Det er et stort taktskifte i Norges satsing på global klimafinansiering som foreslås fra ekspertutvalget tidligere Høyre-statsråd Vidar Helgesen har ledet og som nå er presentert for offentligheten. Det er de store bistandsorganisasjonene som har vært Helgesens oppdragsgiver. I utvalget har han hatt med seg Thina Saltvedt, Roger Schjerva, Steffen Kallbekken, Snorre Kverndokk, Karoline Andaur, Ottar Mæstad, Naja Møretrø, Julie Rødje og Sigrun Aasland.

Jobben som skal gjøres, er så stor og viktig at Cicero-direktør og tidligere finansminister Kristin Halvorsen under lanseringen på Litteraturhuset mandag antydet at den kunne være passende for Jens Stoltenberg – når han slipper løs fra jobben som Nato-sjef.

Fin jobb for Jens

Å tilby Stoltenberg et slikt ansvar, som en spesialutsending eller super-ambassadør for klimafinansiering, er en god idé. Her kombineres det politisk og moralsk rette med Norges (og Vestens) egeninteresse, både på kort og lengre sikt. Tiltakene i Helgesen-utvalgets portefølje handler også om å utnytte offentlige midler på en god og effektiv måte – i samspill mellom Norge og andre land, og med multilaterale institusjoner som Verdensbanken i en nøkkelrolle. Det kreves en blanding av politisk lederskap, diplomatisk kløkt og finansiell ingeniørkunst. Det kreves innsikt i klimaendringer, klimapolitikk og komplekse klimaforhandlinger.

At tiltakene som foreslås, kan gjennomføres innenfor handlingsregelens rammeverk, er også en del av pakken.

Oppsummert; en fin jobb for Jens Stoltenberg. Han har både erfaringen, kompetansen og nettverket som trengs for å få to pluss to til å bli mye mer enn fem. Og det er det som trengs – hvis det globale behovet for klimafinansiering skal kunne bli møtt.

Det har vært klart i mange år at det er nødvendig å stimulere til store private investeringer for å sikre finansiering til fornybar energi og tiltak for klimatilpasning i det globale sør. Tradisjonell bistand strekker ikke til. Det er nødvendig å legge til rette slik at mer private penger, kanskje særlig pensjonsfond, kan gå inn med tilstrekkelige midler for å kutte utslipp og sørge for investeringer som gjør at landene kan hanskes med klimaendringene som uansett kommer.

Grønne garantier er nyvinningen

Helgesens ekspertutvalg foreslår et knippe tiltak der utviklingen av en ordning med grønne garantier er den største nyvinningen. Hvis Norge låner bort sin kredittverdighet, og bygger opp garantiordninger sammen med andre land, kan finansieringen av klimatiltak i utviklingsland bli langt billigere og derfor få et mye større omfang.

Sammen med reform av multilaterale finansinstitusjoner som Verdensbanken og styrking av nasjonale tiltak kan Norge ifølge utvalget slik gjøre en betydelig innsats for å tette gapene i den globale klimafinansieringen – trygt innenfor handlingsregelens rammer.

Det krever likevel betydelig politisk dristighet og evne til lederskap for å gjennomføre et slikt taktskifte. Det kan være fristende å la ting hangle videre som før, selv om omstendighetene påkaller handling. Tittelen på rapporten er «Hvis ikke Norge, hvem?». På presentasjonen la Kirkens Nødhjelps generalsekretær Dagfinn Høybråten til følgende; «Hvis ikke nå, når?»

Store behov for finansiering

Forslagene bør være spiselige for et bredt politisk flertall i Norge dersom utvalgets godt forankrede virkelighetsoppfatning legges til grunn.

• Det er et stort behov for å styrke den globale klimafinansieringen. Ifølge et internasjonalt ekspertutvalg ledet av Nicholas Stern trenger fremvoksende økonomier og utviklingsland, utenom Kina, innen 2030 årlige investeringer i størrelsesorden 2400 milliarder dollar. I overkant av halvparten av dette vil komme fra landene selv, mens det trengs omkring 1000 milliarder dollar i ekstern finansiering. Dette må i hovedsak være private midler, det finnes ikke bistandsbudsjetter som kan levere slike størrelser.
• Norge er i en særstilling (i alle fall blant vestlige demokratier), som et steinrikt oljeland. Som utvalget skriver; «store deler av Norges rikdom skyldes at verdens land ikke har klart å føre en klimapolitikk som menneskeheten og kloden hadde vært tjent med». I klartekst: Det er oljen og gassen som har gjort oss rike, og i tillegg har Ukraina-krigen økt inntjeningen med summer som er så store at de er vanskelig å forstå.
• Handlingsregelen styrer innfasingen av oljepenger i norsk økonomi. Fordi fondet er blitt så stort, er det betydelig handlingsrom opp til taket på 3 prosent i årlig uttak. Stortinget kan altså vedta å bruke noe mer penger, uten å komme i konflikt med handlingsregelen. Utvalget foreslår at en prosentandel av fondsavkastningen bevilges til internasjonal klimafinansiering. 0,25 prosent ville i 2023 som et eksempel utgjøre 31,3 milliarder. Utvalgets modell vil over tid gjøre at fondet blir bittelitt mindre enn det ellers ville vært, fordi det som bevilges til klimafinansiering, ikke vil bli lagt til fondets «hovedstol». Med forslaget fra utvalget vil Norge dele litt av avkastningen med et godt formål til beste for fremtidige generasjoner, men altså utenfor Norges grenser.

Norges egeninteresse kan knyttes til følgende forhold: Vi er sterkt tjent med at verden klarer å dempe klimaendringene mest mulig gjennom utslippskutt, og ved at det skjer en tilpasning som setter utviklingsland best mulig i stand til å håndtere endringene. Også Norges omdømme og posisjon som stor fossileksportør tilsier at vi har et særskilt ansvar, samtidig som vi har en helt annen finansiell handlefrihet enn land som ikke har fylt statskassen med oljepenger.

I en verden preget av mistillit og konflikt, er det bra med slike «do good»-forslag nå.

Det er ikke politisk mulig å gjennomføre hovedtrekkene i Helgesen-utvalgets forslag uten at det har bred politisk støtte i Stortinget. Et slikt taktskifte må være forankret på tvers og tåle regjeringsskifter. Derfor er Arbeiderpartiet og Høyre nøkkelpartiene. Spørsmålet nå er derfor om Jonas Gahr Støre og Erna Solberg sammen vil ta et slikt lederskap, eller om de synes det er tryggest å tråkke sakte videre i oppgåtte spor.