Debatten om Oljefondets mulige rolle som investor i fornybar energi har nå fått et kraftig skyv fremover. I et brev til Finansdepartementet datert 2. desember ber Norges Bank om at det “åpnes for unoterte infrastrukturinvesteringer”. Banken mener det vil være mulig “å gjennomføre investeringer i infrastruktur for fornybar energi med samme krav til lønnsomhet som for andre investeringer i SPU”.

Samtidig konkluderer ekspertutvalget Finansdepartementet har nedsatt på samme måte. I anbefalingene fra ekspertutvalget heter det: “We recommend that the Ministry open up for unlisted clean energy infrastructure investments in the management mandate to Norges Bank. This would give Norges Bank the opportunity to explore such investments. These investments will constitute a majority of energy investments over the next 30 years.”

Dette er intet mindre enn et gjennombrudd i en sak som har modnet over tid, og som, når det får omfang, vil være det desidert viktigste Norge kan bidra med for å sette verden på riktig klimakurs. Vi bruker Oljefondets kapital til å fylle det store investeringsgapet som må tettes for å sikre en utvikling i samsvar med togradersmålet.

Dette handler om kraftverk og om kraftledninger, men det kan også dreie seg om jernbane eller t-banesystemer – investeringer som trengs når de rike landene skal bygges om, og når fattige land skal bygges ut.

Jeg har de siste årene skrevet mange blogger og tekster om dette temaet. Det er også et viktig element i boken “Det grønne skiftet“. Det er derfor med en viss tilfredsstillelse jeg leser både Norges Banks diskusjonsnotat, anbefalingene fra ekspertutvalget, og ikke minst brevet fra Jon Nicolaisen og Yngve Slyngstad til finansminister Siv Jensen.

Mange gode krefter har arbeidet for å overbevise politikerne om at dette er en riktig vei å gå. Et initiativ sommeren 2013 ledet til at en rekke organisasjoner og investorer sendte en felles henvendelse til regjeringen og ba om at fondet ble gitt adgang til å investere direkte i fornybar energi.

Saksgangen vil nå være at Finansdepartementet gjør seg opp en mening, før Siv Jensen går til Stortinget med saken. Det vil være overraskende om departementet ikke konkluderer på samme måte som sitt eget ekspertutvalg og Norges Bank. Så skal Stortinget på banen. Uavhengig av Finansdepartementets syn, vil det være oppsiktsvekkende om stortingsflertallet ikke sørger for at Oljefondet nå får adgang til å investere direkte i fornybar energiproduksjon.

Oljefondet har skjerpet tonen på klima de siste par årene. Oljefondet tar klima- og karbonrisiko på alvor. Nedsalget av kullaksjer som allerede har skjedd uten instruks fra politikerne, er ett eksempel. Pålegget fra Stortinget om å gå ut av kullselskaper, er et annet. Oljefondet har også utarbeidet et såkalt forventningsdokument på klima som formidler hvordan fondet forventer at selskapene det investerer i skal opptre i spørsmål relatert til klimautslipp.

Tiltakene som er iverksatt til nå er på sett og vis defensive. De bidrar til å redusere risikoen for at Oljefondet blir sittende med aksjer i selskaper som taper verdi i en verden der klimapolitikken strammes til. Etikken spiller også en rolle, slik Stortingets kullvedtak er et eksempel på. Likeledes vil den nye klimaparagrafen i etikkreglene gjøre det mulig å utestenge verstingselskaper som opptrer i strid med klimahensyn.

Med adgang til å investere direkte i fornybar energi, kan en manglende komponent i Oljefondets klimastrategi komme på plass. Dette er et offensivt tiltak. Fondets kapital kan settes i produktivt arbeid, for eksempel gjennom direkte eierskap i vind- eller solkraftverk. Fondet tenker seg at inntil fem prosent av den samlede forvaltningskapitalen etter hvert kan investeres på denne måten. Dette er noe annet enn å eie aksjer i selskaper som driver og eier kraftverk. Ved å ta direkte eierskap, vil Oljefondet få sin del av kontantstrømmen som genereres. Samtidig vil mange utbyggere av fornybar energi helt sikkert ønske Oljefondet som finansiell partner.

I brevet til Finansdepartementet drøfter Norges Bank ulike sider ved infrastrukturinvesteringer – og konkluderer med at Oljefondet med sin lange tidshorisont er godt egnet til å gjennomføre slike investeringer. Det vises også til at investeringer i infrastruktur innebærer en direkte eksponering mot regulatorisk risiko, altså at politikerne kan tenkes å endre regler slik at lønnsomheten i et prosjekt forringes. Det er dette som har skjedd når norske myndigheter endret tariffene i gassrøret Gassled – etter at røret var solgt til investorer som likner på Oljefondet. For å unngå slike bommer, skriver Norges Bank at en mulig “strategi kan være å begrense investeringene til jurisdiksjoner med et velfungerende rettssystem og hvor myndighetene har erfaring med private eiere av infrastruktur”. Storbritannia er et eksempel på slikt land. Det kan ikke være dårligere å eie offshore vindkraftverk hvor inntektene er garantert fra Downing Street enn det er å eie Regent Street.

Norges Bank skriver også at Oljefondet ikke vil gjennomføre de første infrastrukturinvesteringene på egenhånd, men at det vil være naturlig å søke samarbeid med andre – for eksempel “andre investorer, finansielle institusjoner eller utviklingsbanker”. Det nevnes også at fondet kan investere sammen med “selskaper banken allerede kjenner som vurderer å hente inn privat kapital for finansiering av enkeltprosjekter”.

Denne siste setningen er interessant. Hvis politikerne er rede til å tenke på hva som også tjener norsk næringslivs interesser, bør de på en eller annen måte legge til rette for at Oljefondet kan operere som finansiell investor i fornybar-prosjekter norske selskaper som for eksempel Statkraft eller Statoil bygger utenfor Norges grenser. Slik kan oljepengene bidra til å utvikle en norsk fornybarklynge. Det ville være bra både for Norge og verden.