Det er flust av oppslag i avisene der energiloven fra 1990 og beslutninger et tiår tilbake i tid om å bygge kabler til henholdsvis Tyskland og Storbritannia får skylden for de høye strømprisene. Det er Rødt og Fremskrittspartiet som leder an, men Senterpartiet følger på.

Forleden sa finansminister Trygve Slagsvold Vedum at Sylvi Listhaug er utenlandskablenes mor. Slik forsøker han å plassere ansvar hos sin konkurrent i Frp, mens realiteten er at farskapet til kablene tilhører Sp-statsrådene i Olje- og energidepartementet (OED) under Stoltenberg-regjeringen. Det var da planene ble lagt og avtalene inngått, mens beslutningen om å bygge ble gitt da Frp hadde energistatsråden.

Energiloven fra 1990 har sikret noe svært viktig, nemlig god utnyttelse av ressursene. Sløsing er en uting, særlig med noe så verdifullt som fornybar energi. Derfor er det også riktig å koble energimarkeder sammen, slik kablene mellom Norge og nabolandene gjør.

Det var et strategisk klarsyn hos Sp-statsrådene i OED tilbake i Stoltenberg-regjeringens tid som kommer til å stå seg godt i historiens lys. Kraftforsyningen i Europa skal avkarboniseres. Det var et grunnleggende premiss for energipolitikken allerede for 10-12 år tilbake og har bare blitt klarere siden. Klimagassutslippene skal bort. Da må kraftforsyningen være fornybar og/eller være basert på kjernekraft.

Ser vi fremover vil fornybar energi dominere kraftleveransene i Europa. En gjennomgang Energi og Klima har gjort av havvindprosjekter under bygging og planlegging, tilsier at det om ti års tid vil være omkring 400 TWh strøm som produseres fra havvind i Europa, det meste av dette i Nordsjøen. Det er fire ganger så mye som nå.

Det vil komme mye ny fornybar energi også fra vindkraft på land og fra solenergi. Om sommeren vil solenergien dekke store deler av strømforbruket på dagtid. Fordi den fornybare energien ikke har kostnader ved drift, så presser den kraftprisene ned. Men prisene kommer til å variere mer enn vi har vært vant til.

Utfordringen for tyskere, briter, dansker og nederlendere blir å dekke kraftbehovet i de timene der det ikke er nok sol- og vindkraft. I dette bildet kan den norske vannkraften levere CO₂-fri strøm, selvsagt ikke alt som trengs overalt i Europa, men et betydelig bidrag i våre naboland. Motsatt vil naturligvis Norge kunne importere strøm i periodene med lave priser i Europa, når det er mye vind- og solenergi. Norges naturgitte fortrinn, kraftmagasinene, vil være svært verdifulle også fremover – og gi oss billigere strøm enn nabolandene. Men mønsteret vil være annerledes enn vi har vært vant med.

Vi kan altså handle ganske mye med strøm – uten at nettoeksporten behøver å være så stor.

Denne fortellingen vil stå seg også når den nåværende krisen er omme.

Det er samtidig ingen tvil om at vinterens situasjon er uholdbar. Det er en krise som folk nå kjenner på lommeboken, og slik vil det være utover vinteren – tross utvidelsen av støttepakken regjeringen nå kommer med. Strømprisene vil svi, og vi må diskutere nærmere hvordan kostnader og inntekter fra kraftsektoren fordeles. Det er mange forslag til hvordan folk flest kan skjermes mer permanent fra både høye priser og urimelig store prissvingninger.  

De ekstremt høye strømprisene nå i vinter må forstås i lys av de ekstremt høye gassprisene. Det er de skyhøye gassprisene som er hovedårsaken til at strømmen er så dyr, også i Norge. Årsakene til de ekstremt høye gassprisene er sammensatte, men pengene renner inn hos produsentene.

• Les dette intervjuet kollega Lars Ursin har gjort med Sindre Knutsson i Rystad Energy om gassmarkedene.

Equinor har akkurat offentliggjort hvor mye selskapet i gjennomsnitt fikk for gassen i fjerde kvartal i fjor, og det er en sum som er 7-8 ganger så høy som «normalen». Hvis man skulle produsere strøm med Equinor-gass i et moderne gasskraftverk med en CO₂-pris på 80 euro, ville strømprisen bli like i underkant av 200 euro/MWh eller 2 kroner/kWh.

Uten at gassprisene kommer ned, vil heller ikke strømprisene gå ned. Med en «normal» gasspris, slik regjeringen for eksempel forventet i revidert nasjonalbudsjett for 2021, ville strømprisen, fortsatt med en CO₂-pris på 80 euro, vært omkring 55 øre/kWh.

Hvor gassprisene legger seg fremover, vet vi ikke, men energiomstillingen vil bli mye lettere hvis prisen er lave. Da betaler forbrukerne mindre og en politikk for utslippskutt vil møte mindre motstand. Men for å komme dit må etterspørselen – forbruket – ned. Hvis Europa forserer overgangen til fornybar energi og effektiviserer, vil gassprisen – alt annet likt – gå ned.

Hedgefond-forvalteren Tor Svelland er trolig inne på noe svært viktig i et intervju med DN. Han mener det er for lite forsyninger av både metaller og energiråvarer i det globale markedet, og at det kan lede til dype kriser: «Etterspørselen er der fortsatt, men tilbudet er borte. Dette er dritalvorlig», sier Svelland.

Dette peker mot et av de virkelig store spørsmål i energi- og klimadebatten; etterspørselen etter kull, olje og gass faller ikke på langt nær i det tempoet som er nødvendig for at det ikke skal oppnå ubalanser. Det samme vises veldig tydelig for eksempel i IEAs netto null-scenarioer.

Å gardere seg mot fremtidige kriser vil derfor måtte handle om å forsere og forsterke klimapolitikken, slik at det grønne skiftet går fortere. Svaret ligger ikke i å klippe kraftkabler eller å skrote en 30 år gammel energilov som stort sett har virket godt. Men omstillingen er stor. At den skal gå konflikt- og smertefritt, er ikke sannsynlig. Derfor må politikerne alltid ha blikk mot fordelingseffektene på veien mot et samfunn uten klimagassutslipp.