Denne uken legger EU-kommisjonen frem forslag til ny kraftmarkedsreform. Endringene av kraftmarkedet ser ut til å bli moderate. Forskerne har stilt seg spørsmålet om det går mot «revolution» eller «evolution» – og nå tyder altså alt på det siste.

Spørsmålet er om EUs reform vil kunne løse den norske regjeringens energipolitiske problemer.

• EU-korrespondenten: Liten og kvikk reform skal redde forbrukerne fra prissjokk på strøm

Vil ha mindre variasjon i strømprisene

Tanken bak det nordiske kraftmarkedet og det etter hvert stadig mer integrerte europeiske kraftmarkedet, har vært et mest mulig effektivt kraftsystem. Tilstrekkelig kraft der det til enhver tid er behov – til en billigst mulig penge og til samlet sett minst mulig naturinngrep. Men i dagens situasjon er det ikke vanskelig å se at høye og varierende strømpriser er en kolossal utfordring for både EU og Norge.

Et viktig mål med reformen EU nå legger frem, er å skåne forbrukerne mot store variasjoner i kraftprisene. Virkemidler er fastpriskontrakter, og retten til å dele energi – som sol i nabolag. Reformen åpner også for at medlemslandene får mulighet til å gripe inn med prisbremsende regulering når prisene er svært høye.

Sett fra forbrukerperspektiv er dette en reform som skal bidra til å få prisen ned.

Den norske kraftopposisjonen

Fra velgerperspektiv kan saken se annerledes ut. Det store spørsmålet er om strømkompensasjon på kort sikt og kraftmarkedsreform på litt lengre sikt er nok til at lufta går ut av kraftopposisjonen her hjemme.

Slik forslaget til kraftmarkedsreform ligger nå, er det EU-kommisjonen som skal avgjøre når medlemslandene kan gripe inn for å regulere prisene. For Norges del vil det bety EFTAs overvåkningsorgan ESA. Og det er naturligvis en rød klut både for Rødt, Senterpartiet og Fremskrittspartiet – og deres velgere. Men også langt inn i Arbeiderpartiets rekker vil kraftmarkedsreformen være kontroversiell.

Sosialistisk Venstrepartis velgere har tradisjonelt vært for fornybareksport til Europa (men skeptisk til økt fornybarproduksjon). Men den nye ledelsen i partiet er mer skeptisk enn dagens ledelse til EU, krafteksport til Europa og en kraftmarkedsreform der EFTA spiller en avgjørende rolle.

Kontroll over krafta – Ap er splittet

For mange velgere handler ikke reform av kraftmarkedet først og fremst om pris. Det handler om EU og kontroll over krafta. Det handler om utenlandskabler og EUs energiunion. Eller det mange, ofte meget upresist og andre ganger direkte feilaktig, kaller ACER og ACER-debatten. Det betyr at debatten om reformen vil følge kjente spor.

Formelt sett handlet ACER-debatten om hvorvidt Norge skulle innlemme EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen. I praksis ble dette også en debatt langs to spor. For det første ble det en debatt om norsk industri- og energipolitikk og hvordan Norge bør bidra til klimaomstilling i Europa. For det andre en debatt om suverenitetsavståelse. Disse to sporene fant sammen i spørsmålet om i hvilken grad det ville tjene EØS-landet Norge, som energi- og industriland, å delta i et stadig mer integrert europeisk energimarked.

Og da er vi ved kjernen av denne regjeringens virkelig uløselige problem: Norges forhold til Europa i energipolitikken spesielt. Senterpartiets velgere er bare et ørlite hakk mindre negative til krafteksport til Europa enn Fremskrittspartiets velgere. Også regjeringspartiet Arbeiderparti er splittet.

Politisk ledelse i det arbeiderpartistyrte Olje- og energidepartementet, samt en rekke sentrale politikere i regjeringsapparatet, støtter fortsatt deltakelse i et integrert europeisk kraftmarked. Men flere stortingsrepresentanter og ordførere, et voksende partilag i Trondheim og deler av grasrota, ligger nært opptil Senterpartiet i dette spørsmålet.

Hva er viktigst – pris eller kontroll?

Mye tyder på at ikke bare forbrukerne, men også velgerne først og fremst er opptatt av pris. Da vil opprøret mot regjeringens energipolitikk kunne løses med strømkompensasjon på kort sikt og kraftmarkedsreform på noe lengre sikt.

Men det er heller ikke tvil om at for viktige grupper av velgere vil ikke lavere strømpriser – enten det er som følge av strømkompensasjon eller kraftmarkedsreform – være tilstrekkelig. For dem er det EU og kontroll over krafta som teller. Det betyr at motstanden mot regjeringens energipolitikk neppe forstummer. Men krafta i motstanden vil kunne bli til å leve med for regjeringen.