Torsdag falt dommen i Oslo tingrett som slår fast at planene for utbygging og drift (PUD) av feltene Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil er ugyldige. Saksøkerne, miljøorganisasjonene Natur og Ungdom og Greenpeace, fikk medhold på alle punkter (se sak i rett24.no med lenke til dommen). Staten vurderer å anke, melder VG.

Vi snakker med

Sigrid Eskeland Schütz er professor og visedekan for forskningsledelse og innovasjon ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen.

Men hva innebærer egentlig dommen? Ett av feltene, Breidablikk, er allerede satt i produksjon. Må det stanses? Hva med de andre feltene? Og hvilken betydning får dommen for olje- og gasspolitikken fremover? Vi spør jussprofessor Sigrid Eskeland Schütz ved Universitetet i Bergen. 

<2°C: – Helt kort, først: Hva sier egentlig Oslo tingrett i denne dommen? 

Sigrid Eskeland Schütz: – De sier at når det skal gis konsesjoner, eller Plan for utvikling og drift (PUD) som det gjerne kalles, så er det et krav etter EU-retten og norsk rett å vurdere miljøvirkningene av forbrenning i utlandet av produktet. Det skal legges inn i programmet for konsekvensutredning, og utredningen skal sendes ut på høring.

Hvis en miljøorganisasjon er uenig i selskapets vurdering av konsekvensene av forbrenning i utlandet av et gitt funn, kan en få en opplyst faglig diskusjon av dette gjennom prosessen. At utredningene skal skje ved PUD, og ikke tidligere, ved åpning av nye områder for petroleum, følger av den såkalte klimadommen i Høyesterett som falt i 2020.  

Tingrettens avgjørelse nå viser at det i konsesjonsprosessen riktig nok er vurdert enkelte aspekter ved miljøvirkningene, men at det ikke er blitt gjort innenfor rammene som ble fastlagt i høyesterettsdommen.  

Løftet som ikke ble holdt

– Og det er vel litt rart, i og med at staten må ha kjent til de rammene? Hva har egentlig skjedd her? 

– I det som da het Olje- og energidepartementet og Stortinget ble det etter den første klimadommen en diskusjon om veien videre i slike saker. I rettsforhandlingene under den første klimadommen ville regjeringsadvokaten selvsagt prøve å redde de åpningsbeslutningene som var gjort. Det måtte dermed argumenteres for at de var gyldige selv om forbrenning i utlandet ikke var utredet.

Videre gikk argumentasjonen på at slike utredninger om konsekvenser av olje- og gassutvinning kunne gjøres i PUD-fasen. At de egentlig passet bedre da. Flertallet i Høyesterett var enig i dette. Så kan man si at man oppfattet det som et løfte: Staten sier de har rigget systemet på den måten, og det må være godt nok med tanke på EU-retten. 

En tapt læringseffekt

– Er det? 

– Ja, EU-retten er ikke så tydelige på akkurat når utredningene skal gjøres. Dette er jo beslutninger som tas i flere ledd, etter et mønster vi ser i flere sektorer. Ta havvind: Der åpner man først et område med konsekvensutredning, så auksjoneres areal bort, så søker interesserte selskaper konsesjon med konsekvensutredning av det konkrete prosjektet. Det samme mønsteret har vi i petroleumssektoren. Og i disse to leddene frem mot at aktiviteten starter, skal all kunnskap komme inn.

Spørsmålet er da når man skal vurdere klimakonsekvensene av forbrenning av sluttproduktet i utlandet. Regjeringsadvokaten sa «det kan vi gjøre under PUD», men så gikk han kanskje ikke hen til departementet og fortalte hva han hadde lovet på deres vegne. 

– Men samtidig skulle man jo tro de greide å lese dommen helt på egenhånd? 

– Ja, klart nok, og det var ikke som om dette ikke var et tema, det ble jo blant annet uenighet i energikomiteen. Men underveis i denne diskusjonen kom altså disse PUD-ene. Og departementet utredet for så vidt konsekvensene, men de sendte dem ikke ut på høring. Det ble i stedet laget som en rapport, som man fikk åtte dager på å kommentere. 

Selskapenes samfunnsansvar

– Er det forresten egentlig greit at det er departementet selv som gjør sånne utredninger? 

– Det kan det være, ja. Men det avgjørende er at de også legger det ut på høring. Samtidig har det prinsipiell merverdi at det er de private selskapene som gjør konsekvensutredningen. Tenk deg at du er et garveri som skal slippe ut miljøgifter i en elv. Når du blir pålagt å lage en konsekvensutredning på miljøfølgene av utslippet ditt, får du som bedriftseier mer forståelse og innsikt i miljøpåvirkningen av adferden din. Og da kan du jo forsøke å endre virksomheten så du kan drive mindre miljøskadelig. Om staten skal påta seg slike utredninger for private, mister vi den læringseffekten. 

– Men akkurat her er det kanskje ikke så mye læring – siden det handler om hvordan kjøperne av produktet bruker det? Det har vel lite å si for hvordan de driver virksomheten sin? 

– Nei, og det er jo litt spesielt med dette tilfellet at de ikke har kontroll på akkurat den adferden som skaper utslippet. Samtidig: Hvis du tvinger selskapene til å forholde seg til den forbrenningen, hvem de selger til og hvordan produktet blir brukt, har de kanskje ikke så stor påvirkningsmulighet. Men det at de viser at de som selskap tar samfunnsansvaret sitt på alvor, kan ha en viktig effekt på sikt. Kanskje ikke i morgen, men om ti år.

Og vi kan håpe at kunnskapen kan påvirke Stortinget. At politikken til slutt også kan endres, for eksempel ved at det stilles krav til renseteknologi hos mottakeren. Og så er det slik at alt henger sammen med alt annet – og at et slikt krav ikke kan stilles før teknologi og infrastruktur er på plass.  

Dommen krever ikke stans i prosjektene, men …

– Det har vært sagt en del i media fra ulike parter – miljøorganisasjoner, politikere – at dette betyr at arbeidet som er igangsatt med disse prosjektene, må stanses umiddelbart. Er det noe juridisk grunnlag for det? Hvem skal i så fall gjøre stansingen, eller etterse at det gjøres? 

– Dommen sier vel ikke noe om det. Den sier at departementet ikke kan fatte nye beslutninger som bygger på en premiss om at disse vedtakene er gyldige. Med andre ord: Det er ikke satt i gang aktivitet på to av disse prosjektene. Der må det tas flere beslutninger før produksjonen kan settes i gang, og de beslutningene kan ikke fattes dersom de har som premiss at PUD-vedtaket er gyldig, for det er jo ikke. Men det prosjektet som allerede er i gang, sier ikke dommen noe om at skal stanses. Så det blir på en måte litt som i Fosen-saken. 

– Hvordan?  

– Også der ble vedtaket funnet ugyldig, men aktiviteten var allerede i gang. Dommen sier ikke at virksomheten skal stanses, konsekvensen blir i stedet at en må gå tilbake og prøve å reparere vedtaket, så grunnlaget blir gyldig. Det samme er vel tilfelle her. Konklusjonen må utløse en saksbehandling som fører frem til gyldige vedtak.  

– Som vil si? 

– Det blir å kreve tilleggsutredninger under konsesjonen for PUD. Altså konsekvensutredninger som tar for seg miljøpåvirkningen av forbrenning i utlandet. Og så må de sendes på høring, med vanlig høringsfrist, og så må saken til slutt vurderes på nytt. 

Men endrer det noe?

– Men hvis vi skal være litt kyniske, kan vi fastslå at dette ikke trenger å få noen praktiske konsekvenser utover at Energidepartementet må ordne i papirene sine? Og de kan egentlig bare fortsette å godkjenne PUD-er så lenge de har papirene mer i orden enn de hadde til disse tre? 

– Ja. Avveiningen om utbygging eller ikke er fremdeles politikk. Så resultatet kan bli akkurat som i dag, men sannsynligvis mer kunnskapsfundert. Vi kan få en annen kunnskap og en annen debatt, men resultatet av avveiningen kan bli akkurat som i dag, fordi det er politikk. 

De første utredningene her tror jeg også vil bli relativt dårlige. Så vil en få fagmiljøer og eksperter som vil måtte sette seg inn i disse og over tid, og raffinere arbeidet. Neste utredning får høyere kvalitet, og så videre. 

– Et lite rasjonelt system

– Men igjen. Ja, vi får mer kunnskap. Men det koster byråkratiske ressurser og tid, og så ender vi altså opp med samme resultat, i alle fall de første ti årene? Er det ikke bedre måter å gjøre dette på? 

– Jo, jeg tenker systemet slik det fungerer nå, er lite rasjonelt. Jeg tror vi burde gjort slike konsekvensutredninger i beslutningene om åpning, altså i starten av prosessen. Men høyesterettsdommen fra 2020 sier jo at sånt gjør man ikke i Norge, fordi det er så stor usikkerhet rundt tallene og rundt kvaliteten på ressursene og så videre.  

Men jeg tenker det er mer fornuftig. Da har man jo et estimat av forekomstene, med en viss feilmargin, så kan man beregne seg frem til hva slags effekt klimagassutslippene vil ha om det selges på verdensmarkedet. Når man så gjør funn i de åpne områdene, gjenstår bare å vurdere de prosjektspesifikke virkningene, og gjøre justeringer. Har for eksempel gassen lavere CO₂-innhold enn forventet i åpningsbeslutningen, kan det justeres. 

Med et slikt system får man opp kunnskapen først om åpningen av et område. Og det er da Stortinget eventuelt kan og bør sette foten ned dersom konsekvensene blir for store. Men det systemet har vi ikke fordi regjeringsadvokaten måtte argumentere mot det i klimadommen for å redde de åpningsbeslutningene som var gjort. 

Alternativet: Utred klimakonsekvenser ved åpning

– Og høyesterettsdommerne kjøpte de argumentene? 

– Ja.  

– Så … hva skal vi gjøre? 

– På et eller annet tidspunkt kommer vi til å stanse utbyggingen, fordi vi finner at det er for miljøskadelig for klima. Men da er spørsmålet: Er det logisk å stanse det før vi åpner feltet? Eller er det logisk å stanse det når du har funnet ressurser, og minst ett selskap har funnet det økonomisk bærekraftig å utvinne og søker PUD? 

Problemet er jo at vi ikke er der i dag. Nå handler det om økonomisk bærekraft, ikke om klimaet. Men kanskje vi er der om 20 år? At vi da mer må veie økonomi mot globale klimaeffekter. Derfor må vi bygge systemet slik at vi tar bedre åpningsbeslutninger, og prosjektbeslutninger, bygget på skikkelig kunnskap. Vi må ha et system som sikrer at vi har kunnskapsgrunnlaget på plass. Selv om vi inntil videre fortsetter å lete og finne og hente ut petroleum.