Kraftskatten: Vedum og Støre skaper politisk risiko som kan koste Norge dyrt

Det politiske rotet rundt kraftskatten kan få store negative konsekvenser for utbyggingen av fornybar energi – kanskje særlig den svært kapitalkrevende satsingen på havvind.

Støre og Vedum med ryggen til kamera
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har presentert forslag til skatteendringer for fornybar energi som kan få store negative konsekvenser.
(Foto: Beate Oma Dahle / NTB)

Det har blitt stadig tydeligere at forslagene til skjerpet skatt for vindkraften og vannkraften har svært negative sider – gitt at regjeringen har tenkt å legge til rette for storstilt utbygging av fornybar energi, både på land og til havs. Som kjent er store volum ny fornybar energi nødvendig for å nå klimamålene, for å sikre kraft til ny industri, og for å sikre folk flest og alminnelig næringsliv billigere strøm.

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

La det med en gang være sagt at det er riktig at staten drar inn mer av den ekstraordinære superprofitten fra kraftsektoren. Men det må skje på en måte som ikke undergraver investeringsviljen og investeringsevnen. Med godt skatteteknisk håndverk, må det være mulig å sikre betydelig økt proveny – uten store negative virkninger for fremtidige investeringer.

De foreslåtte endringene knyttet til vannkraft handler blant annet om at prosjekter Norge trenger for å fornye og oppgradere kraftverk, kan bli skrinlagt.

Politisk risiko

Når det gjelder vindkraften, er det fornuftig å innføre grunnrenteskatt for nye prosjekter. Men innføring av grunnrenteskatt med tilbakevirkende kraft er noe ganske annet: Investeringer er gjort med utgangspunkt i et kjent sett rammebetingelser. Så endres brått regelverket, slik at investeringen blir mye mindre verdt.

Dette er politisk risiko. Det er ødeleggende for tilliten institusjonelle investorer som pensjonsfond må ha for å sette penger i fornuftig arbeid. Det er en oppskrift på langvarige rettslige bataljer.

Bekymringen Finans Norges toppsjef Idar Kreutzer ga uttrykk for i Stortingets høring mandag, burde få alarmbjellene til å ringe på statsministerens kontor. Selv om vi har et Oljefond stappet av penger, er også Norge avhengig av tillit hos store investorer. Skal klimamålene være innen rekkevidde, må investeringene kraftig opp. Det gjelder både på nasjonalt, europeisk og globalt nivå.

I fagmiljøer som arbeider med fornybar energi, har Spanias håndtering av sitt støttesystem tilbake i 2010 stått som et skrekkens eksempel. Det ble foretatt subsidiekutt med tilbakevirkende kraft. Investorer følte seg med god grunn lurt. Det betød full stopp for utbygging. Det har tatt svært mange år å bygge opp igjen tilliten.

Når eiere av vindkraftverk nå sier at de risikerer konkurs på grunn av de nye skattereglene, er det kanskje lett å tenke at vindmøllene fortsatt vil stå der. Noen vil plukke opp konkursboet og møllene vil svirre videre. Men samtidig vil tilliten til systemet være undergravd.

Når investorenes tillit er brutt ned, betyr det høyere avkastningskrav og dyrere finansiering.

Kapitalkostnaden er viktig

Det er viktig å huske at det grønne skiftet i sin natur er kapitalintensivt. Når det investeres i et sol- eller vindkraftverk, må betydelig kapital reises ved prosjektets start. Så er driftskostnadene svært lave. Det betyr at prisen på kapitalen er avgjørende for prisen for hver kWh som produseres gjennom prosjektets levetid.

Et av regjeringens store prosjekter er å få fart på satsingen på havvind. Den forutsetter tilgang på store mengder kapital. Rammebetingelsene, for eksempel gjennom såkalte differansekontrakter, vil avgjøre hvilken pris investorer vil kreve for å gå inn i prosjektene. Systemene må stå seg over tid, de må kunne overleve valg og skifte av regjering.

Endringer med tilbakevirkende kraft er ødeleggende.

Når Arbeiderpartiets trio med ansvar for grønt skifte, Terje Aasland, Jan Christian Vestre og Espen Barth Eide, skal finne industrielle partnere som kan bygge ut titalls TWh havvind, risikerer de å oppleve mistillit hos utbyggere og investorer. Er Norge til å stole på? Hvis det er tvil, går avkastningskravene opp – og havvinden blir unødig dyr.

Den norske modellen

Det skrytes ofte av den norske modellen. Den går i korte trekk ut på at representanter for ulike interesser setter seg ned rundt bordet, avveier ulike hensyn, og finner kompromisser der alle får litt, men ingen får alt. Den norske modellen forutsetter at det blir lagt vekt på kunnskap og at fagfolk lyttes til. Den norske modellen tar ofte litt tid, men resultatene gir forutsigbarhet og rammebetingelser som driver samfunnsutviklingen fremover i en retning det stort sett er bred enighet om.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum og statsminister Jonas Gahr Støre erklærer seg gjerne som sterke tilhengere av denne måten å drive politikk på.

Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet sliter på meningsmålingene. Særlig Arbeiderpartiet er avhengig av bred tillit som et kompetent styringsparti. Det har å gjøre med partiets posisjon også utenfor den innerste sirkelen av kjernevelgere. Det forventes at Jonas Gahr Støre sørger for å kvalitetssikre politikken regjeringen legger frem på skikkelig vis.

I forslagene til skattlegging av fornybar energi i statsbudsjettet ser den norske modellen ut til å være satt til side. Innvendinger virker i liten grad å være etterspurt, og har i alle fall ikke blitt lyttet til.