Innstrammingen er en følge av Enovas nye mandat for perioden 2017–2020 som innebærer at sektorene som er omfattet av EUs kvotesystem nå blir behandlet på en annen måte enn tidligere. Det blir slutt på subsidier til Statoil og andre oljeselskapers investeringer i «hyllevareteknologi» for å redusere gassbruk og utslipp på anlegg som ikke er knyttet til strømnettet.

Justeringen av virkemiddelbruken er foreløpig liten målt i kroner, men et viktig politisk signal. Det brukes mye statlige penger gjennom Enova. Jeg har belyst Enovas innretning og pengebruk ganske grundig i denne bloggen.

Endringen som nå skjer er en logisk konsekvens av «todelingen» av klimapolitikken som avtalen med EU om felles oppnåelse av 2030-målene representerer. Avtalen innebærer at Norge i praksis ikke lenger har noe nasjonalt mål for CO₂-reduksjon i sektorene som er omfattet av EUs kvotesystem, altså industri, petroleum og kraftforsyning. At subsidieordningen strammes inn, betyr et signal om at det er avgifter og kvotepris, ikke statsstøtte, som skal føre til CO₂-reduksjoner i petroleumssektoren. Forurenseren skal betale, ikke betales.

I fjor sommer var Norsk olje og gass ute med ønske om et såkalt «spleiselag» for å få til ordninger der oljeselskapene kunne få statsstøtte for å få bidrag til klimakutt. Enovas innstramminger tyder på at denne lobbyoperasjonen foreløpig har mislyktes.

Skal oljesektoren heretter få statsstøtte gjennom Enova, må en av to forutsetninger være oppfylt.

• Det må skje gjennom tiltak som innebærer innovasjon og innføring av ny teknologi. «Hyllevareløsninger» for energisparing er ikke nok.
• Eller det må skje gjennom tiltak som gir positiv samfunnsmessig virkning gjennom lavere etterspørsel etter strøm i nettet. Dette er begrunnelsen for de omfattende støttetiltakene Enova yter til energieffektivisering i industri, bygninger og så videre – områder Enova fortsatt vil gi støtte. Litt mindre brenning av gass på en oljeplattform som ikke har ledning til land, har ingen slik effekt.

Når Statoil og andre oljeselskap nå legger frem planer om reduserte klimautslipp, kan de altså ikke påregne støtte fra Enova til tiltak som ikke oppfyller disse kravene.

Det er ikke lenger nok å spare gass i oljeanlegg som ikke er knyttet til land gjennom en strømledning. Innstrammingen gjelder energieffektiviseringsprosjekter på oljeinstallasjoner som ikke er koblet til strømnettet på land.

Enovas kommunikasjonsdirektør Stein Inge Liasjø forklarer endringene i en epost til Energi og Klima:

«Fremtidige effektiviseringsprosjekt i kvotepliktige anlegg uten innovasjonselement må omfatte strømleveranser fra nettet. Det innebærer at Enova fremover ikke vil støtte energieffektivisering/klimatiltak/omlegging der hovedformålet er å redusere kvotepliktige klimagassutslipp med bruk av kommersielt tilgjengelig teknologi».

Oljeselskapene i Norge har i mange år vært underlagt EUs kvotesystem og enda lenger vært underlagt et system med CO₂-avgifter, men dette har øyensynlig ikke vært effektive virkemidler for å få gjennomført energibesparende klimatiltak. Litt statsstøtte har derimot gjort susen. Statoil ble forøvrig gitt en pris under Enova-konferansen i vinter, der selskapet ble hedret for å ha bidratt til tiltak som sparer 435 000 tonn CO₂.

Enovas årsrapport for 2016 viser at det blir spart betydelige mengder energi i form av gass som resultat av støtte til oljeindustrien, først og fremst gjennom et program for «introduksjon av energiledelse». Samlede subsidier for et såpass marginalt beløp som 30 millioner kroner utløste en energieffektivisering tilsvarende 1,8 TWh – i all hovedsak er dette gass. Dette er mye energi som nå kan brukes på noe mer fornuftig enn å bli sløst bort.

Statoil har (i tråd med Enovas daværende regelverk) kunnet sende regningen for «introduksjon i energiledelse» til skattebetalerne og gjennom støtte til 22 prosjekter oppnådd et såkalt energiresultat på omkring 1,3 TWh – etter en samlet bevilgning i 2016 på i overkant av 20 millioner kroner. Det største prosjektet målt i energi – energiledelse på Mongstad – fikk en bevilgning på 1 million kroner og står for om lag halvparten av energisparingen Statoil varter opp med.

Det er selvsagt bra at Statoil og andre oljeselskaper arbeider med å kutte egne klimautslipp og oppnår utslippsreduksjoner. Men politisk er det viktig at selskapene tar dette ansvaret selv – og ikke sender regningen for allehånde tiltak til staten. Virkemiddelet for utslippsreduksjoner i petroleumssektoren må være avgifter og kvoter, ikke ordninger som tapper statskassen for penger.

Samlet bokfører Enova 383 000 tonn spart CO₂ i kvotepliktig industri i fjor. Det aller meste av dette er knyttet til reduksjon i gassbruk. Utenfor kvotesektoren – altså i transport, landbruk og andre områder der Norge fortsatt har nasjonale klimamål, ble det gitt støtte til tiltak som sammen vil redusere utslippene med 222 000 tonn. Det er utslippskutt i den siste kategorien som bidrar til at Norge når utslippsmålene i henhold til den nye avtalen med EU.