CO₂-kompensasjonsordningen vil være et av de viktigste virkemidlene for å sikre industriens konkurransekraft i dette tiåret:

• Kostnadsrammen for ordningen er nå estimert til 100 milliarder kroner fram til 2030.
• I den samme perioden skal utslippene mer enn halveres, og det økonomiske handlingsrommet i politikken begrenses.
• Offentlige pengestrømmer bør akkompagneres av klimakrav for å klare den store omstillingen norsk økonomi skal gjennom på mindre enn åtte år.
• Norge bør følge Finland, og stille klimakrav i CO₂-kompensasjonsordningen.

ESA utvidet ordningen

Opprinnelig var kostnaden for CO₂-kompensasjonsordningen estimert til 70 milliarder kroner fra 2021 til 2030. I tråd med signalene regjeringen har fått fra ESA, er ordningen utvidet til også å omfatte industriens egenproduserte kraft, samt virksomheter med et årlig strømforbruk under 10 GWh. 19. august sendte Klima- og miljødepartementet et formelt forslag til CO₂-kompensasjonsordning til godkjenning i ESA.

Regjeringen anslår at utvidelsen av ordningen vil koste 900 millioner mer enn tidligere antatt bare for 2021. Samlet er ordningen nå anslått å koste om lag 100 milliarder kroner fram til 2030.

En støtteordning for å forhindre karbonlekkasje

CO₂-kompensasjonsordningen er viktig for å sikre en konkurransedyktig industri i Norge, og for å hindre karbonlekkasje. Industrien er utsatt for kvoteprisen i EUs kvotemarked to ganger: både for egne utslipp, som de må kjøpe kvoter for, og gjennom økte kraftpriser som følge av det samme kvotesystemet.

Industrien konkurrerer i et internasjonalt marked, og kan ikke skyve kostnadene over på sluttforbrukerne. Derfor har Norge, og en rekke andre europeiske land, en kompensasjonsordning for indirekte CO₂-kostnader.

Forventningene til EUs kvotepris har i mange år vært lave. For bare fem år siden var forventningene til kvoteprisen på magre 300 kroner per tonn CO₂ i 2030 (Bloomberg New Energy Finance, 2017). Mye har skjedd på fem år, og allerede nå i august 2022 ser vi kvotepriser som snuser på 100 euro per tonn. Kvoteprisen er endelig et insentiv for raskt å redusere utslippene fra den kraftkrevende industrien i Norge.

CO₂-kompensasjonsordningen skal først og fremst kompensere for kvoteprisens bidrag til økte kraftkostnader. Dette bør være primærmålet, men vi må også bruke handlingsrommet til å stille klimakrav i en så kapitaltung støtteordning.

CO₂-kompensasjon bør også bidra til klimakutt

Det er behov for en betydelig forsterket virkemiddelbruk for å nå regjeringens mål om å redusere Norges utslipp med minst 55 prosent innen 2030. Skal vi klare å finansiere nødvendige klimatiltak, må derfor også eksisterende rammebetingelser vris i retning av reduserte utslipp. Dette gjelder kanskje spesielt CO₂-kompensasjonsordningen, fordi dette vil bli et av de mest kapitaltunge virkemidlene for industrien i Norge.

ZERO mener at utslippskutt bør innlemmes som et formål i forskriften. EU-kommisjonen godkjente for få dager siden den finske CO₂-kompensasjonsordningen, som har strenge klimakrav. Alle finske selskaper som mottar kompensasjon, må investere minimum 50 prosent av støttesummen i nullutslippstiltak. Det samme ambisjonsnivået bør forventes i den norske CO₂-kompensasjonsordningen.

Dagens krav til CO₂-kompensasjon krever at selskaper gjennomfører en energikartlegging og oppfyller ett av tre mulige vilkår. Ett av disse vilkårene er at 30 prosent av kraftforbruket kommer fra fornybare kilder. Dette oppfyller alle norske virksomheter automatisk. I praksis vil det derfor kun være krav om energikartlegging. Det bør forventes at virksomheter som mottar kompensasjon, både implementerer anbefalinger fra energikartlegging og bruker minst 50 prosent av kompensasjonen til å investere i prosjekter som betydelig reduserer utslippene.

Norges 2030-jobb

Norge har kun redusert de årlige utslippene med 2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter siden 1990. For å innfri Hurdalsplattformens mål om å redusere utslippene med 55 prosent innen 2030, må utslippene reduseres ytterligere med 26 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030, sammenlignet med 2020.

Mens vi kun har kuttet 4 prosent av utslippene de siste 30 årene, har nabolandene våre klart å kutte utslipp så det monner: Sverige har kuttet 26 prosent av utslippene siden 1990, Danmark 35 prosent og Finland 23 prosent (European Environment Agency 2022). Norge er annerledeslandet i denne sammenhengen.

Industrien i Norge har på sin side kuttet utslippene med mer enn 40 prosent siden 1990. Industrien er med det den eneste sektoren som kan skilte med utslippskutt her hjemme. Den enkle forklaringen på hvorfor norske utslipp likevel er tilnærmet uendret siden 1990, er at utslippene fra olje- og gassproduksjon og transportformål har økt.

• Klimavakten: Fakta og grafikk om Norges utslipp

Norge har alle muligheter til å klare å kutte utslipp og ta igjen tapt tempo, men det krever en betydelig forsterket virkemiddelbruk. I tillegg til å øke CO₂-avgiften, og bruke provenyet på klimatiltak, klimapartnerskap og differansekontrakter, må vi bruke de eksisterende virkemidlene. For å innfri regjeringens klimamål, må alle næringsrettede virkemidler og støtteordninger bidra til omstilling og utslippskutt.

Dette er en gavepakke til regjeringen: Still klimakrav i CO₂-kompensasjonsordningen og sikre at industrien fortsetter å kutte utslippene i tempoet vi trenger til 2030 – uten ekstra kostnad.