Sommerens
tørke i både Norge og resten av Europa ble etterfulgt av en fuktig
høst med kraftige stormer som vi har sett herje over store deler av
verden.
Dette er bare en smakebit på en fremtid preget av klimaendringer,
eller kanskje snarere klimasammenbrudd, en betegnelse George Monbiot
har foreslått som mer passende.

Vi
må se svært omfattende utslippskutt i alle land, i alle sektorer,
på alle samfunnsnivå – og det kjapt – hvis vi skal levere
utslippskutt av klimagasser i tråd med 1,5-gradersmålet.
Dette er hovedbudskapet i FNsklimapanel sin spesialrapport
om
hvordan vi kan begrense global oppvarming til 1,5 grader.

Rapporten
viser at utslippsbanene med lav energietterspørsel, lavt materielt
forbruk og endring til lavutslippskosthold også
reduserer
behovet for fjerning av karbon fra atmosfæren i fremtiden. Vi vet
ennå
ikke om det vil være mulig å fjerne karbon fra atmosfæren i så
stor skala som kan bli nødvendig dersom vi drøyer med å få ned
utslippene. Utslippsbanene som kutter klimagassutslipp raskt og
reduserer forbruket,
gir også best samsvar med bærekraftsmålene.

To tanker i hodet samtidig: produksjon og forbruk

For
å følge en slik utslippsbane som beskrevet over, må det arbeides
fra to innfallsvinkler på samme tid: produksjon og forbruk. Vi må
se en avkarbonisering av produksjon hvor fossile brensler fases ut
raskt. I tillegg må landbruket legges om for å redusere utslipp av
den potente klimagassen metan, og for å absorbere mest mulig
karbondioksid som allerede er sluppet ut.

Vi
må også se en endring av forbruk, spesielt i høyinntektsland. Her
er både effektivisering og volumreduksjon nøkkelen. Forbruket vi
har må effektiviseres til å bruke minimalt med energi og slippe ut
minimalt med klimagasser. Hvis det var mulig å frikoble forbruk fra
klimagassutslipp,
hadde man ikke trengt å redusere forbruksvolumet. Men slik er det
ikke, det er noen områder vi ikke vil klare å frikoble fullstendig,
i alle fall ikke med det første (som for eksempel flyreiser). Da er
en reduksjon av forbruksvolum eneste utvei.

Sterkere
myndighetsinnblanding for å utløse slike endringer er helt
nødvendig.

Hvilke forbruksendringer må til?

I
det europeiske forskningsprosjektet HOPE har vi undersøkt hvilke forbruksendringer husholdninger i
Bergen (Norge), Umeå (Sverige), Mannheim (Tyskland) og
Aix-en-Provence (Frankrike) kan akseptere, hvis de må redusere sine
utslipp drastisk i nær fremtid for å leve i tråd med
1,5-gradersmålet.

Alle
husholdningene som deltok i
forskningsprosjektet
gjennomførte et klimaspill hvor målet var å redusere deres
individuelle klimafotavtrykk med 50 prosent innen 2030. Resultatene
viser at for å nå målet måtte husholdningene utsettes for et
tvangsscenario for å gjøre tilstrekkelige endringer i forbruket
sitt i tråd med spillets målsetning.

Husholdningene
måtte redusere antallet flyreiser kraftig. De måtte erstatte de
fleste bilreisene med kollektivtransport eller "aktiv"
mobilitet som å gå eller sykle. De fleste måtte også bytte til en
bil med langt lavere utslipp (for eksempel elbil) for resterende
bilreiser. Husholdningene måtte legge om på kostholdet ved å spise
mindre kjøtt og mer klimavennlig mat (mat som er kortreist, fersk,
sesongbasert og økologisk). Videre måtte de fleste gjennomføre
energieffektiviserende tiltak i egen bolig for å redusere boligens
energiforbruk.

Myndighetene må tilrettelegge for drastiske forbruksendringer

Da
vi i ettertid intervjuet en gruppe av husholdningene om barrierer og
muligheter for forbruksendringene de valgte i klimaspillet, kom det
tydelig frem at dagens politikk på området må endres.

Hvis
antallet flyreiser skal reduseres,
må det enten bli så dyrt å fly at det blir for det meste
utilgjengelig, eller så må det tys til strengere regulative
begrensninger av handlingsrommet til individet. Samtidig må
alternativene til flyreiser som tog og langdistansebuss,
bygges opp. I noen tilfeller vil også forbedret
kommunikasjonsteknologi kunne redusere selve reisebehovet, særlig i
jobbsammenheng.

For å redusere bilbruk må alternativene som å reise kollektivt eller med "aktiv" transport, tilrettelegges bedre med tanke på tidsbruk, kostnad og sikkerhet, samtidig som bilbruk gjøres mindre fordelaktig og mindre tilgjengelig både økonomisk og praktisk.

Omlegging
til et bærekraftig kosthold som består av mindre kjøtt og mer
kortreist, økologisk og fersk mat,
krever for det første at de bærekraftige alternativene er
tilgjengelig i vanlige supermarkeder. Informasjonskampanjer som
klimamerking av mat ble også pekt ut som nødvendig. I tillegg
understrekte flere husholdninger at negativ klimaeffekt av ulike
matvarer i større grad burde reflekteres i prisen. Det ble også
foreslått at klimaverstinger
fjernes fra valgmulighetene.

Den
største barrieren for energieffektiviserende tiltak i eksisterende
bolig,
var investeringskostnaden. For at husholdningene skal gjennomføre
slike tiltak,
trengs det bedre ordninger for økonomisk støtte i tillegg til
enklere tilgang på informasjon om konkrete tiltak det er mulig å
gjennomføre i en gitt bolig.

Husholdningene
var enige i at vi alle har et ansvar for å redusere klimagassutslipp
– både privatpersoner og myndigheter. Men de påpekte også at for
at de skal klare å gjøre forbruksendringene de valgte i
klimaspillet, trenger de mye bedre tilrettelegging fra myndighetene
sin side.

Individualisering av ansvaret gir ikke utslippskuttene vi trenger

Handlingsrommet
for klimauvennlige handlinger må innskrenkes, negative klimaeffekter
av handlinger må i langt større grad reflekteres i prisen, og
klimaverstingene
må i stor grad fjernes fra menyen av muligheter. Samtidig er det
viktig at det bygges opp under gode alternativ.

Dette
er en jobb for myndighetene.

[rp4wp]

Det
ligger et stort potensial i å kutte klimagassutslipp med en
klimapolitikk som i større grad retter seg inn mot forbrukssiden.
Men dette potensialet vil ikke bli utløst av seg selv. Folk skjønner
at deres individuelle handlinger, sammen med andres individuelle
handlinger, sammenlagt fører til store mengder klimagassutslipp.
Folk forstår at dette medfører et ansvar. Men dette betyr ikke at
det er enkelt å handle deretter. Her må myndighetene komme på
banen og redigere konteksten for forbruk så det blir enkelt å være
klimavennlig samtidig som det blir veldig vanskelig, og noen ganger
umulig, å være klimaversting.

Ifølge
FNs klimapanel
har vi ikke tid til noe annet.