Karbonfjerning: EU åpner nytt kapittel i klimapolitikken

Å fjerne store mengder karbon fra atmosfæren er uunngåelig hvis de globale klimamålene skal nås. Karbonfjerning er i kjernen av EUs grønne giv, sier forsker – men det finnes fallgruver.

Industrianlegg med eng og skog i bakgrunnen
Climeworks’ direktefangstanlegg i Hinwil i Sveits kan suge CO2 direkte ut fra luften. (Foto: Climeworks)

Den klimapolitiske debatten dreier seg mest om tiltak for å kutte klimagassutslipp – hurtigst mulig. Utslippskutt er det som haster mest, men det er ikke lenge til at metoder og tiltak for karbonfjerning også må på plass.

FNs klimapanel slår det tydelig fast i sin nyeste rapport fra april 2022: «Tiltak for fjerning av CO2 for å kompensere for restutslipp som er vanskelige å kutte, er uunngåelig hvis netto nullutslipp av CO2 eller klimagasser skal oppnås.»

  • Se fakta om karbonfjerning nederst i artikkelen.

EU-kommisjonen la nylig frem et forslag til sertifisering av karbonfjerning. Initiativet kan ses som et første utspill i prosessen frem mot et styringssystem for disse metodene. Dette er klimapolitisk nybrottsarbeid.

Nyhetsbrevet Europas grønne skifte

I nyhetsbrevet Europas grønne skifte velger Energi og Klima-redaksjonen ut nyheter og analyser om klimapolitikken i Europa, med særlig blikk på EUs grønne giv. Utsending en gang i måneden.

Abonner på Europas grønne skifte:

– Det er svært viktig at EU tar dette skrittet og vil opprette en sertifiseringsordning. Karbonfjerning er i kjernen av EUs grønne giv, fordi det rett og slett ikke er mulig å nå netto nullutslipp uten karbonfjerning, sier Felix Schenuit, forsker ved tankesmien Stiftung Wissenschaft und Politik i Berlin, til Energi og Klima.

I dag finnes det ikke noe system som på en nøyaktig måte kan sertifisere hva et tonn fjernet karbon egentlig er eller hvilke ulike metoder som finnes, legger han til.

EU-kommisjonen gjør det klart hva karbonfjerning dreier seg om: En storskala satsing på å fange inn CO2 fra atmosfæren og langtidslagre den – i geologiske reservoarer (slik Norge gjør i Nordsjøen), i økosystemer til lands og vanns, eller i produkter. Etter hvert skal flere hundre millioner tonn CO2 fjernes fra atmosfæren hvert år.

Neste skritt etter Fit for 55

For EUs klimamål for 2030 (minst 55 prosent lavere utslipp enn i 1990) vil ikke karbonfjerning spille noen merkbar rolle. Det vil det først gjøre etter 2030, men det er likevel ikke lenge til spørsmålet vil dukke opp på den klimapolitiske dagsordenen.

Nå som kommisjonen har lagt frem sitt forslag, begynner lovgivningsprosessen. Europaparlamentet skal velge en saksordfører, og medlemslandene begynner å befatte seg med spørsmålet.

– Den viktigste politiske effekten av dette forslaget er at medlemslandene nå begynner å forholde seg til saken – hvordan de egentlig stiller seg til CO2-fjerning og hvilken rolle det skal spille i klimapolitikken, sier Schenuit.

Nå er parlamentet og medlemslandene fullt opptatt med innspurten i forhandlingene om den store klimapakken Fit for 55, som skal gjøre EU i stand til å nå 2030-målet. Men deretter rettes blikket mot neste etappe på veien mot netto nullutslipp.

– Så snart alle Fit for 55-sakene er avsluttet, vil man begynne å forberede seg på 2040-målet, og dermed også spørsmålet om hvilken rolle karbonfjerning skal spille for 2040-målet, sier Schenuit.

Nettopp derfor trengs sertifiseringen, påpeker han: Det er det første skrittet for å integrere karbonfjerning tettere i klimapolitikken.

Karbonfjerning – tre hovedtyper

Sertifiseringssystemet kommisjonen vil bygge opp, er basert på overvåking, rapportering og verifisering.

– Dette dreier seg om å si på en vitenskapelig basert måte hvor mye karbon som er fjernet, hvor lenge, og hvor bærekraftig dette er gjort, sa Christian Holzleitner fra EU-kommisjonens klimadirektorat (DG Clima) under et debattmøte i desember.

Dette er de tre hovedtypene av karbonfjerning i kommisjonens forslag:

Permanent lagring: Industrielle teknologier som bioenergi med karbonfangst og -lagring (BECCS) og direktefangst av CO2 med lagring (DACCS). Har lagres karbonet permanent i stabil form.

Karbonlandbruk: Naturlig lagring av karbon ved å øke opptaket i jord og skog (eksempler på metoder er agroskogbruk, restaurering av skog og lagring i jord). Reduksjon av utslipp av karbon til atmosfæren (som ved restaurering av myrer).

Lagring i produkter: Karbon som fanges inn av trær eller med de industrielle metodene, kan også bli brukt og dermed lagret i langlivede produkter eller materialer, som trebaserte byggematerialer.

Forslaget dekker ikke fangst og lagring (CCS) eller bruk av fossilt karbon (CCU), for eksempel fangst av karbon ved sementproduksjon. Disse teknologiene lagrer fossile CO2-utslipp, men de fjerner ikke karbon fra atmosfæren.

Karbonfjerning – kriterier

Troverdig sertifisering av et karbonfjerningstiltak skal gjøre det mer interessant for private og offentlige aktører å investere i tiltaket.

Dette er nøkkelkriteriene som må oppfylles for at sertifikatet på karbonfjerning skal utstedes, ifølge forslaget:

  • Måling: Karbonfjerningstiltaket må bli målt på en nøyaktig måte.
  • Kommer i tillegg: Tiltaket må komme i tillegg til hva som er standard praksis eller lovpålagt fra før (addisjonalitet).
  • Lagring: Tiltaket må vise at karbonet lagres i en så lang periode som mulig. Sertifikatene vil skille mellom permanent og midlertidig lagring.
  • Bærekraft: Tiltaket må enten ha en nøytral effekt på eller fremme andre miljømål som biologisk mangfold, klimatilpasning, utslippskutt, vannkvalitet, nullutslipp eller sirkulærøkonomi. Et eksempel: En industriell løsning som bioenergi med karbonfangst og -lagring må ikke føre til en ikke bærekraftig vekst i etterspørselen etter biomasse.

Kommisjonens forslag er langt fra et ferdig utformet system, og det erkjenner Holzleitner fra DG Clima også: Han sammenligner karbonfjerning i dag med et oppstartsselskap, der det er stor entusiasme, men også mye forvirring og usikkerhet. En ekspertgruppe skal få i oppdrag å utarbeide detaljene i regelverket.

Kritikk: Byråkrati, definisjon, bruk av sertifikater

Kommisjonens forslag blir kritisert på flere punkter av forskere og miljøorganisasjoner.

Karbonfjerning fra karbonlandbruk representerer en mulighet for bønder og skogbrukere, men det er en risiko for at dokumentasjonskravene blir store og byråkratiet omfattende.

– Man vil skape nye pengestrømmer som bønder og skogbrukere kan ha nytte av. Men det er et veldig godt spørsmål om små bønder vil ha råd til alt dokumentasjonsarbeidet. Jeg frykter at det blir svært byråkratisk og ugjennomtrengelig, sier Schenuit.

Regnskapsreglene blir ytterst komplekse, og det er fare for at lovgivningsprosessen i EU ikke vil gjøre dem enklere, legger han til.

Forslaget sier heller ikke noe om hvordan sertifikatene skal brukes, legger han til.

– Kommisjonen sier ikke hva som til slutt skal skje med sertifikatene. Den foreslår bare en måte å gjøre sertifiseringen på. Om dette til syvende og sist kan brukes av selskaper for å kompensere for sine fossile utslipp eller av stater for å nå klimamålene, alt det er svært uklart.

– Kommisjonen gjør det bevisst på denne måten fordi den vil unngå konflikter. Men hvis den virkelig vil gå foran, må den også finne et svar på hva man har lov til å bruke disse sertifikatene til, sier Schenuit.

Det er også lite om ansvarsspørsmål i forslaget: Hva skjer hvis CO2 som er lagret, slipper ut igjen, spør Schenuit. For eksempel ved lekkasje fra et industrielt CO2-lager eller hvis en skog der CO2 er lagret, brenner ned.

Et siste, men svært viktig kritikkpunkt gjelder selve definisjonen av karbonfjerning. Flere forskere og organisasjoner mener at kommisjonen skiller for dårlig mellom karbonfjerning og utslippsreduksjon. Dette skaper stor forvirring, mener organisasjonen Carbon Gap. Problemet er at flere av de naturbaserte aktivitetene kommisjonen åpner for i sin definisjon, egentlig er kutt i utslipp. Dette er ikke i tråd med FNs klimapanels definisjon, skriver Carbon Gap.

– Kommisjonen er ikke helt klar på skillet mellom utslippsreduksjon og CO2-fjerning. Dette må virkelig bli en hovedsak for Europaparlamentet og medlemslandene, sier Schenuit.

Gå foran – på riktig måte

I den internasjonale klimapolitikken i FN-systemet står forhandlingene om regler for karbonfjerning helt ved begynnelsen, fremholder Schenuit. I fasen vi er inne i nå, vil det først komme nasjonale initiativer før man blir enig internasjonalt. EU har dermed sjansen til å gå foran og definere standarder – og det er det viktig at unionen klarer, mener han.

– Fordi en risiko ved CO2-fjerning naturligvis er at det blir brukt som en ren kompensasjon. Altså at vi bare lar fossile produksjonsmåter fortsette og bruker CO2-fjerning for å kompensere for dette. Og jeg tror at jo mer upresise reglene for karbonfjerning er, jo større er risikoen for at de blir brukt til feil formål og ikke bidrar til å nå klimamålene. Derfor er det så viktig å ha strenge regler, sier Schenuit.

Hva er karbonfjerning?

Karbonfjerning (carbon dioxide removal, forkortet CDR) er menneskelige aktiviteter som fjerner CO2 fra atmosfæren og lagrer den varig i økosystemer (i jord, skog, havet), i underjordiske geologiske reservoarer (i bakken eller havbunnen) eller i produkter.

CDR kan fylle tre ulike roller: Redusere netto utslipp av klimagasser på kort sikt; kompensere utslipp som er vanskelige å kutte for å bidra til netto nullutslipp på mellomlang sikt; oppnå netto negative utslipp på lang sikt hvis karbonlagringen overstiger årlige restutslipp.

I klimascenarioer som innebærer netto nullutslipp av klimagasser, kommer en ikke utenom å bruke karbonfjerning for å kompensere for restutslipp som er vanskelige å kutte (som fra landbruk, industri, skips- og luftfart). Mengden CO2 som lagres på disse måtene, og tidspunktet, varierer i ulike scenarioer og avhenger av hvor mye fossile utslipp som må kompenseres.

Metodene for CDR er flere og svært forskjellige. En skiller ofte mellom biologiske og industrielle (kjemiske) metoder. Blant de mest brukte i dag er biologiske – påskoging, skogrestaurering, agroskogbruk og karbonlagring i jord. Industrielle metoder som direktefangst av CO2 fra luft (DACCS) er i utviklingsfasen.

Varigheten av lagring varierer også: Fra tiår til hundreår for metoder der karbon lagres i vegetasjon og jord, til 10000 år eller mer for karbon lagret i geologiske formasjoner.

Også påvirkningen fra CDR på økosystemer, biologisk mangfold og mennesker vil variere sterkt med metode og bruksmåte. Skogrestaurering, karbonlagring i jord og restaurering av myr er eksempler på metoder som kan styrke biologisk mangfold, økosystemer og lokale arbeidsplasser. Påskoging og produksjon av planter for bruk i bioenergi med karbonfangst og -lagring (BECCS) er eksempler på CDR-metoder som kan ha negative effekter sosialt og på miljøet.

Karbonfjerning og lagring i vegetasjon og jord har risiko for å bli reversert av menneskelig inngripen eller naturlige prosesser, og er også utsatt for klimaendringer.

Kilde: FNs klimapanel, sjette hovedrapport, arbeidsgruppe III.