Husker du argumentet om at vi bør telle skog som EU, for da får vi så mye opptak? Argumentet var at EU – som en del andre land også gjør – ville telle skogopptaket med i det totale klimamålet. Norge har mye skog, og å telle opptaket ville gjort at vi plutselig ville vært mye nærmere å nå klimamålene våre for 2030.

Advarselen fra de som var mot dette, var todelt. For det første ville det vært et brudd på Parisavtalen, og det gir liten mening å bryte en avtale for oppfylle forpliktelsene i den. Men det var et annet poeng også: Det er ikke sikkert at dette gigantiske skogopptaket faktisk forblir så stort. Faktisk kan det snu – og skogen kan bli en utslippskilde.

Vi snakker med

Glen Peters er forskningsdirektør ved CICERO Senter for klimaforskning.

NB! Dette er en oversettelse av et intervju på engelsk. Les originalen her.

Denne spådommen kan nå vise seg å bli sann for flere land. Skogopptaket har en negativ trend over store deler av Europa, spesielt her i nord, og også i Norge. I Tsjekkia har skogen i flere år vært en utslippskilde, etter mange og harde barkbilleangrep. I Finland har det også snudd. Og i Norge, Sverige og Tyskland – blant annet – ligger det også dårligere an enn tidligere.

Glen Peters er tilknyttet forskningsprosjektet Global Carbon Project som holder oversikt over klimagassutslipp og CO₂-opptak på hele planeten. Vi spør ham om vi burde få panikk, eller om dette er et ubetydelig blaff?

Glen Peters: – Jeg heller nok mot panikk, men mer knyttet til hva vi burde gjøre med dette. Dette er her problemet egentlig ligger, og det er flere elementer.

Det var en artikkel i The Guardian om dette nylig, og tilfeldigvis kom det også nettopp ut en ny forskningsartikkel om temaet. I begge kan vi lese at det globale karbonsluket på land, altså opptaket av karbon i naturen på landjorden, gikk ned i 2023. Andre artikler tidligere i år har også tatt dette opp.

Aller først: Vi forventer at opptaket over land går ned i et El Niño-år. Det som er en helt annen sak, er det som skjer med skogopptaket i Europa, du nevner jo Finland og Norge, blant annet. Og spør du om vi bør være bekymret, er svaret ja, det bør vi. Og vi bør revurdere rammeverket rundt arealbrukssektoren.

– Forskningen har ikke holdt tritt

<2°C: – Men hva var det som skjedde, og hvorfor klarte vi ikke å forutse dette?

– En årsak er at forskningen rett og slett ikke har holdt tritt med utviklingen. Mange modeller klarer ikke å regne med det vi kaller forstyrrelser. Det er litt det samme problemet med klimamodeller: Du klarer ikke forutse nøyaktig hvor mange tropiske stormer du får i ett gitt år, eller hvor og når de treffer land. Det samme gjelder barkbilleangrep og tørkeperioder.

Modeller som brukes til prognoser av skogutvikling, for eksempel, har en tendens til å være helt blinde for tørke og barkbiller. De bruker historiske data, og når de modellerer fremover, er ikke risikoen for slikt regnet inn i modellen. De antar alt kommer til å skure og gå, du hogger trær, det vokser nye opp igjen.

Akkurat det er en forutsetning vi bør revurdere. Og i forlengelsen av det, bør vi revurdere hele skogbrukets rolle i arealbrukssektoren.

Når skogen når metningspunktet

– Men dette med modeller som ikke regner inn risiko er en historie vi har hørt før, fra andre områder også. Forskere har jo på andre områder advart om at man ikke tar høyde for hendelser som kan være vanskelig å forutse, og kanskje ha relativt lav sannsynlighet, men som har stor effekt når de inntreffer. Er det vi ser skje nå med skogopptaket akkurat et resultat av noe sånt?

– Det er mye diskusjon om akkurat det. Det kom ut en forskningsartikkel i 2013: «The first signs of saturation in the European land sink». Allerede da snakket altså skogeksperter om at karbonsluket i europeiske skoger var i ferd med å nå et metningspunkt.

– Her må du forklare hva du mener med «metningspunkt».

– Det betyr at skogene når et punkt der de ikke lenger kan ta opp så mye karbon som de har pleid. Som altså var noe skogforskere oppfattet rundt 2013. Spol frem til i dag, og vi kan se på satellittdata at hogsten har økt i store områder i Europa. Det var først en del skepsis knyttet til dette, men ser du på dataene nå, ser det ut til å stemme.

Fordelen med satellittdata er nettopp at det gir oss mer øyeblikkelig informasjon. I motsetning til skogtakseringer, som oppdateres mye mer langsomt. I den norske Landsskogtakseringen er det bare 20 prosent av skogen det gjøres regnskap for hvert år. Det gir veldig høy kvalitet på dataene, men endringer som skjer raskt, kan de være litt trege med å plukke opp. I noen tilfeller kan det hende du ikke ser det før det er for sent.

Endringer i klimaloven

– De ser det jo formodentlig nå, da. Og dette er jo også bekymringer som Nibio og andre som driver skogtaksering også har delt. Men hva gjøres med det?

– Politisk? I Finland ser vi at de har begynt å snakke om å endre skogbrukspolitikken så hogsten går ned. Det har vært en stor sak der. I Norge er det mer andre faktorer som gjør seg gjeldende. Det spørs nok hva som skjer med skogsluket over de neste par årene, da vil nok Norge også måtte ta noen vanskelige beslutninger. Dette har også med diskusjonen om de nasjonalt bestemte bidragene å gjøre, altså klimamålene, og hvordan man regner skogopptaket inn der.

– Da tenker du på forslaget til endringer i klimaloven som er ute på høring?

– Nettopp. Det har begynt å bli mer relevant ettersom folk har begynt å merke at det skjer noe. Men det går tregt å omsette det til handling. Modellene har ikke vært tilstrekkelig oppdaterte, de er ikke gode nok til å beregne fremtidig opptak. Og det jobbes nå med å gjøre dem bedre: Nibio har faktisk et prosjekt akkurat nå hvor de ser på nettopp slike forstyrrelser, og sammenlikner de nåværende modellene med mer prosessbaserte modeller.

Globalt problem

– Nok om Norge nå. Hvis vi tar et skritt tilbake: Er dette et problem som brer seg over hele verden, eller er det noe mer lokalt som rammer oss her nord i Europa?

– Problemet er større enn det. I både USA og Europa har vi robuste data som viser at trenden i opptaket er på vei nedover. Men i utviklingsland, der vi har generelt dårligere data, må vi støtte oss til andre kilder. Da finner vi at globalt har opptaket over land vokst tregere det siste tiåret, men samtidig har også utslippene vokst tregere også.

Så, hvis du ser på forholdet mellom utslipp og sluket, er det omtrent konstant. Hvis det forholdet begynner å endre seg, vil det bety at mer av utslippet blir værende i atmosfæren. Og da kan oppvarmingen begynne å gå raskere. Men det har altså ikke skjedd så langt. Det reiser jo en del spørsmål globalt, men på EU-nivå er det helt klart: Det har skjedd store endringer i både forstyrrelser og hogstmønster.

– Og så snakker folk om «det som skjedde i Canada for 30 år siden». Forklar.

– Ja, i Canada opplevde de et stort barkbilleangrep på 1990-tallet. Omtrent 50 prosent av kommersiell granskog i provinsen British Columbia ble rammet. Det kom brått og uventet på, og nå ser vi tilsvarende mønstre i Europa. Som i Tyskland og Tsjekkia, der barkbiller og tørke sammen gjør at skogsluket går ned.

Mindre hogst

– Og i Tsjekkias tilfelle forsvant det jo helt. Men hva kan vi gjøre med dette?

– Ett alternativ er alltid å redusere hogst. Som de altså snakker om i Finland, men slikt er politisk mer utfordrende i Norge, her er mange private skogeiere og det å regulere hogst er i seg selv komplisert. Skogindustrien hevder også ofte at økt hogst bidrar til å øke opptaket fordi du får ny vekst av unge trær, men det er diskutabelt. Og, selvsagt, kutter du hogsten vil tømmerprisen stige, og det får konsekvenser i neste omgang for blant annet byggenæringen.

– Så, landsluket ser litt tvilsomt ut globalt sett. Hva med det i havet, hvordan er opptaket der?

– Det er mindre variabelt og mer pålitelig. Selv om vi også der ser at det så vidt vokser litt tregere. Det pågår en debatt om det er klimadrevet eller om det er andre faktorer som står bak, men det er uansett et mindre akutt problem enn det som skjer med opptaket på land.