Det er høye priser på gass og CO₂ som sammen med svekket norsk kraftbalanse får NVE til å forvente vesentlig høyere strømpriser frem mot 2030. Prisen på gass og CO₂ setter strømprisen i de europeiske markedene og har som kjent svært stor innflytelse på kraftprisene også i Norge.

Varslene i NVEs rapport viser at det er svært gode grunner til å diskutere fordelingsvirkningene av de høye energiprisene – både i Europa og internt i Norge. Høye og ustabile energipriser svekker klima- og energipolitikkens legitimitet i befolkningen og omfordeler store verdier. Dette må møtes med politikk som virker.

Staten blir rikere

Med gassprisene NVE legger til grunn i sitt hovedscenario vil Norge tjene mye mer penger på salg av gass de kommende årene enn vi gjorde frem til Russland startet krigen mot Ukraina. Europeiske forbrukere vil bidra til å fylle Oljefondet med noen hundre milliarder kroner «ekstra» hvert år – målt mot perioden frem til 2021. For Norges forhold til EU vil dette være et tilbakevendende tema. Den norske staten blir rikere på europeiske forbrukeres bekostning.

NVEs prisforventninger mot 2030 er i samme terreng som Equinor legger til grunn i sine regnskaper.

SSB viste nylig hvor mye «ekstra» grunnrente ulike næringer i Norge dro inn i 2022, målt mot «normalen». Prisene nå er lavere enn i 2022, men de forventes likevel å forbli mye høyere enn før Ukraina-krigen.

Det er i sin langsiktige kraftmarkedsanalyse mot 2030 at NVE nå varsler strømpriser på et mye høyere nivå enn vi var vant med før Russland startet sin manipulering av energimarkedene og angrep Ukraina. Mens vi i perioden fra 2000-2020 betalte 20-40 øre/kWh for strømmen, forventer NVE nå en strømpris i 2030 på 80 øre/kWh.

Utbygging av mer fornybar energi i Norge vil dempe prisene, men det er ikke så mye nytt på gang på denne siden av 2030. Når etterspørselen går opp, uten at tilbudet øker, så blir en vare eller tjeneste gjerne dyrere, enten det handler om strøm eller andre ting.

Når strømmen blir dobbelt så dyr, blir inntektene til kraftprodusentene i Norge også doblet. Med 40 øre/kWh i gjennomsnitt, er bruttoverdien av 150 TWh norsk kraftproduksjon 60 milliarder kroner. Med 80 øre/kWh dobles bruttoverdien til 120 milliarder, uten at kraftprodusentenes kostnader øker. Det er mange forbehold i et slikt serviettregnestykke, men trenden er udiskutabel. Mye mer enn tidligere vil havne hos kraftprodusentenes eiere og hos staten.

Behov for å diskutere fordeling

Utviklingen roper på en forsterket debatt om hvordan de ekstra milliardene fordeles. Skal produsentene og staten ta hele ekstraprofitten, eller bør mer tilbakeføres til forbrukerne?

Strømprisutvalget, ledet av Sintefs Inge Gran, la nylig frem sin rapport. Konklusjonen var som ventet at det ikke er hensiktsmessig å gjøre store endringer med dagens system. Det kan kanskje gjøres noen små justeringer, men alt som er av kabler mot utlandet må kuttes om Norge skal være helt fristilt fra den europeiske prisdannelsen på strøm. Det er utenfor det politiske mulighetsrommet, og ville i sin tur også ha store negative konsekvenser.

Det ble skapt store forventninger til dette utvalget, blant annet fra Sps Marit Arnstad. Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen konstaterer at rapporten ble «Berget som fødte en mus». De som forventet store endringer, blir skuffet.

Norge er – og forblir – koblet både fysisk og politisk til våre naboland, og da vil de norske strømprisene speile de europeiske. Vær- og vindforhold vil sammen med utvikling i tilbud og etterspørsel gi variasjoner. Men jo mindre eksportoverskudd Norge har, jo nærmere kommer vi det øvrige Europa når det gjelder priser.

Høye priser gjør energieffektivisering og småskala energiproduksjon mer lønnsomt og begge deler kan bidra vesentlig til å sikre en best mulig kraftbalanse.

Mer penger bør tilbake til folk flest

Kraftproduksjon og -handel skaper samlet store verdier for Norge, men gjør samtidig at kraftprodusentene og staten blir rikere – på store og små forbrukeres bekostning.

Å sikre husholdningene og forbrukernes interesser i dette bildet blir en svært viktig politisk oppgave. Mer forutsigbare priser gjennom fastpriskontrakter kan være en vei, men det er også naturlig å se etter ordninger som sender (deler av) den ekstra grunnrenten de varig høye kraftprisene representerer tilbake til folk flest. Man kan tenke seg forskjellige modeller, som uten å bli forferdelig kompliserte ivaretar fordelingshensyn på en god måte.

Energi- og klimapolitikkens folkelige legitimitet er utfordret etter perioden med svært høye kraftpriser. Vi kommer nok til å tilvende oss høyere strømpriser etter hvert. Men feltet bærer på mer enn nok politisk sprengkraft til at politikerne bør se med nye øyne på fordelingen av de ekstra inntektene som blir produsentene og særlig staten til del.

NVEs rapport er et varsel om at høye priser ikke er noe kortvarig blaff, men en varig trend. Det tilsier en systemendring som sørger for at mer av inntektene fra kraftproduksjonen tilbakeføres til folk flest – som flate kontantbidrag eller skattelette.