Stein Bergsmarks alternative syn på klimaendringene kommer frem i en rapport som han har skrevet, og som har fått en del medieomtale. Jeg synes denne rapporten var trist lesning. Den er ganske lang, full av gjentagelser og inneholder få overbevisende poenger. Men den bør anmeldes for å forstå populismen som er i fremgang, og som Carl I. Hagen og hans “klimarealister” er målbærere for. Rapporten bærer preg av å være et forkledd politisk manifest; mot MDG, SV og Venstre, for Frps politikk.

Bergsmark etterlyser selv faglig debatt om det han har lagt fram. Nedenfor går jeg gjennom påstandene han presenterer i sammendraget i rapporten. Men først litt om faglig bakgrunn, forskningsprosessen, oppbygning og kildebruk.

Åpenhet om kvalifikasjoner

Bergsmarks rapport har etter min mening et forbausende lavt faglig nivå. Jeg hadde forventet noe bedre fra en som titulerer seg selv som fysiker.

En fysiker er ikke bare en fysiker. Fysikken er en bred disiplin, og man blir ikke ekspert på alle de ulike feltene bare ved å være fysiker. Tenk på sportsjournalistikken som en profesjon, og at en ekspertkommentator i alpint skal dekke en cricket-match uten å ha satt seg inn i reglene. Det ville nok ikke gått så bra.

Hvem skal man tro på? Fysikeren Stein Bergsmark eller fysikeren Rasmus Benestad? Hva skal man legge vekt på? Utdanning og erfaring?

Når det gjelder erfaring, er “gullstandarden” publikasjoner i anerkjente vitenskapelige journaler med fagfellevurdering. Men også deltagelse i internasjonale vitenskapelige nettverk gir en indikasjon på erfaring og relevante kvalifikasjoner.

Åpenhet er viktig, også når det gjelder vår egen biografi og kompetanse. For min del, jeg har gjennom min karriere studert eller jobbet med generell fysikk, elektronikk, skyfysikk, havfysikk, modeller, måledata, statistisk analyse, og sammenhengen solaktivitet-klima. Jeg har en doktorgrad fra Atmospheric, Oceanic, and Planetary Physics ved universitetet i Oxford, innehar flere internasjonale verv (European Meteorological Society, World Climate Research Programme CORDEX-ESD, og Oxford Research Encyclopedia climate) og har publisert en rekke klimarelaterte artikler i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter, som vist i min bibliografi på Google. Jeg har også vært med på RealClimate.org, som Bergsmark forsøker å fremstille som et nettsted drevet av aktivister, men som det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Nature bruker som eksempel til etterlevelse.

Jeg vil oppfordre Bergsmark til samme åpenhet rundt sin karriere, biografi og kvalifikasjoner. Det eneste jeg vet om ham, er at han er utdannet fysiker med hovedfag i kybernetikk. Folk bør få mer informasjon om denne bakgrunnen når han selv bruker tittelen fysiker for å gi seg selv større faglig autoritet.

Gjennom RealClimate.org har jeg opplevd hendelsen “Climategate” på nært hold og sett hvordan ukjente krefter har hacket datasystemer for så å sette sammen ulike bruddstykker av informasjon. Historier er blitt skapt ved å ta dem ut av kontekst for å skape en mistro til klimaforskerne. Jeg har opplevd flere kneblingsforsøk fra mine meningsmotstandere, og mine meningsmotstandere har forsøkt å undergrave min troverdighet f.eks. ved å sette på meg ulike merkelapper.

Men jeg forstår godt at Stein Bergsmark synes både Al Gore og FNs klimapanel (IPCC) kan være irriterende, slik det fremkommer i intervju i enerWE (12.10.2015). Det kan jeg også til tider. Men verken Al Gore eller IPCC driver med klimaforskning. Det er derfor ikke noen god grunn til å bruke irritasjonen mot dem som motivasjon for en alternativ klimaforskning.

Lavt faglig nivå

Fremgangsmåten i Bergsmarks rapport går ut på å fremstille enkelte klimaforskere som mye mer dominerende enn det de egentlig er, og så undergrave deres omdømme og skape en forestilling om at hele forskningsmiljøet er råttent.

Rapporten har få ordentlige referanser, men henviser til vage og selektive påstander. Det er et gjennomgående trekk at den bygger på løse og udokumenterte påstander. Bergsmark er ukritisk når han legger vekt på påstandene fra en kanadisk journalist, amerikanske tenketanker, bloggere og kjente klimafornektere (se fotnote 1 nederst))

En annen vri fra Bergsmark er å ta i bruk noen selektive anekdoter som et par kulde-episoder og noen skrekkeksempler på fagfellevurdering i den vitenskapelige litteraturen. Slik forsøker han å diskreditere vitenskapen generelt og rapportene fra IPCC spesielt. Gjennom å undergrave troverdigheten til IPCC på denne måten, angriper han alle klimaforskere.

Spørsmålet om konsensus i forskermiljøer om menneskeskapte klimaendringer trekkes også frem. Bergsmark legger ukritisk vekt på en underskriftskampanje organisert av blant annet nettstedet “ClimateDepot”, men avfeier analyser som viser støtte til IPCC og som er publisert i vitenskapelige tidsskrifter (2).

Det er ikke så vanskelig å se hvordan rapporten blir tatt til støtte for Carl I. Hagens falske beskyldninger om klimasvindel. Bergsmark viderebringer slike beskyldninger uten noen som helst form for kildekritikk.

Det mest vesentlige ved rapporten er likevel de faglige og tekniske aspektene. Bergsmark er spesielt opptatt av den såkalte “varmepausen” i begynnelsen av hundreåret. “Varmepausen” var en ønskedrøm som ble grundig knust etter 2015 og 2016, som begge ga rekordhøye temperaturer. Analysen bak denne “varmepausen” var uegnet fra starten av, og bygget på dårlig faglig håndverk. Jeg skal beskrive dette i mer detalj senere.

Det lave faglige nivået i rapporten vises ikke bare gjennom ensidigheten, manglende objektivitet, ukritisk kildebruk og dårlig dokumentasjon. Bergsmark forklarer verken størrelsene som han presenterer eller metodene som er blitt brukt til å fremskaffe resultatene.

Rapporten vitner også om en manglende forståelse av drivhuseffekten, de relevante tidsskalaene, og statistikken som er brukt i analysemetodene. Og det fremkommer uventet mye tull med tall (3).

Hvis Bergsmark virkelig hadde vært interessert i klimasaken, ville man tro at han hadde kontaktet oss som jobber med dette temaet på profesjonelt nivå. Så vidt jeg vet, har han ikke det.

Nærmere om Bergsmarks påstander

Jeg skal gå inn på noen av påstandene som Bergsmark presenterer i sin rapport her, og har brukt hyperlenker til relevant dokumentasjon.

1. Vi er nå inne i en såkalt varmepause (hiatus)
Feil. Påstanden viser også en manglende forståelse av problemstillingen. Det er bare å se på dataene for å se at dette ikke stemmer (se figur 1).

Den globale oppvarmingen omfatter en tidsskala på flere tiår, men Bergsmark har plukket ut en kort periode på 18 år og sier at det har vært lite oppvarming mellom 1998-2012. Analysen hans bruker et kort intervall som startet i et varmt El Niño-år. Han vektlegger også raske variasjoner ved å vise månedsverdier, men den langsiktige trenden kommer klarere frem om man ser på årsgjennomsnittet fordi de raske variasjonene maskerer oppvarmingstrenden i bakgrunnsnivået (se forklaring på RealClimate.org). Man kan ta hensyn til det i trendanalyser slik som Foster & Rahmstorf (2011) gjorde.

Argumentasjonen er misvisende og legger vekt på ensidige og selektive kilder uten ordentlig dokumentasjon. Bergsmark har ekskludert en rekke datasett og informasjon som ikke støtter hans påstand. Dette er med på å dra ned det faglige nivået på rapporten.

2. Året 2014 var ikke det varmeste året globalt
Feil. De 10 varmeste årene ifølge de globale middeltemperaturene fra UK MetOffice (HadCRUT4), var 2015, 2014, 2010, 2005, 1998, 2013, 2003, 2009, 2006, og 2002 med estimert årlig global middeltemperatur på 0.76°C, 0.58°C, 0.56°C, 0.55°C, 0.54°C, 0.51°C, 0.51°C, 0.51°C, 0.50°C, 0.50°C.

Disse verdiene er estimert ved hjelp av ca. hundre tusen termometermålinger, og feilmarginen for et gjennomsnitt minker med antall (e = σ/√N), noe som gjør at hundredeler har en betydning. Estimatet av den globale middeltemperaturen ved bakken for 2014 var høyere enn noen tidligere år, men feilmarginen gjør at den virkelige verdien kan være noe ulik dette tallet. Feilmarginen for de varmeste årene har et lite overlapp, som tilsier en liten sannsynlighet for at virkeligheten ikke er stokket helt likt som estimatene. Dette har imidlertid veldig lite å si, og endrer ikke på det faktum at påstanden til Bergsmark er gal.

Påstanden legger vekt på selektiv bruk av data, og er også nå helt irrelevant fordi både 2015 og 2016 var vesentlig varmere. Se oppdatert analyse av Gavin Schmidt på RealClimate.org.

3. Har varmen gått i dyphavet? Dette er usikkert
Spekulativt. Vi har bedre oversikt over utviklingen i havet enn man skulle tro. Gjennom studier av menneskeskapte stoffer som CFC og hydrogen-isotopet ³H (fra atomsprengninger), kan vi se hvordan vannet beveger seg (såkalte tracers) og havet fanger opp både varme og CO₂. Karbon-isotopet ¹⁴C kan brukes til å si hvor lenge siden vannet var i kontakt med atmosfæren (karbondatering). Det var Revelle, Suess og Libby som var pionerer på datering av vannet i havet under den kalde krigen.

Det finnes en rekke ulike måleprosjekter og metoder, som XBT (eXpendable BathyThermograph) og Argosbøyene. Hvis man går til selve datakilden, gir de et bilde som er uforenlig med Bergsmarks rapport (Argos-basert analyse). Videre gir økt varme i havene et konsistent bilde sammen med havnivåstigningen, siden varmere vann utvider seg. Noe av havnivåstigningen er riktignok skapt fra is som smelter på land.

Bergsmark bruker en blogger (Bob Tisdale) som kilde som mener at de øverste 700 m av havet ikke har blitt varmet opp, og viser så til en studie fra NASA-JPL som sier at dyphavet (dypere enn 2000 m) ikke har blitt varmet opp, men at vannsøylen over denne dybden er blitt varmere. Han nevner ikke denne motsigelsen, men fremstiller saken som at det ikke har vært noen oppvarming i havet. Dette tyder på at han enten ikke har satt seg ordentlig inn i relevante fakta, eller at han ikke ønsker å fremstille saken på en objektiv måte. Dette er med på å trekke ned det faglige nivået hans.

4. Klimapanelet innrømmer feil og har gjort det lenge
Riktig og feil. Det har vært noen feil i rapportene til FNs klimapanel, men ikke rapporten til Arbeidsgruppe 1 som dreier seg om de naturvitenskapelige aspektene som vi diskuterer her. Dermed blir dette irrelevant og misvisende i denne sammenheng.

Det er blitt oppdaget noen feil i en tusen siders rapport om issmeltingen i Himalaya og oversvømmelser i Nederland i Arbeidsgruppe 2. Denne delrapporten omfatter virkninger og konsekvenser av den globale oppvarmingen. Når Bergsmark trekker disse forholdene inn i sin tvil rundt CO₂ og global oppvarming, tyder det på at han ikke har en god oversikt over faktagrunnlaget og klimaforskningen.

5. Klimapanelet utgir ikke kvalitetssikrede prognoser, bare scenarier
Feil. All relevant informasjon er beskrevet i rapportene, og det er et helt kapittel om evaluering av modellene. De viser også en sammenstilling mellom tidligere projeksjoner og temperaturutviklingen siden da. Noen av de samme klimamodellene brukes innen f.eks sesongvarslingen, og er i stand til å varsle en El Niño-hendelse 9 måneder i forveien. Atmosfære-delen av klimamodellene kommer fra værvarsling, som brukes til prognoser på daglig basis.

Klima er den statistiske beskrivelsen av været. Statistikk viser seg å være forbløffende forutsigbart, noe som gjør at forsikringsselskaper og Vikinglotto har et eksistensgrunnlag. Selv om været er uforutsigbart, er geografiske og sesongmessige variasjoner i gjennomsnittsværet svært forutsigbart: det er større sjanse for sol i Spania enn i Bergen. Klima er styrt av fysiske forhold, og setter en ramme for hva som er typisk vær. Når vi jobber med klima og klimafremskrivningene, har vi fokus på disse rammene og ikke hvilket vær det blir på en bestemt dag i 2050.

Det er lett å blande sammen vær og klima på denne måten om man ikke holder tungen rett i munnen (de henger sammen), men de virkelige ekspertene har god kontroll på dette. Men her viser Bergsmark sin skråsikkerhet, samtidig som han selv avdekker sin manglende oversikt og forståelse. Dette er en typisk trend blant uerfarne folk som begynner å forske på klimaspørsmål. Se forskningsarbeidet “Learning from mistakes in climate research i Theoretical and Applied Climatology“, som jeg har skrevet sammen med kolleger.

6. Det er hittil ikke påvist noen erfaringsbasert fysisk sammenheng mellom økning av CO₂-konsentrasjon i atmosfæren og de observerte klimaendringene
Feil. Her forsøker Bergsmark å bruke tall for å overbevise, men han tuller med tallene. Det er pussig å gjøre et poeng ut av at CO₂-utslippene har økt med 500 prosent mens konsentrasjonene bare har økt med 40 prosent. Disse tallene er jo helt avhengig av utgangspunktet (prosent = 100 × (x₁-x₀)/x₀). CO₂-konsentrasjonene (x₀) startet fra 280 ppm, mens de menneskeskapte utslippene i utgangspunkt var ganske lave. For øvrig havner en stor del av det i havene og i bakken. Men regnestykket er meningsløst, og det er en matematisk sannhet hvor det ikke er rom for tvil.

Figur 1 viser den langsiktige utviklingen i CO₂ (log) og HadCRUT4 (årsmidler for å vektlegge den langsiktige trenden og tone ned raske naturlige svingninger som har mindre betydning i denne sammenhengen). Videre er den fysiske sammenhengen helt opplagt for de fleste fysikere, noe jeg har beskrevet i en review-artikkel. Men Bergsmark viser her at han ikke mestrer enkel logikk basert på matematikk, og skaper tvil om hva den egentlige hensikten var med rapporten. Uansett er dette noe som trekker det faglige nivået ned.

7. Det såkalte togradersmålet er ganske enkelt en pragmatisk politisk konstruksjon
Riktig. Men den bygger også på vitenskapelige resultater. Det er en subjektiv grense som ikke gir seg ut for å være vitenskapelig, men et tall politikerne kan bruke. Man må ikke glemme at klimaendringer også innebærer havnivåstigning, endring i vannets kretsløp og ny vær-relatert risiko med hensyn til ekstremvær. Dette er forklart i en egen rapport (SREX) fra FNs klimapanel. Dette spørsmålet er ikke noe særlig relevant for spørsmålet om hva som er årsaken til den globale oppvarmingen.

8. Det eksisterer ingen alminnelig vitenskapelig konsensus om at CO₂ er den vesentligste driveren til de klimaendringene som er observert
Feil. CO₂ er en drivhusgass som man har visst om siden John Tyndalls eksperimenter på 1800-tallet. Man kan lett måle dens egenskaper i laboratorier, og utlede dem fra kvantefysikken. Konsentrasjonen korrelerer med temperaturen gjennom istidene, og vi ser at planeter med CO₂ i atmosfæren har en varmere overflate enn en ren varmebalanse skulle tilsi. Venus er et ekstrem-eksempel.

Bergsmark mener at CO₂ har liten effekt fordi det bare dreier seg om 1 CO₂-molekyl blant 10.000 andre luftmolekyler i en økning fra 280 ppmv til 400 ppmv. Dette er en meningsløs lek med tall. En mer sannferdig fremstilling er at det er ca 2,5 × 10²⁵ luftmolekyler i en kubikkmeter (med temperatur på 10°C og trykk på 1000 hPa). En økning fra 280 til 400 ppmv tilsvarer en økning fra 7,6 × 10²¹ til 10,9 × 10²¹ CO₂-molekyler per kubikkmeter (basert på samme temperatur og trykk).

Bergsmark har heller ikke tatt høyde for at CO₂ også har en tilbakevirkende effekt. Dette kommer frem i argumentet om at CO₂ ikke kan ha en betydning på temperaturen fordi endringer i CO₂ under istidene kom etter endringer i temperaturen. Det er Milankovitch-syklusene som setter takten, men CO₂ forsterker denne effekten. Uten CO₂, kunne man ikke forklare de store temperatursvingningene. Dette tyder igjen på at Bergsmark ikke har en god oversikt over sammenhengene, og er med på å trekke ned det faglige nivået.

9. Havstigningen øker ikke mer enn tidligere – og den kan faktisk flate ut
Feil. Målingene som vises på NASAs nettside er glattet med et filter og slik glatting har en tendens til å skape kunstige utslag ved starten og slutten av måleseriene. Men dette er noe stort sett bare eksperter er klar over. Figur 2 viser rådataene før glatting. Vi ser at El Niño gir synlige utslag.

Bergsmark bygger likevel sin påstand på å legge vekt på utsagn fra en kilde på en helt ukritisk måte. Han neglisjerer annen relevant informasjon som ikke støtter denne påstanden. Dermed er han både selektiv og ensidig, og dette trekker ned det faglige nivået.

10. Global snømengde og sjøis er innenfor normalen de senere tiår
Feil. Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) har programmer som heter Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) og Snow Water Ice and Permafrost in the Arctic (SWIPA) som driver fortløpende overvåkning av det arktiske klimaet. Noen nye rapporter er på trappene, for SWIPA og en rapport som heter Adaptive Actions in a Changing Arctic (AACA) som sammenstiller status når det gjelder vitenskapen på dette området. Resultatene fra disse programmene viser at snømengden og hav-isen (“sjøis”) minker.

Når det gjelder hav-is, er forholdene i Arktis og Antarktis forskjellige. I Arktis har vi et hav omringet av land, og et isdekke som minker om sommeren. Antarktis er et kontinent omgitt av hav, og hav-isen er nesten fraværende om sommeren, men har en vesentlig utbredelse om vinteren. Vinteren i Arktis er fremdeles godt under frysepunktet, og derfor har temperaturen mindre å si for hav-is-utbredelsen der (om vinteren). Derimot har ferskvann (nedbør) og vinder (havstrømmer) en større betydning.

De som tror at en økning i havisen rundt Antarktis på vinterstid er uforenlig med en global oppvarming, har liten oversikt når det gjelder klimaendringer, eller begrensede klimakunnskaper. Bergsmark burde ha studert relevante rapporter og forklart hvorfor han får et helt annet svar enn de som faktisk jobber med disse observasjonene. Dette er med på å trekke ned det faglige nivået.

11. Historien viser at klimaet endrer seg uten påvirkning av menneskeskapt CO₂
Riktig. Men det har alltid vært en (eller flere) fysiske årsaker til variasjonene. Dessuten tyder det på at klima reagerer lett på endringer, og er svært følsomt. Det igjen tyder på at det er flere forsterkende mekanismer tilstede som gjør at små endringer i solens innstråling og jordens varmetap får større utslag enn hvis man bare ser på selve energibalansen.

Vi vet at CO₂ har variert av naturlige årsaker, som gjennom istidene, og det er med å forklare de kraftige temperatursvingningene mellom istidene. CO₂ er også til stede på andre planeter som Venus, og er årsaken til at overflaten er varmere enn det den ville vært foruten. At det finnes flere ulike årsaker til at klimaet varierer er intet bevis for at CO₂ ikke skulle påvirke klimaet – tvert imot.

12. Summary for Policymakers – SPM – er et politisk snarere enn vitenskapelig dokument
Riktig. Men den gjenspeiler selve hovedrapporten fra FNs klimapanel og den vitenskapelige litteraturen på en etterrettelig måte. Den er skrevet slik at politikerne lettere skal forstå budskapet. Det ville vært fint om Bergsmark hadde kunne peke på konkrete punkter der han mener at SPM avviker fra det vitenskapelige grunnlaget.

Om andre poenger i Bergsmarks rapport

Satellittmålingene er de mest pålitelige
Feil. De som avviser klimavitenskapen har en tendens til å vise til temperaturer fra satellittmålinger som sannhetsvitne mot klimamodellene. Men disse temperaturene er beregninger basert på målinger av lys som oksygenmolekylene sender ut, og som bruker lignende modeller (algoritmer) som selve klimamodellene bruker, og som viser at mer CO₂ gir en global oppvarming.

I tillegg er det en rekke andre forhold som har en betydning for langtidstrenden: hvordan man setter sammen målinger fra ulike satellitter, eksakt hvor satellittene befinner seg, elektronikken som støtter instrumentene, forstyrrende bidrag fra bakken, skyer, partikler, og høyere luftlag. Satellittmålinger gir likevel et viktig bilde av klimaet, men er uegnet som sannhetsvitne med hensyn til klimamodellene. Men hvis man går til datakildene (RSS/UAH), gir de et annet bilde enn Bergsmarks rapport – spesielt hvis man har i mente at El Niño får et større utslag på temperaturen i øvre atmosfære enn ved overflaten. Det er bedre å sammenligne mer like størrelser. Figur 3 viser en rekke ulike beregninger av den globale middeltemperaturen og det som kalles for en «reanalyse», dvs alle tilgjengelige måledata (termometere, satellitter, ballonger, osv) som er matet inn i en atmosfæremodell for å gi best mulig beskrivelse av atmosfæretilstanden. Disse tilsvarer beskrivelsen som brukes for å bestemme utgangspunktet som brukes i vanlige værvarsler.

Bergsmarks rapport refererer bare til UAH-analysen og ignorerer RSS. Han skriver at UAH er mest pålitelig, uten å nevne at UAH og RSS viser forskjellig trend og problematikken forbundet med å knytte målinger fra ulike satellitter sammen. Det er store avvik fra satellitt til satellitt, og hver av disse har begrenset levetid og målinger fra en rekke ulike satellitter må settes sammen for å få en sammenhengende serie.

Bergsmarks bruk av data er både selektiv og lite objektiv. Dette er med på å senke det faglige nivået.

Solaktivitet er årsaken til klimaendringene
Feil. Bergsmark er skråsikker og påstår at solaktiviteten og naturlige svingninger er ansvarlig for den globale oppvarmingen. Dette er et interessant vitenskapelig spørsmål, som jeg mener at vi må ta på alvor. En av hovedkildene til Bergsmark er en artikkel av Willie Soon og flere (2015), og en figur som sammenligner en kurve som angivelig skal være solens utstråling og temperaturen på den nordlige hemisfære (se figur 4 nedenfor). Bergsmark påstår at fordi solaktiviteten ser ut til å forklare det meste av temperaturendringene, har CO₂ lite å si. Det er en misforstått logikk, fordi argumentet for CO₂ bygger på fysiske forhold, og det ene ekskluderer ikke i prinsippet det andre.

Det går imidlertid an å sammenligne denne figuren ved å ta JPEG-bildet inn i et analyseverktøy (Rstudio) og legge estimat av solens utstråling fra NOAA oppå (grå kurve på figur 4, og temperaturen for den nordlige halvkule i figuren under den). Både kurvene for solens utstråling og temperaturen for den nordlige hemisfære er ulike de mer anerkjente målingene. Uansett har Bergsmark vært ekstremt selektiv og klart å plukke ut en “eksotisk” studie, samtidig som han ignorerer en lang rekke relevante publikasjoner. Denne formen for ensidighet og seleksjon er typisk for misvisende analyser, og gjør det faglige nivået til Bergsmark enda lavere.

Jeg har selv gått spørsmålet om solaktivitet og global oppvarming etter i sømmene, og mitt arbeide er publisert i tidsskriftet ERL. Det finnes ingen klare bevis for at solaktiviteten skal ha noe å si for den globale oppvarmingen vi nå ser, for det har ikke vært noen langsiktig økning i nivået på solaktiviteten siden 1950-tallet (figur 5).

Men hvem som helst kan sjekke selv – jeg har gjort min kildekode fritt tilgjengelig på Figshare. Bergsmark gir ingen dokumentasjon for sine påstander om solaktivitetens betydning på klimaet, men når han antyder 60-års sykluser, kan det være at han sikter til arbeidet til en forsker som verken aksepterte våre resultater eller ønsket å vise frem metoden sin (dette ble fanget opp av NewScientist) da vi fikk andre svar enn ham (referanse på NASAs nettside).

NIPCC presenterer troverdig klimaforskning
Feil. NIPCC er betegnelsen på en gruppering som kaller seg Nongovernmental International Panel on Climate Change. Jeg har etterprøvd flere av de viktigste resultatene som NIPCC bygger på i en artikkel som er publisert i Theoretical and Applied Climatology (TAAC). Denne artikkelen møtte riktignok mye motstand før den ble akseptert, og det er i seg selv en interessant historie (4).

Bare 4% av CO₂ i atmosfæren er menneskeskapt
Feil. Påstanden om at isotopforholdet antyder at bare 4% av CO₂ i atmosfæren er fra fossile kilder avslører også en uvitenhet om karbonbudsjettet og karbonets kretsløp. Mens vi tilfører CO₂, vil det være en stadig utveksling mellom molekylene i luft, hav, vegetasjon og bakken, slik at isotopene blandes mellom de ulike reservoarene. Det må man derfor ta høyde for. Dessuten blir havet surere fordi det tar opp en del av CO₂-utslippene (lavere pH-verdier), og forholdet O2/N2 synker i samsvar med forbrenning av karbon og dannelse av CO₂. Denne påstanden senker det faglige nivået til Bergsmark ytterligere.

Videre lesing

For lesere som er interessert i mer bakgrunnsstoff om drivhuseffekten, naturloven som er kjernen til den globale oppvarmingen, finnes det flere ulike kilder med stoff: SNL.no, Physics Today-artikkel, og Theoretical and applied Climatology. Dessuten har Spencer Weart skrevet historien bak vår kunnskap rundt klimaendringene (se også klimaforskningens tidslinje).

Bloggene RealClimate.org og SkepticalScience har også mye stoff om kontroversielle klimaspørsmål.

Fotnoter

1. Kildene kan leses som en hvem-er-hvem blant motstanderne av FNs klimapanel (IPCC): Richard Lindzen, Judy Curry og Willie Soon, Klaus-Eckart Puls, John Christy, Philip Stott, Bob Tisdale, Mike McIntyre (climateaudit), Ross McKitric, A.W. Montford, Nils-Axel Mörner, Antony Watts (wattsup), Marc Morano (ClimateDepot), Ole Humlum (climate4you), Tim Ball og John Happs.

Rapporten bygger også på subjektive påstander fra Lennart Bengtsson, Pierre Darriula og Mike Hulme. De bidrar til ensidigheten i Bergsmarks fremstilling.

2. Bergsmark ignorerer fullstendig uttalelser fra vitenskapelige organisasjoner som NAS, AGU, EGU, AMS, og EMS.

3. Rapporten bekrefter regelen som vi har avdekket i en analyse av kontroversielle studier (Benestad et al 2015 Learning from Mistakes i Theoretical and Applied Climatology): en forklaring på graverende feil er at arbeidet er utført av folk som ikke har noen særlig kompetanse innen fagfeltet.

4. Da artikkelen ble innsendt til de to første tidsskriftene (Climatic Change og Climate Research), var det en person som stoppet artikkelen hver gang: Ross McKitrick og Richard Tol, som begge er Bergsmarks kilder. Artikkelen kritiserte nettopp arbeidet til McKitrick, som senere har skrevet et brev til TAAC for å få dem til å fjerne disse sidene. Det er ikke god latin i forskermiljøet. Uansett, var det ikke faglige spørsmål som var årsaken til den motstanden vi møtte.