Alt om klimarettssaken

Temaside: Her finner du alle sakene om søksmålet, rettssaken og dommen

Last ned dommen i sin helhet (pdf)

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted avviste ideen om en grense. Han argumenterte i sin prosedyre for at Grunnlovens §112 første ledd inneholder grunnsetninger, eller retningslinjer, som skal etterleves gjennom tiltaksplikten i tredje ledd. Statens utgangspunkt var at myndighetene har en positiv plikt til tiltak for å ivareta miljøet, men at staten ikke har en negativ plikt, altså et forbud, mot å gjøre vedtak som berører miljøet. Derfor kan ikke §112 brukes til å stanse 23. konsesjonsrunde. Dette tilbakeviser dommer Hugo Abelseth. I dommen står det:

«§ 112 er en ny bestemmelse og forarbeidene må tillegges vesentlig vekt. De trekker klart i retning av at § 112 er en rettighetsbestemmelse. En slik forståelse ligger innenfor bestemmelsens ordlyd og ingen avgjørende rettskilder taler mot.»

Abelseth avviser også statens argumenter om at faglig og politisk handling handlingsrom taler mot at §112 er en rettighetsbestemmelse. Demokratiargumentet kan etter dommerens syn heller ikke brukes mot at §112 har rettigheter. Men dommeren uttaler videre at disse hensynene vil få «betydning når det skal tas stilling til om tiltaksplikten er overholdt og således ved vurderingen av om rettigheten er krenket.»

Regjeringsadvokatens plan B førte fram

I sin prosedyre lanserte også regjeringsadvokaten en alternativ forståelse av miljøbestemmelsen, dersom dommeren kommer til at §112 inneholder mer enn statens syn. Dersom retten skulle komme til at §112 kan inneholde en negativ plikt, altså et forbud mot vedtak og handlinger som kan føre til miljøskader, må det tolkes i sammenheng med tredje ledd om tiltak for å ivareta miljøet. Måten dette kobles sammen etter regjeringsadvokatens syn, er at dersom relevante tiltak blir truffet, så er det ikke brudd på et eventuelt forbud.

Det ble påpekt av advokat Hambro i replikkutvekslingen at denne tolkningen også lå svært nær saksøkers syn på §112. Likevel hadde de noen modifikasjoner. Poenget til Hambro var at tiltakene ikke bare kan være «relevante», de må i så fall også være tilstrekkelige for å motvirke skader på miljøet. Ifølge saksøker så finnes det ingen tiltak som kan oppveie den miljøskaden 23. konsesjonsrunde representerer.

Det at tiltak kan forhindre brudd er langt på vei den samme tolkningen dommeren har lagt seg på: «Rettigheten etter §112 første ledd må ses i sammenheng med tredje ledd. En slik forståelse er i samsvar med miljøorganisasjonenes anførsel og også i samsvar med det statens subsidiært har gjort gjeldende.»

Grensen nært knyttet til tiltak

Dommeren påpekte at det er uenighet mellom partene for hvor mye som skal til for at grensen er overskredet: «Staten har anført at terskelen må være høy, mens miljøorganisasjonene har uttrykt at inngrepet må være over en viss terskel. Denne saken foranlediger ikke at retten forsøker å angi en mer presis grense.»

Dommeren angir altså ikke hvor grensen skal gå, men knytter det videre til tiltakene. Han slår fast at «(..) det foreligger en rettighet etter §112 dersom plikten etter tredje ledd ikke er oppfylt.» Dersom tiltaksplikten derimot er oppfylt vil ikke vedtaket være forbudt.

Så går han nærmere inn på hva det vil si at tiltaksplikten er oppfylt, det må være adekvat og nødvendig. Deretter kobles tiltakene til grensen: «Sammenhengen mellom §112 første og tredje ledd tilsier således at tiltakene etter tredje ledd må bringe inngrepet «ned til» den tillatte terskel. Dette kan uttrykkes slik at tiltaket må være tilstrekkelig.»

Det er med andre ord ikke slått fast hvor grensen går. Det viktigste etter dommerens syn er å avgjøre om tiltakene er tilstrekkelige for å bringe konsekvensene av vedtaket under en grense som er akseptabel.

Hva skal vurderes?

Dommeren slår fast at utslipp fra CO₂ i utlandet fra norsk eksport ikke er relevant for å vurdere konsekvensene av vedtaket. Videre «finner retten grunn til å presisere at det er mulige virkninger av Vedtaket som er relevant, ikke åpningen av Barentshavet sørøst, Barentshavet sør eller norsk miljøvern- og klimapolitikk generelt.» Dette innsnevrer hva som skal vurderes betraktelig.

Det uttales at det må foreligge en sammenheng mellom vedtaket og uønskede miljøkonsekvenser. Dommeren peker på at det er enighet om at føre-var-prinsippet tilsier at det ikke er noe krav om at det må føres bevis for at effektene mest sannsynlig vil inntreffe. Det som da vurderes er risiko. Dommeren slår fast at risikoen må bestemmes ut fra konsekvens og sannsynlighet, og uttaler videre at: «Det kan således foreligge en akseptabel risiko selv om den uønskede konsekvensen er stor, når sannsynligheten for at den vil inntre er tilstrekkelig liten.»

Innsnevringen av hva som skal vurderes får betydning både for hvordan man ser på miljøkonsekvensene av 23. konsesjonsrunde, og hvilke tiltak som dermed anses som tilstrekkelige. Det som da gjenstår er en vurdering av konsekvensene når det kommer til nasjonale klimagassutslipp og lokale miljøskader, sett opp mot hvilke tiltak som gjøres for å motvirke dette.

Videre uttaler dommeren at domstolene bør være tilbakeholdne med å prøve om et gitt tiltak er tilstrekkelig. Han uttaler også at det er særlig grunn til å legge vekt på tiltak som Stortinget har truffet. Med andre ord vil tiltak fra Stortinget og den demokratiske forankringen slike tiltak har, i større grad bidra til at tiltaksplikten er overholdt.

Grensen er ikke brutt

Dommeren går så gjennom miljøskade og klimapåvirkning pga. CO₂-utslipp. Her konkluderes det med at isolert økning i CO₂-utslipp nasjonalt som følge av 23. konsesjonsrunde, selv om det skulle finnes mye ressurser, «innebærer bare helt marginal økning av totale norske utslipp og for petroleumssektorens andel.»

Når det kommer til risikoen for miljøskade kan risikoen «(..)karakteriseres som begrenset», ifølge dommen. Tiltakene må etter dommerens syn dermed vurderes opp mot det dommeren karakteriserer som begrenset risiko for miljøskade.

Dommeren mener at Stortingets involvering når det gjelder åpningen av områdene og gjentatte behandlinger av forslag om å stanse 23. konsesjonsrunde med bred enighet om likevel å fortsette kan «(..) vanskelig oppfattes annerledes enn at flertallet i Stortinget har ansett risikoen for miljøskade og klimaforverring pga. Vedtaket som akseptabel, bl.a. på grunn av de tiltak som foreligger.»

Dette tilsier at tiltaksplikten er oppfylt allerede på dette grunnlaget: «Slik retten ser det kan det etter dette hevdes at Stortingets involvering i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere at tiltaksplikten er oppfylt.»

Dommeren går likevel videre og vurderer tiltakene. Her slås det også fast at: «En konkret vurdering av de tiltak staten har vist til gir imidlertid også grunnlag for å fastslå at dette.»

Det blir særlig lagt vekt på systemet med CO₂-avgift, nasjonalt kvotesystem, og faklingsforbud som hovedregel. Videre at det vurderes å innføre påbud om kraft fra land og at det satses på forskning og teknologiutvikling. Det siste anser retten som relevant fordi mulige utslipp ligger 10 til 15 år fram i tid.

Når det gjelder tiltak for å avhjelpe risikoen for tradisjonelle miljøskader, peker retten på sikkerhetstiltakene staten har vist til for å ivareta miljøhensyn på norsk sokkel generelt og for de blokkene vedtaket omfatter spesielt. Retten legger også vekt på at tiltak for å avhjelpe risikoen for nasjonale CO₂-utslipp også vil ha betydning for risikoen knyttet til sotforurensning. Videre pekes det også på geografiske og tidsmessige begrensninger for leteboring i sårbart område. Retten peker også på at det vil skje videre utredning i forbindelse med eventuell utbygging og drift, og at det da også kan stilles ytterligere miljøkrav.

Retten tar også opp at miljøvernorganisasjonene mener at Norge ikke gjør nok for å oppnå sine utslippsmål. Til dette sier retten:

«Om det gjøres nok i klimapolitikken generelt ligger utenfor det retten skal prøve. Som det fremgår ovenfor oppfyller tiltakene de krav som kan utledes av Grunnloven § 112. I forhold til dette kravet gjøres det derfor nok.»

Konklusjonen blir etter dette at «Vedtaket som sådan eller deler av det, ikke er i strid med Grunnloven § 112. Dette fordi tiltaksplikten er oppfylt.»