel at dette bildet ikke er entydig. PRIO er en (modig?) motstemme, og viser ved empirisk arbeid at det er færre konflikter enn før, og at det er lite empiri på klimaflyktninger. Tørke i Syria og andre steder kan kanskje ha vært medvirkende årsaker til opprøret mot Assad. Men hovedårsaken var manglende demokrati, og regelrett undertrykking. Spør du en venezuelaner, en rohingya, en palestiner, en malier osv, vil de alle svare at despoti og manglende demokrati er deres største problem. Klimaendringer kommer langt ned på listen.

Symbolet Schjøtt-Pedersen

Forfatterne har noen herlige oneliners, som hadde vært perfekte på Twitter, slik som denne: «Der man griller kjøtt, vil man til slutt også selv bli grillet.» Men den som virkelig grilles i et eget kapittel om hvordan vi er fanget i rusen av fossilt brensel, er direktøren for Norsk olje og gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Han blir symbolet på norsk selvbedrag, når han argumenterer for at norsk videreutvikling av fossile brensel er det som skal til for at verden kan oppfylle målene om bærekraft.

Schjøtt-Pedersen fremstiller norsk olje/gass som renere enn andres, og hevder at om vi ikke utvinner dette, kommer det mer kull på markedet. Uansett trenger verden mer energi, fordi det monner for lite med alternative kilder. I tillegg har Schjøtt-Pedersen vært med og etablert et eget ungdomspanel, der slagordet er «ingen olje, ingen velferd». Her mener forfatterne at verden snus på hodet og at det hele er utformet som «…et rent utpressingsmiddel overfor en hel generasjon av unges ansvarsfølelse og tro på fremtiden».

Nordic Noir

Budskapet blir at vi må gå i oss selv. Vi kan ikke la være å ta ganske entydige vitenskapelige rapporter på alvor. Erkjennelse vil derved føre til motstand. Våre forbruksvalg vil også kunne endre strukturer, på sikt. De to forfatternes kritiske teori har ført til forbruks- og personlige endringer hos dem selv, primært på transport- og matfronten, blant annet av antallet ukentlige kjøttmiddager. Atferd former holdninger. Beskrivelsen av småvansker med dette, er sympatisk.

Til syvende og sist berører boken, fordi den er basert på vitenskap, som så omsettes til følelse, og til det forfatterne beskriver som «kjærlighet og raseri». De vil ekstraktivismen til livs; primært når det gjelder fossil energi, oppdrett og jordbruk.

Danmark-Norge beskrives her som «partners in crime». Norge er storprodusent av olje, og Danmark forbruker enorme mengder fossilt, med verdens største containerskipsflåte. Danmark er en masseprodusent av svin, og Norge av oppdrettslaks, og begge bidrar til det forfatterne kaller et «økologisk holocaust».

Som glade konsumenter er vår indre alarmberedskap satt ut av drift. Men dette går ikke lenger, skriver forfatterne. «Vi skal avlevere en bedre verden til våre barn enn den vi fikk overdratt. Det er en plikt, ikke et forbruksvalg.»

En ny type frihet

Vi må lære oss å utsette den vanlige behovstilfredsstillelsen kapitalismen har gitt oss, mener forfatterne. Det vil gi oss en ny type frihet. Det vil gjøre at vi vil kjenne oss selv bedre, og ikke minst: vi vil kjenne oss selv i naturen. Dette er en fin form for dypøkologi, slik jeg leser det.

For egen del har jeg både et under gjennomsnitt kjøttforbruk og en dårlig elbil. Charterturer til Thailand har aldri vært noe tema. Men jeg forbeholder meg likevel retten til å være optimist. Noe annet klarer jeg ikke. Jeg tror ikke dommedag er så nær som forfatterne av denne boken vil ha det til. Naturen er der, fortsatt, og vil gi meg glede, også med mindre snørike vintre og flere grantrær i høyfjellet. Gleden ved å eksistere tar ingen fra meg, ei heller Vetlesen og Willig. Men, når det er sagt: Boken deres vil jeg sørge for at ligger under mange juletrær i år.

Hanne Østli Jakobsens intervju med den svenske jenta Greta Thunberg avsluttes med følgende konklusjonen fra 15-årige Greta: «Heller enn å uroe seg for mye for hvordan fremtiden eventuelt kan bli, så skal man forsøke å forandre den. Så blir den bedre.»

Det er nok et svar både Vetlesen, Willig og jeg kan leve godt med.