De neste årene skal vi kutte utslipp av CO₂ dramatisk. Det som i tillegg må skje i veldig stor skala, er å ta karbon som allerede er i atmosfæren, tilbake til bakken. Det har vi visst i mange år, men det ble tydeligere formulert enn noen gang i FNs klimapanels siste rapport som kom i vår. Kall det karbonfjerning, negative utslipp eller fangst og lagring av karbonet som finnes i biomasse: Karbon (C-en i CO₂) tas på en eller annen måte ut av atmosfæren og langtidslagres.

Fremover får vi årlige oppdateringer av kunnskapsgrunnlaget om klimatiltak, barrierer og virkemidler fra Miljødirektoratet. Det skaper transparens og saklig diskusjon om vektingen mellom ulike tiltak. I den første oppdateringen blir det imidlertid tydelig at myndighetene har mangelfull forståelse av potensialet i denne typen teknologier.

Årets rapport er grundig og god på mange måter. For fjerning av CO₂ er «omvendt CO₂-avgift» det virkemiddelet som løftes tydeligst. Dette er et lovende virkemiddel: På samme måte som utslipp av klimagasser allerede avgiftsbelegges, kan negative utslipp belønnes på likt nivå. Betal 2000 kroner per tonn for å slippe ut, og motta 2000 kroner per tonn for å hente tilbake. Innrettet riktig kan dette stimulere en fremoverlent næring og industri som allerede er på gang, til virkelig å skyte fart.

• Les også: Regjeringas klimaoppdrag: Alt må gjerast og alle må med

Problematisk å låse seg til spesifikke teknologier

Forslaget slik det ligger i dag, vil imidlertid kunne virke mot sin hensikt, fordi vi tenker altfor snevert om karbonfjerning. Den omvendte avgiften er nemlig ikke basert på generelle kriterier for det den skal oppnå (CO₂ ut av atmosfæren), men kun vinklet mot to spesifikke teknologier: direkte luftfangst – DAC – og fangst og lagring av karbon fra forbrenning av biomasse – BECCS.

Hvorfor er dette problematisk? Jo, av to årsaker: For det første kjenner vi problemet, og hva vi vil oppnå, men vi vet ennå ikke hvordan morgendagens løsninger vil se ut og hvilke teknologier som ender som de mest effektive. For det andre finnes det vitenskapelig verifiserte teknologier i dag som allerede målbart fjerner CO₂. Om ikke disse belønnes på lik linje, vil vi gå glipp av mye god klimapåvirkning og i realiteten ikke få til det vi ønsker å oppnå: Så mye CO₂ som mulig ut av atmosfæren så fort som mulig.

I både EU og FN jobbes det i disse dager med rammeverk for karbonfjerning. Her låser man seg ikke til bestemte typer teknologi. Er karbon målbart tatt ut av atmosfæren, varig og uten at det gir økte utslipp andre steder, er det ikke avgjørende på hvilken måte dette skjer.

Grunnene til at direktoratet velger denne innsnevringen til bestemte teknologier er uklare, både i rapporten og i bakgrunnsmateriale. På direkte spørsmål er svaret at de har levert på det departementet utfordret dem på. Problemet er med andre ord politisk, og dermed er det kanskje også løsbart?

Biokull – trygg og skalerbar

I Norsk Karbonlagring jobber vi med å skape samarbeid med næringslivet som gir lønnsomhet i karbonfjernings-verdikjeder. Vi stiller krav til at karbonet lagres permanent, og samarbeider med anerkjente internasjonale standarder for sertifisering.

Per i dag jobber vi kun med biokull. Dette er den mest utbredte teknologien for karbonfjerning i verden i dag. Godt over 90 prosent av karbon fjernet i det frivillige markedet frem til nå er levert med biokull lagret i jord. Biokull er en operativ, tilgjengelig, trygg og skalerbar klimateknologi, med industri og lagringsaktører som kun venter på å bli satt i gang.

Men istedenfor å se mulighetene også her, og løfte blikket, setter imidlertid Miljødirektoratet biokull i en egen kategori. Ambisjonsnivået avslører også innstillingen: Det justeres ned fra 830 000 tonn CO₂ fjernet med biokull fra 2020 til 2030 i «Klimakur 2030» til 330 000 tonn i forrige ukes rapport. Nibios anslag for potensialet i Norge ligger på 900 000 tonn CO₂e årlig(!), altså mange ganger så mye som Miljødirektoratet legger til grunn.

Legg til rette for effektive løsninger

De neste syv årene vil ifølge FN avgjøre de kommende tusen. Det er alvorlig, men det er faktisk så travelt vi har det. Det er simpelthen ikke tid til eller tid for å tenke snevert. Det vet Miljødirektoratet, og det vet departementet og statsråd Espen Barth Eide.

Det det er tid for, er å legge til rette for at effektive løsninger kan vokse så fort som mulig. Omvendt CO₂-avgift er et godt virkemiddel, fordi en slik ordning vil kunne skape reell klimaeffekt. Men det må gjøres med riktig innretning: Det må åpnes opp for at både kjente og fremtidige teknologier blir belønnet på lik linje, etter internasjonalt anerkjente kriterier, og ikke etter navn på teknologien.

Med et helhetlig blikk på karbonfjerning trenger vi ikke senke ambisjonsnivået. Da kan vi øke det.