Det var en engasjert næringsminister Jan Chr. Vestre som i juni sto på scenen under eierskapskonferansen. Temaet var klima-arbeidet i statlig eide selskaper. Begeistringen dalte noe da ministeren kom til klimaregnskap. Statsråden hadde fått beskjed om å si at antallet statlig eide selskaper som leverte klimaregnskap, hadde økt med tre det siste året. Han var ikke voldsomt imponert. «Vi har fryktelig dårlig tid», sa statsråden, som var tydelig i sin forventning om at neste år, da har samtlige statlig eide selskaper oversikt over klimagassutslippene de forårsaker.

Det skulle bare mangle. Som både næringsministeren og Anders Bjartnes har minnet om: Vi er i 2022. Om åtte år skal vi minst ha halvert utslippene våre, og selskaper med staten som eier må forventes å gå foran. Hva er det som stopper lederne av statlig eide selskaper fra å skaffe seg oversikt over klimagassutslippene de forårsaker? Å ha oversikt over hvilke aktiviteter som forårsaker de største klimagassutslippene og å beregne hvor mye det er snakk om – altså ha et klimaregnskap – er et selvsagt lederansvar og selve grunnplanken for å kunne redusere utslippene effektivt.

En sier gjerne at det tar tre år å få et godt klimaregnskap på bena: Det første året går med til å samle grunnlagsdata og finne gode beregningsmetoder som passer virksomheten. Det andre året har en lært mye og vil gjerne ta med flere aktiviteter inn i regnskapet. Det tredje året begynner rutinen for innsamling av data å sitte. Da kan en begynne å meningsfullt sammenligne regnskapene fra år til år. Tre år, da er vi allerede i 2025. Innen den tid bør alle virksomheter ha oversikt over klimapåvirkningene sine og en plan for å redusere dem.  

For vi må ikke la det beste være det godes fiende. Det vil ta tid å få gode sammenlignbare data, og den perfekte beregningen finnes kanskje ikke. Vi ser imidlertid at små og store bedrifter fører regnskap over klimapåvirkningen sin år etter år, og bruker dataene til å redusere utslipp. Selv de aller minste får det til. For eksempel er ca. 2500 private virksomheter med under ti ansatte miljøfyrtårnsertifisert. Ett av kravene er at de publiserer klimaregnskap med direkte og enkelte indirekte utslipp, og bruker kunnskapen til å iverksette tiltak for å redusere utslippene.

Klimaregnskap er ikke bare viktig for klimaet, det er også sentralt for konkurransekraft. I Brussel jobber revisorer og bærekraftseksperter på spreng for å utvikle bindende EU-standarder for rapportering på bærekraft, herunder klimaregnskap over utslipp forårsaket i driften og i verdikjedene. I 2024 skal alle store selskaper rapportere både direkte og indirekte utslipp. Mindre underleverandører må forberede seg på at klimaregnskap etterspørres av kunder der de inngår i verdikjeden. I løpet av sommeren er det også forventet en avklaring på om klimaregnskap blir obligatorisk også for de små og mellomstore bedriftene.

Det kan virke som verken næringslivet eller myndighetsapparatet til fulle har tatt innover seg hva som vil kreves om kun få år. Vi frykter for konkurransekraften til de som ikke allerede nå har et bevisst forhold til eget klimaavtrykk. Det er bra at næringsministeren viser stort engasjement og tydelige forventninger, og når klimakrisen banker på døren trenger vi ledelse og handling.

Her er tre tiltak regjeringen kan ta tak i umiddelbart:

1.       Alle statlig eide selskaper må få på plass klimaregnskap for 2022

For det første er vi enige med næringsminister Jan Christian Vestre om at de statlig eide selskapene må få klimaregnskap på plass. Nå. Vi forventer tydelig instruks i høstens eierskapsmelding. Statlig eide selskaper må avkreves klimaregnskap over direkte utslipp, men også utslipp som forårsakes i verdikjedene, såkalt scope 3. Klimaregnskapet bør følges av en konkret plan for hvordan utslippene skal reduseres, gjerne ved å sette vitenskapsbaserte klimamål.

2.       Staten må etterspørre klimaregnskap i offentlige anskaffelser

For det andre må myndighetene forberede næringslivet på kravene som kommer. En naturlig start kan være å etterspørre klimaregnskap i offentlige anskaffelser. Regjering og Storting snakker med rette vidløftig om offentlige innkjøperes sentrale rolle for nå klimamålene. Et krav om at leverandører kan fremvise klimaregnskap bør derfor være et minimum, i det minste i sektorer med store klimagassutslipp.

3.       Legge til rette for små og mellomstore bedrifter

For det tredje bør offentlige myndigheter legge til rette for at også små og mellomstore bedrifter kan innrette seg etter markedets grønne krav og forventninger. Tall fra SSB viser at 90 000 norske bedrifter har 5-49 ansatte. Over 100 000 har 1-4 ansatte. Mange har små marginer, og ikke mulighet til å kjøpe skreddersydde beregninger av klimagassutslipp til sin egen bedrift. Tilgjengelige standardløsninger for klimaregnskap er en forutsetning for at også disse skal kunne jobbe effektivt med å redusere klimagassutslippene sine. Ett tiltak kan være å gjøre standard formler for beregning av klimagassutslipp fra «vanlige» aktiviteter tilgjengelig for næringslivet. Alternativt legge til rette for å synkronisere og oppskalere lavkostnadsmetoder som allerede finnes.

Vi ser frem til samtale om disse temaene med klima- og miljøminister Espen Barth Eide i Arendal i august. Vi har som kjent «fryktelig dårlig tid» og håper Barth Eide i mellomtiden går sammen med sin kollega i Nærings- og fiskeridepartementet, og i august kan vise til fremskritt på disse tre startpunktene for grønn konkurransekraft i norsk næringsliv.