Derfor har klimakrisen et massivt kommunikasjons­problem

Mens resten av Norge har hatt sommerferie, har jeg for det meste sittet foran en skjerm og tittet ut på verden.

Jeg har fulgt skogbrannutviklingen i Europa tett. Jeg har sett på grafer som skyter i været og på utallige bilder av gamle, unge og kjæledyr som har blitt evakuert fra de massive skogbrannene i Frankrike og Spania. Jeg har sett satellittbilder av nedbrente områder like store som Oslo og Bergen kommune til sammen. Og de slående bildene fra brannkatastrofen ved Krokstadelva i Drammen. Vi har alle sett dette i sommer.

Det er et dystert syn i seg selv. Det som også er dystert, er dette: Jo mer av klimaendringene som merkes direkte i folks liv, jo vanskeligere blir det paradoksalt nok å forsvare utslippskutt som noe som virker.

Rett før sommeren kom en ny rapport om klimatilpasning i Norge. Det var på høy tid. Den avdekker blant annet at kommuner i Norge har svært lav kunnskap om klimatilpasning. Mens man i Europa har snakket om klimatilpasning lenge, er debatten så vidt begynt her hjemme.

Men den kommer nå, godt hjulpet av både rapporten og Frps angrep på medienes omtale av den. Partiet mener mediene krisemaksimerer. Det er ikke så vanskelig å skjønne hva de mener. Det går bra i Norge. Vi er ikke landet som rammes hardest av klimaendringene. Ikke nå, og sannsynligvis ikke i nær fremtid heller. Når mediene vinkler på de største, negative effektene i Norge, er det lett å angripe dem for å være lite nyanserte så lenge det tross alt går ganske bra her hjemme, enn så lenge.

Klimatilpasning er lett å måle: Man bygger ut flomsikring. Flommen kommer. Byen oversvømmes ikke. Alle ser effekten.

Frp anerkjenner at klimaendringene er menneskeskapte, men vil ha mer fokus på klimatilpasning og mindre fokus på utslippskutt. Det også er lett å forstå. Klimatilpasning er lett å måle: Man bygger ut flomsikring. Flommen kommer. Byen oversvømmes ikke. Alle ser effekten.

Utslippskutt er derimot vanskeligere å se effekten av. Norge er i gang med elektrifisering av sokkelen. EU bygger mer sol og vind. Bilparken blir stadig mer elektrisk, i alle fall i Europa. Men hva skjer? Tilsynelatende ingenting. Jordas gjennomsnittstemperatur synker ikke. Skogbrannene stopper ikke. Hetebølgene avtar ikke. Og hva som ville skjedd dersom vi ikke iverksatte disse grepene, kan ingen bevise. Effektene av hva som ville skjedd hvis vi ikke gjorde noe i det hele tatt, vil aldri kunne observeres med det blotte øye. Derfor kan ingen klimaseire egentlig feires. Ingen kan peke på hetebølgen som aldri kom, skogbrannen som aldri startet eller avlingen som aldri gikk tapt fordi vi innførte X antall tiltak for å kutte utslipp.

Det finnes riktignok beregninger for hvor store utslipp som er unngått gjennom utbygging av fornybar energi, elektrifisering og energieffektivisering. Men nettopp fordi dette bygger på modeller for en verden som aldri ble virkelig, vil slike gevinster alltid være vanskeligere å oppleve enn tapet ved flom eller skogbrann.

Klimatilpasning er rett og slett mindre kontroversielt enn utslippskutt.

Som kommentator Aslak Bonde påpeker i Morgenbladet denne uken, byr dette på hodebry for partiene som skal svare på Frps retorikk ved å forsvare utslippskutt. Det er mye enklere å overbevise velgere om noe konkret (klimatilpasning) enn noe som virker abstrakt (klimakutt). Dette sa også en av forskerne, Asgeir Sorteberg, bak klimatilpasnings-rapporten til Energi og Klima tidligere i juli: Klimatilpasning er rett og slett mindre kontroversielt enn utslippskutt.

Ikke minst virker tilpasning som et bedre forsvar i en verden som allerede brenner. Og det virker da mer fornuftig å betale for tilpasning her klimaendringene rammer oss, i liten grad og i Norge, heller enn å betale store summer for et globalt nullutslippsmål verden ser ut til å bomme på uansett?

Denne logikken gir Frp en billig seier (pun intended). Wara påpeker i NRK, og tidligere i Energi og Klima, at Frp gjentatte ganger har spurt hvor mye klimamålene faktisk koster og legger til grunn at «klimapolitikk krever ressurser». Ja, det er klart det krever ressurser. Men det krever også ressurser å la være. Som Energi og Klimas kommentator Anders Bjartnes tidligere har skrevet om, venter store kostnader for oss alle.

Les også:

Klima­regningen vokser i Europa – i Norge vet ingen hvor stor den er

Problemet er bare at de mest alvorlige konsekvensene av klimaendringene ofte er de minst synlige i de økonomiske regnskapene. Akkurat på samme måte som gevinsten av utslippskutt er vanskelig å observere direkte. Selv om klimaendringene er synlige her og nå, er det på lengre sikt at de mer alvorlige konsekvensene vil oppstå. Også gevinstene av utslippskutt er vanskelig å observere direkte på kort sikt.

Klimakostnader er vanskelige å beregne av flere grunner. Noen handler om usikkerhet. Ingen vet hvor store konsekvensene blir dersom vippepunkter passeres eller avlinger svikter over tid. Andre årsaker handler om at mange kostnader er indirekte og spres gjennom økonomien, som dyrere mat, flere sykehusinnleggelser, store sykdomsutbrudd eller dyrere forsikringer. Og paradoksalt nok kan en katastrofe til og med bidra til høyere BNP fordi gjenoppbyggingen skaper økonomisk aktivitet, selv om samfunnet rent faktisk har blitt fattigere.

Det er utslippskutt, ikke klimatilpasning, som avgjør hvor store klimaregningene blir i fremtiden.

Det som er realiteten er at klimaregningene allerede har begynt å komme. Frankrike må gjenoppbygge et enormt område. De økonomiske konsekvensene for Gironde, som blant annet innebærer vindistriktet Bordeaux, er allerede anslått å være omfattende. I India kjemper bønder mot varme på opp mot 50 grader. Det er naivt å tro at dette ikke vil gå utover matproduksjon.

Det er utslippskutt, ikke klimatilpasning, som avgjør hvor store klimaregningene blir i fremtiden. Vi må se på investeringer i utslippskutt som et middel for å unngå fremtidig tap, ikke utgifter som forsvinner ut i intet. Pengene kjøper lavere klimarisiko. Vi får ikke et stabilt klima før vi når netto null. Klimakutt fører også til mer robusthet, som gjør at vi kan unngå noen av kostnadene ved klimatilpasning og gjenoppbygging. Å gjøre seg mindre avhengig av fossil energi, vil også gjøre oss mindre påvirket av økonomiske forstyrrelser, noe som har blitt smertelig merkbart også i Norge som følge av Hormuzkrisen.

Det økonomiske klimatapet vi ser her og nå, i form av ødelagte avlinger, kostnader for oppbygging etter skogbrann og store naturødeleggelser, er resultatet av investeringene verden aldri gjorde da utslippene fortsatt kunne kuttes billigere. Nå koster det å rydde opp. Og jo lenger vi skyver investeringene, jo dyrere blir det i fremtiden.