Mange
har tatt opp hvordan dagens materielle overforbruk i rike land
overskrider jordens tålegrenser. Samfunnsforskeren Jason Hickel ved
University of London publiserte nylig en interessant artikkel
om at dette også er brudd på de universelle menneskerettighetene.
Hvis økonomisk vekst fortsetter i den rikeste delen av verden og
blant de rikeste av oss, er økologisk sammenbrudd og klimakrise ikke
til å unngå. Tekniske forbedringer kan gi utslippsreduksjoner, men
vil ikke være tilstrekkelig.

Dette
er også budskapet i den siste tilstandsrapporten for Europas miljø,
utgitt av Det europeiske miljøbyrået (EEA). I sammendraget
av rapporten fra desember i fjor slås følgende fast: «To be clear,
Europe will not achieve its sustainability vision of ‘living well,
within the limits of our planet’ simply by promoting economic
growth and seeking to manage harmful side-effects with environmental
and social policy tools».

Utviklingen i Norden

I artikkelen «The dark side of the Nordic model» tar Hickel opp hvordan de nordiske land har utviklet seg fra å være gode eksempler for samfunnsbygging til å bli dårlige modeller når det gjelder økologisk bærekraft. Den nordiske modellen har stått i sterk kontrast til nyliberal ideologi. Innføring av økonomiske reformprogrammer, ofte i regi av Det internasjonale pengefondet, har i fattige deler av verden har ført til større ulikhet og høyere barnedødelighet. Også i Norge går utviklingen i retning av mer nyliberal politikk, bort fra en velferdsstat og mot en konkurransestat.

Norge
er blant de dårligste når det gjelder ressursbruk
og CO₂-utslipp
på
en indeks der også forbruket av importerte varer telles med. En stor
del av varene importeres fra det globale sør for å opprettholde et
forbruk som ikke er bærekraftig. Resultatet er global oppvarming
som først og kraftigst rammer fattige land.
Mange rike land,
Norge inkludert,
overstiger planetens tålegrenser når det gjelder CO₂-utslipp,
materielt og økologisk fotavtrykk og bruk av fosfor og nitrogen.
Rike land må derfor redusere sitt økologiske fotavtrykk
betydelig.

Det
har ofte vært sagt at andre land bør tilstrebe en liknende
utvikling som Norge. Når det gjelder økologisk bærekraft gir dette
ikke lenger mening. Norges CO₂-utslipp
per person er høyere enn de fleste andre land i Europa.
I perioden 1990 til 2018 var CO₂-utslippene
per person
uendret i Norge, mens gjennomsnittet i EU ble redusert med nesten 30
prosent. Hvis alle i verden konsumerte som nordmenn, ville vi trenge
over tre jordkloder.

Det
er mulig å redusere materielt og klimatisk fotavtrykk betydelig ved
gjennomgripende endringer i politikk og levemåte. Det kan samtidig
være mulig å opprettholde velferden ved det som kan kalles
"økologisk gjenoppbygging".
Men dette vil kreve omlegging til en økonomi som ikke organiseres
rundt videre vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP). FNs naturpanel
peker på at et
sentralt element for mer bærekraftig politikk er å utvikle en
global økonomi somstyrer unna paradigmet for økonomisk vekst.

Vekst – uforenlig med klimamål og økologisk bærekraft

Videre
vekst i BNP
betyr
som regel større forbruk av ressurser og energi. Dette fører til at
både klimamål og mål for økologisk bærekraft blir stadig
vanskeligere å oppnå. Det er lite sannsynlig at vekst i BNP kan frakobles
ressursbruk og CO₂-utslipp
globalt, såkalt «decoupling», i alle fall i tilstrekkelig grad til
å holde oss innenfor et karbonbudsjett
for mindre enn 2 graders global oppvarming. En studie kan tyde på
at Danmark, Sverige og Finland oppnådde såkalt «genuine green
growth» på rundt 5 prosent per år i perioden 2003–2014.
I
Norge og mange andre høyutslippsland var det også noe redusert
kopling mellom vekst og klimagassutslipp i denne perioden, men langt
fra tilstrekkelig til å kunne nå Paris-målene uten andre tiltak.

En
annen studie
fant det høyst usannsynlig at fortsatt økonomisk vekst kan
«frakobles» karbonutslipp raskt nok til å forhindre global
oppvarming over 1,5° C eller 2° C.
I fattige land der det fortsatt er behov for materiell vekst, er en
såkalt genuin grønn vekst selvsagt bedre enn fortsatt fossilbasert
økonomisk vekst.

I
stedet for å bruke BNP som mål på framgang, må mål om
menneskelig velvære og økologisk bærekraft være overordnet. Mange
forskere – først ute var en rekke universiteter i Sør-Europa -
har lenge holdt fram at det må bli slutt på vekstavhengigheten. I
et åpent brev til ulike EU-organisasjoner
går over 200 forskere inn for en ny «post-growth»-økonomi.

Mer
enn 11 000 forskere argumenterer
at
for å opprettholde sårbare økosystemer, er en karbonfri økonomi
med andre mål enn vekst i BNP nødvendig. Ved å prioritere
grunnleggende behov og redusere ulikhet er det mulig å oppnå bedre
livskvalitet og større velvære.

Å
unngå en større global oppvarming enn to grader er umåtelig
viktig. Dette kan kanskje fortsatt være mulig ved en
nullvekstøkonomi. Som forskere ved Institute for New Economic
Thinking i New York skriver: Å tro
på en frikobling av vekst fra forbruksbaserte CO₂-utslipp,
en grønn vekst,
er å tro på en illusjon. I
et intervju om «Klimakur 2030» sier likevel klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn
at det er «grønn vekst» regjeringen vil satse på.

Omfordeling nødvendig

I
en presentasjon 6. februar 2020 ved bærekraftkonferansen ved Universitetet i Bergen, viste Peter Messerli,
direktør for Centre for Development and Environment ved
Universitetet i Bern, til at ingen land har oppnådd å dekke alle
basale menneskelige behov uten at mange av planetens tålegrenser
overskrides. Han la fram data fra FNs «Global Sustainable Development Report 2019»
som viser at rike land, også i Norden, overskrider mange av planeten
tålegrenser. En kraftig samfunnsomlegging må til hvis
bærekraftmålene skal kunne nås.
Rike land kan ikke satse på videre materiell vekst, mens fattige
land må støttes i en utvikling som sikrer at basale behov kan
dekkes uten at tålegrensene overskrides.

En
omfordeling av ressurser fra de globalt rike til de globalt fattige
og utjevning av inntekt må til for å bekjempe fattigdom globalt
innen planetens tålegrenser. Basale menneskerettigheter
kan vanskelig oppfylles uten en slik omfordeling. Selv om det er
sterke moralske grunner for omfordeling, vil forslag om dette møte
sterk motstand fra dem som har nytte av dagens skjevfordeling. Jason Hickel skisserer likevel hvordan det kan gjøres.
Det vil raskt ha stor effekt hvis grupper med høye utslipp reduserer
sitt fossilbaserte forbruk. Med referanse til de kjente økonomene
Lucas
Chancel og Thomas Piketty,
sier klimaforskeren Kevin Anderson det slik: Hvis de 10 prosent i
verden med høyest klimagassutslipp reduserer sine utslipp til
gjennomsnittsnivået i EU, ville globale utslipp gå ned med rundt en tredjedel.
Sterke virkemidler som fører til reduserte utslipp blant de globalt
rike, er det som raskest vil kunne gi utslippskutt som monner.

Bærekraftig
utvikling må ha som mål at basale menneskelige behov sikres, nå og
i fremtiden, uten at planetens tålegrenser
overskrides.
Jason Hickel, som foreleste ved bærekraftkonferansen i Bergen i 2019
under overskriften «Economics for the age of climate breakdown»,
anbefaler at Skandinavia burde ta ledelsen i en slik omstilling mot en ny og bærekraftig samfunnsmodell.
Alternativet er at vi fortsetter å bidra til klimakaos og økologisk kollaps.
Valget burde være lett!