Regjeringen kom onsdag med et opplegg for utbygging av havvind som innebærer et betydelig behov for subsidier.

1500 MW havvind skal bygges ut i Sørlige Nordsjø. Ledningen skal gå bare inn til Norge, noe som er i tråd med Senterpartiets syn. Prosjektene skal tildeles ved auksjon – på betingelser som nå skal utredes. Det er imidlertid svært liten grunn til å tro at utbyggere vil gå i gang med bygging uten støtte og subsidier i en eller annen variant.

Med velvillige øyne kan vi betrakte Vedum og Støres opplegg som et første byggetrinn i Norges havvindsatsing. Neste trinn – ytterligere 1500 MW og etter hvert forhåpentlig mye mer – kan komme med sikte på oppkobling også mot kontinentet og/eller Storbritannia. Der er det betalingsvillige markeder som gjør at subsidier kan unngås.

Trolig er det mulig å komme i gang med bygging raskere med løsningen som nå er valgt enn om Ap og Sp skulle kranglet i årevis om en såkalt hybridkabel, altså en løsning med ledning både mot Norge og markeder i Europa. Ap har ønsket en slik modell, i likhet med industrien og utbyggerne. En hybridløsning ville kunne vært lønnsom og klare seg uten subsidier. Slik er det ikke med løsningen kompromisset mellom Ap og Sp legger opp til.

Støre/Vedum-modellen for havvind forutsetter at noen plukker opp en regning. Akkurat hvor stor vet ingen, det vil avhenge av auksjonsmodellene og fremtidige kraftpriser.

I et innlegg i DN forleden skisserte Per-Christian Endsjø, Jørgen K. Andersen og Odd Ivar Biller en modell som innebærer at oljenæringen betaler for ekstrakostnadene havvind representerer for det norske kraftsystemet.

Dette er en god ide. Subsidieregningen fordeles på elektrifiserte oljefelt, mens forbrukere og industri på land spares for denne kostnaden.

Regnestykket de tre presenterer, innebærer at havvinden vil påføre oljeselskapene en ekstra kostnad på omkring fem kroner per oljefat, noe som bør være høyst overkommelig å betale.

Alternativet til en slik modell er at subsidiekostnadene fordeles på alt kraftforbruk i Norge, eller støttes direkte over statsbudsjettet. Jeg gjorde forleden et serviettregnestykke som viste sånn omtrent hva dette ville innebære i ekstra strømregning. Det er ikke all verden, men noen øre pr kWh blir det. Populært vil dette neppe være.

• Les også: Zero: Norsk sokkel må elektrifiseres med havvind

Ved å sende regningen til oljeselskapene slipper folk flest og industrien unna denne ekstraregningen, mens de får nyte godt av virkningene som oppstår i kraftmarkedet når 7-8 TWh kommer inn. Det betyr, alt annet likt, at prisene går noe ned.

Oljenæringens kraftforbruk er nå i samme størrelsesorden som de planlagte havvind-anleggene i Sørlige Nordsjø II vil produsere. Frem mot 2030 vil oljenæringens kraftforbruk øke i takt med at mer elektrifiseres. Hvor mye, avhenger av volumet elektrifiseringen får, men en dobling er slett ikke usannsynlig. Skjer det, vil ikke Støre og Vedums satsing forbedre kraftbalansen mot dagens nivå, men bare hindre en svekkelse.

Det er fortsatt mange uklarheter rundt vilkårene for havvind-utbyggingen. Når omfanget i første omgang halveres fra 3000 til 1500 MW, vil det bli plass til færre utbyggere. Sannsynligvis vil to eller i høyden tre konsortier bli plukket ut.

Skal havvind bli en riktig stor næring i Norge, så må det til kobling mot Europa, og det må skje på en måte som gir lønnsomhet. Vi kan ikke stelle oss slik at havvind blir en varig subsidienæring.