Vi må alle endre atferd – men politikerne og næringslivet må gå i spissen
Forbruksbaserte utslipp: Vi setter store CO₂-avtrykk utenfor egne grenser. Skal vi få til atferdsendringer som monner, må politikken og næringslivet ta ledelsen.
Norge og andre rike land (over)forbruker klær i et voldsomt omfang. Det norske forbruket av tekstiler setter klimaavtrykk på nesten tre millioner tonn CO₂ – det aller meste utenfor landets grenser. Bildet er fra et lager utenfor Barcelona der brukte klær sorteres for gjenbruk. (Foto: Nacho Doce, NTB – REUTERS)
I avsnittene om Europa og verden forteller Klimalederen denne gangen om prosessen i EU for skjerpede klimakutt i 2040 og om veteranen John Kerrys avgang som USAs fremste klimadiplomat.
NORGE I OMSTILLING
Miljødirektoratet har nylig publisert den første oversikten over forbruksbaserte klimagassutslipp i Norge. Dette er en metode som teller utslippene der de oppstår – altså ikke bare innenfor Norges grenser slik det gjøres når de «offisielle» utslippsdataene rapporteres. Derfor blir tallene høyere enn i statistikken klimapolitikken normalt forholder seg til.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – Næringslivets klimaledere.
Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet og er spesielt rettet mot beslutningstakere.
En ny versjon av Klimalederen distribueres til Skift-nettverket hver måned og publiseres på Energi og Klima og Skift sine hjemmesider. Energi og Klima er ansvarlig for innholdet.
Det er selvsagt mye usikkerhet og feilmarginer knyttet til metode og ulike detaljer, men hovedbildet som fremtrer er tydelig. Vårt totale forbruk ga i 2020 klimagassutslipp på 70 millioner tonn CO₂. 43 millioner tonn er importerte utslipp. Dette utgjør 13 tonn per innbygger, noe som plasserer oss i det absolutt øverste sjiktet i Europa. Sverige og Danmark har utslipp på henholdsvis 8,4 og 11 tonn per innbygger, målt etter en metode som skal være sammenliknbar.
Privat forbruk gir store utslipp
Det private forbruket setter store avtrykk. Aftenpostens presentasjon av rapporten peker på husholdningene som den store skurken i fortellingen. Husholdningenes forbruk står for omkring halvparten av de samlede utslippene, ifølge Miljødirektoratet.
Når det gjelder husholdningenes utslipp, er de største kategoriene transport og mat. Dette er ikke overraskende, men kamuflerer på et vis utslipp knyttet for eksempel til forbruk av klær, elektronikk, sportsutstyr, biler og andre ting vi omgir oss med. I land med mer fossil energi i energisektoren, vil oppvarming og elektrisitetsforbruk veie tyngre enn hos oss.
Særlig forbruket av klær og tekstiler er verdt å dvele ved. Vi kjøper og kaster i et voldsomt omfang. En ny analyse fra Mepex og Sifo viser at vi kaster 49.000 tonn tekstiler i restavfallet. 32.000 tonn er ifølge denne undersøkelsen av så god kvalitet at det kunne vært brukt på nytt.
Framtiden i Våre Hender har i årevis påpekt denne sløsingen og viser også hvordan avfallet ofte ender som store berg et eller annet sted i det globale sør. Ifølge tallene i Miljødirektoratets rapport, gir nordmenns forbruk av tekstiler utslipp på nesten tre millioner tonn CO₂. Så godt som alle utslippene skjer i utviklingsland. Til sammenlikning utgjør utslippene fra bruken av norske personbiler fire millioner tonn CO₂.
Men gjør rapporten om forbruksbaserte utslipp noe annet enn å slå inn åpne dører? Vi har visst i mange år at det private forbruket er en stor utslippskilde. Vi vet at dieselbil og lange flyreiser er dårlig. Vi vet at plantebasert kosthold er bedre enn kjøtt.
Vi vet også at klimaavtrykket fra forbruk er knyttet til inntektsnivå. Husholdninger med høye inntekter har normalt større utslipp enn de med lave, og de superrike er i sin helt egne divisjon. I en global sammenlikning vil likevel de aller fleste innbyggere i Norge ligge høyt, fordi vi nyter godt av stor materiell velferd.
Men hva bruker vi alle disse dataene til? Hva kan få oss til å endre atferd, både som samfunn og som forbrukere?
Det er fint hvis økt bevissthet om klimaavtrykket får oss til å gjøre mer gjennomtenkte valg i hverdagen. Men pekefingeren kan ikke bare rettes mot hver enkelt.
Politikken og næringslivet må ta ansvar
Skal vi få til atferdsendringer som monner må politikken og næringslivet gå i spiss.
Næringslivet møter stadig større krav til klimarapportering, enten det er EU-regler eller krav fra investorer og eiere som legger føringene. Virksomhetenes egne utslipp, og utslippene fra energien som går med i produksjonen, telles i det som kalles scope 1 og scope 2. Når det gjelder utslippene ellers i verdikjeden, fra vugge til grav, telles dette i scope 3. Dette handler om de indirekte utslippene. Det er her man får innblikk i hva slags avtrykk forbruket av en vare eller tjeneste setter, selv om datakvaliteten ofte kan variere.
Ansvarlige selskaper må derfor sette inn tiltak for å kutte utslipp og avtrykk. Det kan for eksempel handle om å sikre bærekraftige råstoffleveranser og å ta ned transportvolumer. Det handler om å redusere forbruket av alle knappe ressurser, herunder utslipp av CO₂. Selskapene må regne med at det over tid blir mer offentlig søkelys på hva de faktisk foretar seg. For eksempel forventer næringsminister Jan Chr. Vestre nå at alle selskap der staten har eierskap nå leverer regnskap også for de indirekte utslippene, altså scope 3. Regjeringen vil at alle statseide selskap skal jobbe etter vitenskapsbaserte klimamål. Den foreløpig eneste virkelig anerkjente institusjonen som setter rammer og verifiserer slikt arbeid, er Science Based Targets initaitive. Der er kartlegging av Scope 3-utslipp en selvfølge.
Husholdningene står som nevnt for omkring halvparten av de forbruksbaserte utslippene. Resten rommes i to andre kategorier. Den ene er offentlig forbruk, som skoler og helsevesen. Den andre omfatter investeringer i bygninger, veier og annen infrastruktur.
Den største enkeltsektoren er bygg og anlegg, som ifølge rapporten står for utslipp på nesten ti millioner tonn CO₂, hvorav over halvparten skjer utenfor Norges grenser. De importerte utslippene er knyttet til for eksempel byggematerialer og anleggsmaskiner.
Hvordan vi bygger og bor er altså en stor kilde til klimagassutslipp, både innenfor og utenfor Norges grenser. Mer nøkterne veistandarder og mer «ombruk» av bygningsmassen sparer utslipp – og areal.
NRKs avslørende dokumentasjon av naturinngrepene i Norge og den påfølgende serien signert Bård Tufte Johansen bør være en del av beslutningsgrunnlaget når ledere både i næringslivet og politikken tar avgjørelser som former samfunnsutviklingen. Kan vi bruke ressursene bedre, så demper vi avtrykkene.
I en #Klimaleder i fjor høst skrev jeg om Klimautvalget 2050 og det såkalte UFF-rammeverket (unngå, flytte, forbedre) utvalget bruker i alle sektorer. Kan vi unngå atferd som gir utslipp, er det å foretrekke fremfor tekno-fiks. I praksis; Elbil er bedre enn fossilbil, men det er enda bedre å kjøre kollektivt, sykle eller gå – og aller best å unngå transportbehovet.
Også i den private husholdningen kan UFF-rammeverket beskrevet i Klimautvalget 2050 være en god rettesnor.Å la være å kjøpe ting vi ikke har bruk for er et godt bidrag til å ta ned de forbruksbaserte utslippene. At det er trange økonomiske tider betyr at det er tøft for mange, men den store majoriteten i Norge har heldigvis ganske mye å gå på.
Men enkelte bransjer kan komme til å møte utfordringer fremover dersom vendepunktet i økonomien uteblir eller forsinkes. Det gjelder kanskje særlig bygg og anlegg, som har hatt en veldig vekst de siste tiårene. Hvis ekstraordinære politiske virkemidler settes inn for å holde farten oppe, er det viktig at vi nå tar lærdom fra tidligere kriser. Stimulanser må settes inn på en slik måte at den grønne omstillingen forseres og utslippene går ned – både her i Norge og utenfor landets grenser.
EUROPAS GRØNNE GIV
Nå kommer snart EU-kommisjonens forslag om målene for utslippskutt i 2040. De første drøftingene viser at mange land støtter et mål om kutt på 90 prosent målt mot 1990.
EUs vitenskapskomite slo i sin rapport i fjor sommer fast at utslippskuttene i 2040 bør være på 90-95 prosent for å nå klimanøytralitet i 2050 og sikre at EU gjør sin jobb med å sikre at Parisavtalens mål nås. I en høring i Europaparlamentet i september sa klimakommisær Wopke Hoekstra at han ønsker seg minst 90 prosent kutt.
Som kjent er EUs 2030-mål at utslippene skal reduseres med 55 prosent. En vurdering av EU-landenes tiltak som kom like før jul, viser at EU ligger an til å kutte med 51 prosent. Medlemslandene har frist til ut juni med å komme opp med tiltak som viser hvordan de vil øke ambisjonene.
Parallelt med dette arbeidet starter altså nå prosessen med å fastsette mål for 2040. Det ble ikke trukket konklusjoner da EU-landenes klima- og miljøministre møttes til et uformelt møte i Brussel 15. januar. Tungvekterne Frankrike og Tyskland har ikke meldt sine standpunkter. Ungarn er imot 90 prosent kutt, mens Danmark ga sin støtte til dette allerede i desember. Irland, Finland, Luxemburg, Nederland og Spania er land som ofte støtter den mest ambisiøse klimapolitikken. Mens Polen tidligere har vært en bremsekloss, kom det andre toner fra den nye polske regjeringen. Statssekretær for klima, Urszula Zielińska, varslet at Polen både vil skjerpe egen klimapolitikk og vil samarbeide mer smidig og effektivt i EU.
Kommisjonens forslag til 2040-mål skal presenteres 6. februar. Samme dag kommer det en plan for industriell håndtering av CO₂ som Energi og Klima har lest et utkast til. I den fremgår det at EU ikke vil kunne nå sine mål for CO₂-fangst og -lagring uten Norge. Det slås også fast at EU ikke vil nå et 2040-mål uten både karbonfangst og -lagring (CCS), karbonfangst og bruk av CO₂ i industrien (CCU) og direkte fjerning av CO₂ fra atmosfæren.
Dette er et forvarsel om at 90 prosent utslippskutt ikke vil være noen enkel affære å nå. For eksempel må kraftsektoren være så godt som utslippsfri – noe som betyr slutten for urenset gasskraft.
Kommisjonens forslag er innledningen til en omfattende politisk prosess som vil ende med en beslutning på et toppmøte. For Norge er naturligvis EUs 2040-mål svært viktig, all den stund vi langt på vei er «klimamedlem» i EU – dog uten stemmerett når beslutningene fattes.
- Også i 2024 vil Energi og Klima følge utviklingen i det europeiske klima- og energifeltet tett. Les og abonnér på alle saker Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skriver om EU’s klima- og energiomstilling og hvordan det påvirker Norge, og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.
DET GLOBALE BILDET
John Kerry runder av som USAs spesialutsending for klima. Det gjør også hans kinesiske motpart, Xie Zhenhua.
John Kerry (80), som var utenriksminister i Obamas første periode, ble utnevnt til «klima-tsar» da Joe Biden overtok etter Donald Trump (77). Nå forlater Kerry denne rollen for å drive valgkamp på heltid for Joe Biden (81) – for å bidra til at Trump ikke kommer tilbake til presidentstolen fra januar neste år.
Som USAs fremste klimadiplomat, og som tidligere utenriksminister, har Kerry i årevis spilt en viktig rolle – ikke minst i formelle og uformelle samtaler med Kina. Bloomberg Green beskriver hvordan Kerry og hans kinesiske kollega Xie Zhenhua gjennom sine personlige relasjoner har klart å sikre en god tone mellom de to største utslippslandene, selv i en periode med økt spenning og konflikt.
USA og Kina etablerte i 2021 en felles arbeidsgruppe og ga den oppgaver som samarbeid om energiomstilling, avskoging, sirkulærøkonomi og metanutslipp. Observatører mener at dette var et grep John Kerry og Zie Xhenhua tok for å skape en mindre personavhengig arkitektur for samarbeidet mellom de to landene.
Kina har utnevnt karrierediplomaten Liu Zhemin (68) som sjef for sin klimadelegasjon. Biden har ennå ikke utpekt Kerrys etterfølger, men Bloomberg spekulerer i navn som Jay Inslee og John Podesta. Sistnevnte har ansvar for den store grønne satsingen Biden gjennomfører gjennom Inflation Reduction Act. Det fremheves også at utenriksminister Anthony Blinken har mer enn nok å stelle med i Midtøsten og Ukraina, og at det derfor kan være bra med litt ordentlig pondus om USA skal kunne ta en lederrolle i det globale klimadiplomatiet frem mot COP29 i Azerbadjan. Der skal blant annet spørsmål om rike lands bidrag til klimafinansering drøftes. Kina regnes som kjent fortsatt som et utviklingsland i COP-sammenheng.
- Trenger du å vite hva som faktisk ble besluttet på COP28? Energi og Klima har laget en stor og omfattende gjennomgang.
Høstens klimatoppmøte er samtidig som det amerikanske presidentvalget og en eventuell Trump-seier vil kunne snu opp ned på USAs politikk. I et intervju fra World Economic Forum i Davos advarer John Kerry mot effektene av en eventuell Trump-seier, men han understreker at næringslivets omstilling er kommet så langt at det ikke er noen vei tilbake til det fossile. Men tempoet i omstillingen vil bli sterkt påvirket om Trump kommer tilbake. Valget vil avgjøre om verden demper den globale oppvarmingen raskt nok til å unngå de mest alvorlige følgende, mener Kerry.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.