Det internasjonale energibyrået (IEA) la onsdag frem 2022-utgaven av World Energy Investment Report. Det er lyspunkter i at investeringsnivåene øker noe innen fornybar energi, men kostnadsvekst gjør at det blir mindre «bang for the bucks». Bekymring over prisveksten er likevel bare en krusning i forhold til det dype alvoret som den underliggende fortellingen fra IEA innebærer.

Verden er på kurs mot en dyp energikrise samtidig som vi styrer mot en temperaturøkning som langt overstiger målene i Paris-avtalen.

Russlands krig mot Ukraina, med skyhøye energipriser som resultat, har skapt en akutt krise. Men det store bildet var det samme også før krigen. Hvis ikke mye mer av det globale energibehovet raskt dekkes av fornybar energi, vil etterspørselen etter kull, olje og gass langt overstige tilbudet. Da oppstår ubalanser med høye og ustabile priser. Påfølgende sosial og politisk uro er en uunngåelig følge.

Den gryende matvarekrisen kommer i tillegg. Koblingen mellom mat og energi er sterk, blant annet gjennom gjødselpriser og kostnader knyttet til transport. Klimarelatert svikt i avlingene gjør ikke saken bedre.  

Beskjeden som ledere i politikk, finans og næringsliv må oppfatte, er denne: Sørg for at det snarest mulig blir gjort tiltak som gjør effektive innhogg i etterspørselen etter olje og gass. Det betyr investeringer i «alt» som kan fjerne behov for fossil energi – solceller, energieffektivisering, vindkraft, elbiler. Uten kraftfulle tiltak i denne retningen, over hele verden, i alle sektorer, så styrer vi mot en dobbel krise.

De globale investeringene i olje og gass er omtrent på nivå med det IEA mener er riktig i en verden som når klimamålene.

Men investeringene på den «grønne siden» er altfor lave til å holde tritt med behovet for energitjenester i et globalt energisystem som gradvis dekarboniseres. De må opp med tregangeren, fra dagens nivå på omtrent 1500 milliarder dollar. Da kan det bli balanse i markedet, samtidig som prisene på olje og gass er levelige og klimautslippene går ned.

I praksis: Solceller på hustak som lader elbiler og andre elektriske kjøretøyer. Det fjerner etterspørsel etter kull og gass i kraftproduksjon, mens batteridrift kutter behovet for olje. Det er dobbelt riktig.

Vi vet hvordan dette kan gjøres. Det som mangler, er skala.

IEAs tall viser også at underinvesteringene er særlig store i verden utenom OECD og Kina. I øvrige deler av Asia og i Afrika står det omtrent stille. Dette er ytterst bekymringsfullt, ettersom det er her veksten etter energitjenester er størst. Dette representerer en latent etterspørsel etter mer olje, kull og gass – og dermed økende klimagassutslipp.

Det er ingen farbar vei å løse ubalansen i markedene ved å øke investeringene i fossil energi. Det vil øke klimagassutslippene, og det binder kapital og realøkonomiske ressurser på feil side av likningen. Det tar dessuten lang tid å utvikle og bygge ut ny fossil energiproduksjon i et omfang som ville monne. Det er lange ledetider og vil være kostbart – i tillegg til at det setter verden på en kurs som ytterligere øker faren for dramatiske klimaendringer.

IEA viser også hvordan de høye fossilprisene gir voldsom ekstraprofitt for produsenter av olje og gass, enten det er land eller selskaper. Fortsatt er det bare 5 prosent av oljeselskapenes investeringer som går til den «grønne siden», men det er tegn til lysning blant de europeiske selskapene. Equinor og deres europeiske konkurrenter investerer nå 15 prosent i ren energi og 85 prosent i olje og gass. Det er bedre enn oljeselskapene i Midtøsten og USA, men fortsatt altfor lite.

For det kapitalsterke oljelandet Norge bør IEAs rapport være en appell til styrket handling, særlig utenfor landets egne grenser:

• Hvordan kan staten bidra til å trappe opp fornybarinvesteringene gjennom selskaper som Equinor og Statkraft?
• Kan redskaper som Norfund gjøre mer?

Dette vil være bidrag til klimakutt, men også til en mer stabil og fredelig verden.