Miljødirektoratets katalog over mulige utslippskutt fremholder at redusert kjøttforbruk og påfølgende omlegging av landbruket er et svært viktig tiltak for å nå Norges utslippsmål i 2030. Det såkalte «kostholdstiltaket» skal akkumulert gi omkring 4,5 millioner tonn i kutt på de nærmeste syv årene.

Miljødirektoratets utredning forteller også at kjøttkutt i størrelsesordenen «kostholdstiltaket» legger opp til, vil kutte 4000 årsverk i landbruket og kanskje mer dramatisk; redusere jordbruksarealet i Norge med 1,6 millioner dekar. Samlet er det norske jordbruksarealet på snaut 10 millioner dekar, ifølge Nibios tall.

Hensynet til beredskap og behovet for å holde landbruksjord i hevd, tilsier at «kostholdstiltaket» neppe kommer til å bli gjennomført – i alle fall ikke i det omfanget som Miljødirektoratet viser.

Mindre intensiv kjøttproduksjon – færre dyr, men mer gras og mindre kraftfôr, kan sikre at areal holdes vedlike selv om forbruket av kjøtt går ned. Dette vil koste, og fordrer aktive politiske tiltak for omlegging av landbruket i mer bærekraftig retning.

Arealet må bevares

Mer plantebasert kosthold vil være en trend som står seg og trolig styrkes over tid, både av hensyn til helse og bærekraft.

Men det vil være uansvarlig å la landbruksareal gro igjen i fjellbygdene, akkurat som det er uansvarlig å la kjøpesentre få bygge på kornjord like sør for Oslo. Å bruke kornarealer i de beste landbruksområdene til kjøttproduksjon er også feil ressursbruk.

Slik landbruksminister Sandra Borch uttaler seg til Nationen, ser det heller ikke ut til at hun mener det er riktig å gjennomføre en politikk som er i tråd med tiltaket Miljødirektoratet beskriver. Og da Miljødirektoratets rapport ble overrakt klima- og miljøminister Espen Barth Eide, pekte han på dette feltet som det vanskeligste i Miljødirektoratets katalog.

Det er god grunn til å be om at regjeringen raskt avklarer hva som skal være politikken.

Mer kutt i transportsektoren

Hvis kjøttforbruket og landbrukets utslipp langt på vei fredes, så må det tas større kutt i andre sektorer som i likhet med landbruk inngår i den såkalte innsatsfordelingen. Slik er logikken i Norges klimaavtale med EU. Utslippskutt for eksempel gjennom elektrifisering av oljeplattformer hjelper ikke i denne sammenhengen, siden det er en del av kvotesektoren.

• Les mer om Norges klimamål.

Derfor må virkemiddelbruken skjerpes i transportsektoren og for eksempel når det gjelder karbonfangst i avfallssektoren. Klimaavtalen med EU betyr at Norge får et utslippsbudsjett for disse sektorene for hvert år mellom 2021 og 2030. Det er en del muligheter til sjonglering med bokføringen mellom år, utslipp kan «lånes» og «settes i banken». Det er også muligheter for handel mellom land, der rike land som Norge kan betale for utslippskutt i andre EU-land.

Men disse mulighetene for fleksibilitet har begrensninger, så man kommer ikke i mål uten betydelige utslippskutt innenlands i Norge. En av fordelene med klimaavtalen med EU er at den disiplinerer og forankrer klimapolitikken sterkere enn tidligere.

Tørke og klimaendringer

Men avtalen med EU fjerner ikke den lange rekken med dilemmaer og målkonflikter vi må ha med oss i debatten om landbruk og klima.

Landbruket og matforsyningen står i en klemme. På den ene siden, et betydelig behov for å kutte utslipp. På den andre siden, forsyningssikkerhet og fornuftig ressursutnyttelse – i lys av klimaendringene.

På deler av Østlandet er det nå så tørt at bøndene frykter for en ny 2018-sommer. Da ble gras- og kornavlingene dramatisk redusert. Det var bare brunsvidde tuster der det i normale somre er grønt over alt. Melkeprodusenter på flatbygdene måtte få trailerlass med fôr fraktet fra andre deler av landet, dyrt og usikkert. Kommer det ikke regn i løpet av de nærmeste par ukene, kan 2023 gi en ny alvorlig tørkesommer.

Risikoen for både tørke og avlingsskader på grunn av styrtregn øker i takt med klimaendringene. Variasjonene blir større – behovet for å ha landbruksareal i drift øker av beredskapshensyn. Tørken lenger sør i Europa er en dyster påminnelse.

Hvis Miljødirektoratets «kostholdstiltak» blir gjennomført, vil noe mer areal gå til økt dyrking av matvekster. Men dette er mindre arealintensivt enn grovfôrbasert husdyrhold, og kan i begrenset grad foregå i dalstrøka innafor. Betydelige grasarealer og areal til produksjon av fôrkorn vil gå ut av produksjon. Miljødirektoratet skriver at tiltaket «kan være i konflikt med den jordbrukspolitiske målsettingen om landbruk over hele landet».

2018-sommeren var en påminnelse om at det er fornuftig å holde landbruksareal i hevd fra nord til sør – rett og slett for å sikre nok fôr når krisene inntreffer.

Mer subsidier og støtte

Uten sterke virkemidler som trekker i en annen retning, vil det fort bli det grasbaserte landbruket i fjellbygdene og i Nord-Norge som må ta støyten – hvis vi skal gjennomføre ny landbrukspolitikk i tråd med Miljødirektoratets forslag. En politikk som har redusert forbruk av rødt kjøtt som mål, må derfor følges av svært sterke tiltak for å sikre at en stor andel av kjøttproduksjonen skjer i gras- og grovfôrregionene.

Dette vil koste i form av subsidier og støtte, utover dagens nivå. Det er per i dag ingen spor av en politikkomlegging i denne retningen. Men trolig er det denne veien vi bør gå, med et lavere kjøttforbruk som en del av menyen.

Her er det behov for kunnskapsbasert politikk som viser både kostnader og virkninger av ulike veivalg.

Miljødirektoratets «kostholdstiltak» bygger på tanken om at endring hos forbrukerne – mindre etterspørsel etter kjøtt – skal komme før endringene på tilbudssiden, altså i landbruket.  Men skal det få effekt i form av lavere klimagassutslipp, så må antallet drøvtyggere ned. Ifølge tallene fra Miljødirektoratet skal drøyt to-tredeler av kjøttfeproduksjonen kuttes ut til 2030, mens litt mer enn hver femte sau skal på slakteriet. Kjøttfe eller ammeku, altså storfe som ikke samtidig produserer melk for konsum, er ved siden av sauen de dyreslagene som gir størst klimaavtrykk per produsert enhet. Samtidig kan kjøttfe og sau i stor grad livnære seg på gras i områder der det ikke er mulig å dyrke annen menneskeføde, og med begrenset innslag av kraftfôr.

Dette er nok et dilemma. Det er drøvtyggerne som er best egnet til å klare seg på ressursgrunnlaget norske arealer byr på, mens kornspisende svin og kylling kommer bedre ut i klimaregnskapet.