På oppdrag fra Miljødirektoratet utarbeidet Norsk Klimaservicesenter (MET, NVE og Uni Research (Bjerknessenteret)) i 2015 en rapport om de sannsynlige klimaendringene i Norge i løpet av inneværende århundre (Hanssen-Bauer et al. 2015). Rapporten viser at det allerede pågår vesentlige klimaendringer som kan knyttes til menneskeskapte klimagassutslipp. Årsmiddeltemperaturen har økt med ca. 1°C fra 1900 til 2014, og enda mer i Finnmark. I dette tidsrommet har det vært perioder med både stigende og synkende temperatur, men de siste 40 år har økningen vært svært markant.

Årsnedbøren har økt over hele Norge siden år 1900, og for landet som helhet er økningen på ca. 18 prosent. Økningen er størst om våren og minst om sommeren. Den er størst på Vestlandet og deler av Nord-Norge, særlig i høst- og vintersesongen.

Også for kraftig nedbør i løpet av kort tid (ekstremnedbør) har det de senere år vært en økning både i intensitet og hyppighet, med en økning i hyppighet på 40 prosent over det siste hundreåret, selv om det også her er store forskjeller fra år til år.

Beregningene for fremtiden baserer seg på nedskalering av klimasimuleringer gjort for FNs klimapanels siste rapport, der de mer grovmaskede globale modellene blir nedskalert med en mer høyoppløselig modell som tar bedre høyde for effektene av topografi og lokale forhold. Effektene på mange sentrale parametre for samfunnsplanlegging er så beregnet ut fra dette materialet.

Dette er den autoritative kilden for klimaeffektene i Norge som nå brukes av nasjonale og lokale forvaltningsorgan.

Rapporten viser flere negative effekter av forventet klimaendring, der utslagene i negativ retning er avhengig av størrelsen på de globale klimagassutslippene, slik at lavere utslipp reduserer risiko.

De viktigste forventede endringene i løpet av dette århundret er:

• Det forventes økning på ca. 4,5°C i årstemperatur (spenn: 3,3 til 6,4°C – avhengig av fremtidige klimagassutslipp).
• En økning på ca. 18 % i årsnedbør (spenn: 7 til 23 %).
• Styrtregnepisodene blir kraftigere og vil forekomme hyppigere.
• Regnflommene blir større og kommer oftere.
• Snøsmelteflommene blir færre og mindre Det blir økende fare for storflom over det meste av landet (Figur 7).
• I lavtliggende områder vil snøen bli nesten borte i mange år, mens det i høyfjellet kan bli større snømengder i enkelte områder.
• Det blir færre isbreer, og de som er igjen blir mye mindre.
• Havnivået øker med mellom 15 og 55 cm, avhengig av lokalitet, ved fortsatt utslippsvekst som i dag.
• En videre økning av flomfaren, som allerede har tiltatt, er forventet.

I tillegg kommer økt havforsurning, med til nå uavklarte negative effekter på de marine økosystemene, særlig i Arktis.

Konklusjon nr. 6:
Klimaendringene vil gi økt samfunnsrisiko også i Norge, særlig knyttet til
økt og mer intens nedbør. Det er allerede påvist flere negative konsekvenser av klimaendringene i vårt og andre land, inkludert betydelige negative økonomiske konsekvenser. Disse forventes å øke i fremtiden, mest med høye utslipp, minst dersom utslippene forholder seg til 1,5- eller togradersmålet.

Arktis og Barentshavet

Den globale oppvarmingen har ført til redusert isdekke i Arktis, særlig om sommeren. Samtidig er volumet av sjøis omtrent halvert siden 1979, og havisen er nå vesentlig tynnere, mer flyttbar og sårbar enn tidligere. Det er i faglitteraturen påvist at en hovedårsak til denne utviklingen er utslippene av klimagasser fra menneskelig aktivitet, noe også FNs klimapanel (IPCC) konkluderer med.

I de fleste områder i Arktis skjer tilbakegangen i utbredelse i hovedsak om sommeren, mens det i Svalbard-Barentshavområdet også har skjedd en betydelig tilbakegang om vinteren slik at Svalbard i stadig mindre grad er innkapslet med sjøis om vinteren, og landtemperaturen i øygruppen har vist en dramatisk økning. Dette har også ført til at den observerte iskanten i det nordlige Barentshavet har trukket seg tilbake, og områder som tidligere var isdekt om vinteren i mindre grad har vært det det siste tiåret.

Det har vært gjort mange studier av årsakene til den sterke tilbakegangen av sjøis i Barentshavområdet. Årsakene er sammensatt og skyldes både endringer i værmønstre og atmosfæretemperatur, men nyere forskning konkluderer med at en hovedårsak er tilstrømming av varmere vann fra sør gjennom forlengelsen av Golfstrømmen inn i De nordiske hav (Årthun et al. 2012, Onarheim et al. 2014, 2015)

Denne varmetransporten drives av både menneskeskapte endringer i havtemperaturen og naturlige svingninger i havstrømmene. Således er det vanskelig å si med sikkerhet hvordan iskanten vil utvikle seg i et tiårsperspektiv. Det som er ganske sikkert, er at fortsatt global oppvarming vil drive den nordover, men neppe i et jevnt mønster. Årsvariasjonene vises også tydelig i Fig. 8, med mer is i 2015 enn i 2012.

Artikkelen er hentet fra rapporten Klimaendringer og klimarisiko, et klimafaglig bakgrunnsnotat utarbeidet for Norsk Klimastiftelse av professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret og Universitetet i Bergen. Se flere artikler fra rapporten.

Det er gjort betydelige fremskritt i å kunne predikere iskanten fra ett år til det neste (Onarheim et al. 2015). Dette skyldes at man kan følge varmetransporten opp langs norskekysten og kjenner forplantningstiden for varmeanomalier i vannmassene. Utover ettårsperspektivet er det så langt ikke mulig å gi presise varsler, men dette er et aktivt forskningsområde der det kan forventes gjennombrudd i de neste årene. Med dagens kunnskap kan man ikke utelukke at det enkelte år er vinterisutbredelse i Barentshavet på linje med den som har vært tidligere, men det sannsynlige er at slike år blir sjeldnere. De isdekte områdene er lite kartlagt i forhold til klimaeffekter og økosystemdynamikk, bl.a. fordi de er delvis utilgjengelige og krever isgående forskningsfartøy for detaljerte studier.

Således er kunnskapsgrunnlaget for forvaltning av disse områdene betydelig svakere enn det som gjelder for de åpne, isfrie områdene sør i Barentshavet.

Som en følge av dette manglende kunnskapsgrunnlaget er det planlagt en storstilt norsk forskningsinnsats, “Arven etter Nansen (AeN)”, som i et flerårig forskningsprogram skal undersøke det nordlige Barentshavet, bl.a. med bruk av det nye isgående forskningsfartøyet “Kronprins Haakon” som settes i drift i 2017. Initiativet til dette kom fra Det Norske Videnskaps-Akademi, og samler landets ledende ekspertise fra UiB, UiO, UiT, NTNU, MET, Havforskningsinstituttet, SINTEF og Norsk Polarinstitutt.

Forskningsplanen er evaluert av amerikanske eksperter og det jobbes nå mot nasjonal finansiering i tillegg til betydelig egeninnsats fra de deltakende institusjonene. Programmet er planlagt over seks år med oppstart i 2017.

I begrunnelsen for programmet blir det understreket:

“Knowledge about these northern regions and how their systems are changing remains inadequate, and challenges the sustainable ecosystem management tools established for the Barents Sea”. “Similarly, it is poorly understood how ecological effects of pollutants, e.g. from petroleum activities, respond to additional change in climate”.

Konklusjon nr. 7:
I Barentshavet er det en markert tilbakegang i isutbredelse både sommer og vinter. Med dagens kunnskap kan man ikke utelukke at det enkelte år blir en vinterisutbredelse i Barentshavet på linje med den som har vært tidligere, men det sannsynlige er at slike år blir sjeldnere. Dagens varsler kan forutsi iskanten ett år i forveien. Det er betydelige og anerkjente kunnskapshull når det gjelder klima og økosystem i den nordlige, delvis isdekte delen av området.

Referanser

Hanssen-Bauer, I. et al. 2015. Klima i Norge 2100 – Kunnskapsgrunnlag for Klimatilpasning. Norsk Klimaservicesenter 2/2015. Utgitt av Miljødirektoratet.

Onarheim, I.H. et al. 2014. Loss of sea ice during winter north of Svalbard. Tellus A, 66. 10.3402/tellusa.v66.23933.

Onarheim, I.H. et al. 2015: Skillful prediction of Barents Sea ice cover. Geophys. Res Lett., 42, 5364–5371.  

Årthun, M. et al. 2012. Quantifying the Influence of Atlantic Heat on Barents Sea Ice Variability and Retreat. Journal of Climate 225:13, 4736-4743