Artikkel 6 under Parisavtalen tar for seg hvordan internasjonale karbonmarkeder skal fungere, og det har vært forhandlet om detaljene i nær ti år. Under COP29 i Baku i november kom partene endelig til enighet om et rammeverk, et av få områder der det virkelig ble gjennomslag for noe vesentlig på årets klimatoppmøte.

Vi snakker med

Hæge Fjellheim er leder for karbonavdelingen i analysebyrået Veyt.

This is an abridged version of an interview available in English here.

Men hvor stort var det egentlig? COP-presidentskapet kalte det et gjennombrudd, andre var mer avmålte. Hvor viktig var det, hvilke følger får det og hva skjer nå? Vi spør Hæge Fjellheim, leder for karbonavdelingen i analysebyrået Veyt.

• Les også vår store oversikt: Dette skjedde på COP29

<2°C: – På klimatoppmøtet COP29 kom partene endelig til enighet om regler for internasjonale karbonkreditter. Hva tenker du var det viktigste som ble oppnådd i disse forhandlingene?

Hæge Fjellheim: – Det aller viktigste var kanskje at vi endelig, etter et snaut tiår med krevende forhandlinger, har fått konkrete regler på plass. Artikkel 6 var den siste brikken i puslespillet som er Parisavtalens regelverk. På COP-møtet i Glasgow i 2021 ble landene enige om de grunnleggende prinsippene. Siden har det gått flere år med vanskelige forhandlinger uten enighet. Hvis landene ikke hadde klart å lande artikkel 6 nå, ville det vært et stort nederlag.

Nå har vi et robust rammeverk som kan danne grunnlaget for global handel med karbonkreditter. Dette skaper ikke et marked i seg selv, men arkitekturen er der. Artikkel 6 er helt sentral i logikken bak Parisavtalen: gjennom å samarbeide om utslippsreduksjoner kan ambisjonsnivået styrkes over tid. Ideen er altså at gjennom tilgang til å finansiere utslippskutt i andre land, motiveres landene til å melde inn dypere nasjonale mål, såkalte Nationally Determined Contributions eller NDC, til Parisavtalen. Artikkel 6 kopler dermed sammen to hovedtemaer i internasjonal klimapolitikk: ambisjon og finansiering.

Mer konkret så er det to ulike mekanismer for internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner som nå ser dagens lys. Det første er et desentralisert rammeverk for bilateralt samarbeid mellom land (artikkel 6.2). Den andre er en sentralisert mekanisme under FN (artikkel 6.4) som har fått navnet PACM (Paris Agreement Crediting Mechanism).

Avtalen gir viktige avklaringer for prosjektutviklere og investorer, blant annet om hvordan autorisasjon og rapportering skal fungere. Et sentralt spørsmål har vært om en part kan trekke tilbake kreditter de har lovet å selge. Dette har særlig bekymret flyselskaper under CORSIA (red. anm.: internasjonal ordning for å kompensere for utslipp fra internasjonal luftfart). De trenger forutsigbarhet for å kjøpe karbonkreditter til sine forpliktelser. Nå vet de hva som gjelder. I tillegg er det nå trygghet for at dersom et land ikke har kapasitet til å bygge sitt eget register, kan FN legge til rette slik at de likevel kan delta i artikkel 6.

Vil noen kjøpe slike kreditter?

– Hvordan tror du balansen mellom tilbud og etterspørsel for disse kredittene vil utvikle seg? Finnes det nok etterspørsel i dag til vi kan få etablert et stort nok marked?

– Det er mange land som vil selge kreditter, som Ghana, Kenya og Rwanda, men få som sier klart i sine klimaplaner (NDC-er) at de vil kjøpe. Et internasjonalt marked for kjøp og salg av klimakreditter oppstår ikke over natten. Når landene leverer sine oppdaterte nasjonale klimaplaner for 2035, tidsfristen for dette er allerede i februar neste år – vil vi kunne få et klarere bilde av hvem som vil bruke Artikkel 6. COP30 i Brasil neste år kommer til å handle mye om neste runde av nasjonale klimaplaner og er allerede døpt «ambisjons-COP-en», men dette er trolig for tidlig til at vi vil se full effekt av disse nye mekanismene.

For eksempel er Storbritannia, som presenterte sitt klimamål for 2035 allerede i Baku, tydelige på at de ikke vil bruke artikkel 6, men heller kutte utslipp hjemme. EU, som tidligere var en stor kjøper av CDM-kreditter under Kyotoperioden, satser også på rent interne kutt. Dette begrenser umiddelbar etterspørsel. Samtidig har noen land, og Norge er ett eksempel, klimaambisjoner som går utover innmeldte Paris-mål, og som vil oppnås gjennom artikkel 6-samarbeid. Utover statlig etterspørsel kan også selskaper i det frivillige markedet og aktører under ordninger som CORSIA vise interesse for kreditter med høy integritet.

Blir det penger å tjene på å selge kreditter?

– Enkelte utviklingsland håper å tjene godt på salg av karbonkreditter. Har de gode grunner til å håpe det?

– Muligheten er der, men hvor store inntektene blir, avhenger selvsagt av etterspørselen, men også hvor godt landene selv forbereder seg. De må ha solide nasjonale rammeverk, klare regler for korresponderende justeringer og sikre at de ikke selger utslippskutt som de selv trenger for å nå egne klimamål. Kvaliteten på kredittene er avgjørende: Etter skandaler i det frivillige markedet er kredibilitet avgjørende. Artikkel 6-kreditter kan bli “gullstandarden” for kvalitet, noe som kan gi høyere priser.

Et godt eksempel er Ghana, som har lagt frem et tydelig rammeverk. De har en «whitelist» med prosjekter der kjøperne trygt kan regne utslippskuttene med i sin NDC, siden Ghana da ikke teller dem mot sin egen. I tillegg har de en «red list» med prosjekter der det ikke er rom for slikt. Denne typen forutsigbarhet er tiltalende for investorer. Andre land, som Indonesia, har uttalt at alle kreditter som eksporteres, må kjøperen kunne regne inn i sine mål, men uten å tydeliggjøre detaljene rundt akkurat hvordan det skal gjøres. Kort sagt: Vil land tjene på dette, må de legge frem et tydelig opplegg, med forutsigbarhet og integritet.

Risiko for dobbelttelling?

– Integritet, ja: Her har det vært en del uklarheter og rot i tidligere ordninger, for eksempel knyttet til addisjonalitet – at prosjektene faktisk bidrar til utslippskutt som ikke ellers ville skjedd. Hvordan håndteres dette i de nye reglene? Er det en risiko for eller dobbelttelling?

– Å unngå dobbelttelling er selvsagt helt sentralt i et system der både kjøper og selger har nasjonale mål. Her ble det gjort en jobb allerede i Glasgow som hindrer at samme utslippsreduksjon telles to ganger; brukes kreditten mot klimamålet i ett land, må den trekkes fra utslippsregnskapet til selgerlandet, og det er grundige prosedyrer for merking av kreditter som såkalt «correspondingly adjusted».

Når det gjelder miljøintegriteten, altså prosjektkvalitet og addisjonalitet av utslippsreduksjonene, så avhenger svaret av hvilken del av artikkel 6 vi ser på. Under artikkel 6.2, som altså er bilaterale avtaler om overføring av bokførte utslippsreduksjoner mellom land, er det partenes eget ansvar å sikre miljøintegritet. FN garanterer altså ikke for kvaliteten. For artikkel 6.4, som er en sentralisert mekanisme, har jo nettopp arbeidet bestått i å lage regler som skal sikre god kvalitet og kredibilitet. Grunnen til at det har vært så vanskelig og nitidig å få dette rammeverket opp, er jo nettopp ønsket om å unngå fallgrubene fra CDM-erfaringen, og sikre integritet og kvalitet i kredittene som utstedes. Rammeverket er robust, men det gjenstår fortsatt mye arbeid for å konkretisere dette, så det er vanskelig å gi en full garanti for integriteten før kredittene blir utstedt.

Og hva med USA, da?

– Hva med usikkerheten rundt USAs engasjement, spesielt nå når vi får en ny Trump-administrasjon, hva betyr det for iverksettelsen av disse reglene?

– Hvis, eller kanskje heller når, Trump trekker USA ut av Parisavtalen, kan det påvirke både holdninger og ambisjoner. Samtidig vil det tekniske arbeidet med å implementere artikkel 6 fortsette. Neste store gjennomgang er i 2028, og fram til da handler det om implementering, og dette går sin gang uavhengig av USAs politiske kurs.

– Men gitt at USA faktisk dropper Parisavtalen, vil dette i vesentlig grad påvirke etterspørsel eller entusiasme for nye prosjekter?

– Det tar minst ett år fra en slik beslutning fattes til den er effektiv, så USA må i teorien ihvertfall fortsatt dukke opp på neste toppmøte i Brasil. Det som er mer usikkert, er hvordan en eventuell amerikansk exit vil påvirke klimaambisjonene på globalt nivå. Noen land, som neste års COP-vert Brasil og Storbritannia, har allerede lagt frem styrkede klimamål. Vi har ikke sett mange land trekke seg tilbake selv om USAs linje har vaklet tidligere. Europa jobber videre med sine mål for 2040. Foreløpig tyder lite på at resten av verden vil reversere sin innsats på grunn av amerikanske holdninger.