I søndagens New York Times skrev Hank Paulson, tidligere Goldman Sachs-sjef og George W. Bush’ siste finansminister, en artikkel om at det republikanske partiet bør endre kurs i klimapolitikken. Paulson mener at republikanerne bør støtte en amerikansk CO₂-skatt.

Hank Paulsons innlegg er vektig, har fått mye oppmerksomhet, og kan bidra til å åpne døren for flere republikanere til å innta mer nyanserte posisjoner på klima.

Men ikke mange timene senere var Paul Krugman (professor ved Princeton, nobelprisvinner i økonomi og en av verdens mest leste bloggere) ute med en sur og kritisk blogg som stilte spørsmål ved hvor ekte Paulsons klimaengasjement er.

Paul Krugman er en briljant økonom og blogger. Jeg er stor fan og deler ofte hans innlegg på Twitter. Som meg – og i motsetning til Hank Paulson – står han til venstre politisk. I amerikansk sammenheng står han ganske langt til venstre.

Jeg mener likevel at Krugmans kritikk av Hank Paulson er skivebom. Syretesten Krugman setter opp, er å spørre hva Paulson går inn for dersom det ikke er mulig å få til en pris på karbon. Vil Paulson da være for nest-best virkemidler eller ingenting? Krugman antyder at Paulson da ville valgt ingenting.

For det første er det noe utidig over slik stråmannsargumentasjon. Jeg har ikke hørt noen seriøst argumentere for å la være å gjøre noe med klimaendringene dersom det ikke var mulig å prise CO₂. Jeg har heller ikke hørt noen seriøst argumentere for at karbonprising er det eneste klimatiltaket. (Jeg har skrevet litt om det her). For øvrig har det ikke vært mangel på både nest-best og tredje-best virkemidler i USA. De amerikanske subsidiene av biodrivstoff (lik dem eller ikke) ble faktisk innført under George W. Bush. Arbeidet med å regulere energiverk ved EPA startet også opp under George W. Bush.

For det andre har Paul Krugman selvsagt ingen rett til å oppnevne seg selv til dommer over andre folks klimaengasjement: «Hvis du ikke støtter alle tiltakene jeg er for, er ikke engasjementet ditt ekte.» Den typen holdninger (som dessverre også er utbredt i miljøbevegelsen) kveler alt opplyst ordskifte om virkemiddelbruk.

For det tredje er det er ikke opplagt at vi er i den nest-best verden som Krugman beskriver. Det er ikke utenkelig med enighet om en nasjonal karbonskatt i USA. Ikke i denne presidentperioden riktignok, til det er forholdet med Kongressen altfor surt. Men allerede under neste president kan mye endres. En karbonskatt kan bli et element i en bred nasjonal skattereform. Sannsynligheten kan til og med være høyere for at det skjer med en republikansk president («Nixon i Kina»-effekt).

Som også Krugman nevner, kan resultatet av president Obamas nye krav til energiverk godt bli at flere delstater etablerer nye klimakvotesystemer for å kutte utslipp.

Sist, men ikke minst er det politisk uklokt å kappe hånden av en konstruktiv republikaner i klimasaken. Mye fint kan sies om Paul Krugman, men noen brobygger er han ikke. Hans svar på polariseringen av amerikansk politikk er mer polarisering. For de andre tar jo feil..!

Til alt dette kan selvsagt Paul Krugman si at han er ikke politiker, han er professor i økonomi og blogger. Og Paul Krugman tenker mye rett om klimapolitikk. Han er en ihuga tilhenger av karbonprising, som han konsekvent omtaler som den beste politikken. Så kanskje irriterer jeg meg unødig over hans sure blogg. Det er likevel noe provoserende over måten han omtaler Paulsons artikkel på.

Det er for eksempel riktig, som Paul Krugman skriver, at Hank Paulson har vært republikaner hele sitt liv. Men det er også riktig, som Paul Krugman ikke skriver, at Paulson har vært miljøverner store deler av sitt liv. Det var finansminister Hank Paulson som etablerte en klimaavdeling i det amerikanske finansdepartementet. Det er mer enn Norge kan skilte med. Så om det fins én republikaner Paul Krugman ikke bør kritisere for ikke å ha et genuint klima- og miljøengasjement, er det Hank Paulson.

PS. Tilbake i godt humør. Her er et par tips til bra internett-TV

1.Til å lede klimaavdelingen i det amerikanske finansdepartementet ved oppstarten, hyrte Hank Paulson inn Billy Pizer, nå professor i klimaøkonomi ved Duke University. For ryddighets skyld bør jeg opplyse at Billy og jeg er gode venner. Her kan du se Billy Pizer forklare klimaproblemet og karbonprising på Ted Talks. Bra internett-TV.

2. Hank Paulson er mest kjent for sin håndtering av de første månedene av finanskrisen i 2008 (noe Paul Krugman også er kritisk til ham for). Hvis du er interessert i økonomisk politikk, anbefaler jeg sterkt dokumentaren med Hank Paulson på Netflix. Én og en halv time med ham sittende på en pinnestol og snakke inn i kamera om økonomisk politikk og de dramatiske ukene da finanskrisen slo inn. Tro meg, det er veldig bra TV.