Rapporten er en gjennomgang av relevant faglitteratur på feltet fra både Norge og utlandet. Forskerne tar spesielt for seg begrepene atferdsrespons og aksept:

Atferdsrespons er endring i handlinger, etter at forutsetningene for handlingene er endret. For eksempel, hvis noen innfører en avgift som gjør at noe du pleier å kjøpe, blir dyrere, endrer det forutsetningene for om du velger å kjøpe eller ikke. Og aksept dreier seg om du godtar endringer som påføres deg av andre. For eksempel om du går med på at den nevnte avgiften blir innført eller ikke.

• Les også: Klimautvalget: – Lag strategi for sluttfasen til olje og gass i Norge

Vi snakker med

Elise Grieg og Øyvind N. Handberg er seniorøkonomer ved Menon.

Aksept av klimapolitikk er blitt et mye omdiskutert tema i flere land, i Norge spesielt etter at det ble en sterk vekst i motstand mot vindkraftpolitikken mot slutten av forrige tiår. Fredag la Klimautvalget 2050 frem sin utredning, som ikke levner noen tvil om at klimapolitikken i Norge må skjerpes fremover. Det betyr at politikere bør vite mer om hvor tålegrensen generelt for klimapolitikk går blant befolkningen. Da kan rapporten fra Menon komme godt med – vi har snakket med to av forskerne bak, Elise Grieg og Øyvind Nystad Handberg.

<2°C: – Hva er det som mest påvirker aksept av klimavirkemidler?

Øyvind Nystad Handberg (ØNH): – Først er det viktig å huske at effekten og aksepten av et virkemiddel avhenger i første omgang av hvor sterk virkemiddelbruken er: høyere avgift gir mindre av avgiftsbelagt aktivitet, og jo hardere du rammes, jo mer negativ er du i utgangspunktet til virkemidlet. Det er standard økonomisk teori, som vi ikke har sett særlig på i denne rapporten. Her ser vi på det andre: hvordan kan utformingen, timingen og kommunikasjonen av virkemidlet påvirke aksepten.

Elise Grieg (EG): – I mye av litteraturen ser vi at folk i stor grad er opptatt av hvordan politikken rammer andre, og kan bli negative til dem selv om det ikke direkte rammer dem selv. For eksempel hvis de ser at det rammer folk uforholdsmessig avhengig av hvor de bor, eller hvor høy inntekt de har. At akkurat det kom frem så sterkt, var litt overraskende. Det er også interessant at det ser ut til å være viktigere for folks oppfatning om de tror at et virkemiddel vil ramme skjevt, enn om det faktisk gjør det.

ØNH: – Og når man får informasjon som viser at man har tatt feil, bytter man ikke nødvendigvis mening.

Gulrot, pisk og virkemiddelpakker

– Akkurat det må vi komme tilbake til. Men først: Hvilke trekk ved klimapolitikken gjør dem spiselige? Eller uspiselige?

EG: – Helt enkelt og generelt: Folk liker bedre å få penger enn å gi dem fra seg. Men, som sagt, det er også litt avhengig av hvordan man tror andre rammes av politikken.

ØNH: – Folk foretrekker gulrot fremfor pisk. Og man setter egne interesser før andres, selv om man altså bryr seg om hvordan det rammer andre også. Litteraturen hinter også mot at jo spissere et virkemiddel er, jo mindre spiselig kan det også bli. For eksempel kan det være mer aksept for «støtte mer klimavennlig grønn industri», enn en konkret hydrogensatsing, eller en batterifabrikk ett bestemt sted.

EG: – Med andre ord: De er positive til klimavirkemidler i generelle termer, men når det kommer nærmere implementering, når det blir konkret, da faller folk litt av. Kanskje fordi de da mer ser hvordan det treffer.

Samtidig viser flere studier fra flere land at folk er positive til at inntektene fra klimavirkemidler øremerkes noe grønt. Innfører du for eksempel en CO₂-avgift, liker folk å vite at pengene går til utslippskutt.

ØNH: – Så oppsummert: Folk foretrekker støtte, tilskudd og subsidier fremfor skatter og avgifter. Jo mer konkrete subsidiene blir, går aksepten ned. Men hvis du bruker avgifter, går støtten opp jo mer konkret man blir på hva man bruker midlene til. Bredere kaller man det ofte «policy packaging»: En kombinasjon av ulike virkemidler, som kan øke aksepten.

Alt er ikke sure gamle gubbers feil

– Men det er jo forskjell på folk også. Hvem er det som er mest – og minst – mottakelige for klimapolitikk?

EG: – Det som er typisk for mange slike undersøkelser vi har tatt for oss, er at de også tar med noen demografiske variabler – alder, kjønn og inntekt og så videre. Og ut fra det ser vi noen generelle trekk som er godt kjente: Eldre er mer kritiske enn yngre. Folk i distriktene er mer kritiske enn de som bor i byer. Menn mer kritiske enn kvinner. Konservative er mer kritiske enn de andre. Dette er trekk som går igjen på tvers av land og studier. Samtidig er det ikke så enkelt heller. Det er ikke sånn at du kan predikere hva folk tenker om klima bare på bakgrunn av disse variablene. Med andre ord: Selv om du er en gammel, konservativ mann bosatt i en liten bygd, er det ikke gitt hva du tenker om klima.

ØNH: – Det er lett å lage historien om de sure gamle mennene i distriktet som er mot klima. Men det viser seg at det er andre trekk som har større betydning.

Identitet og gruppetilhørighet

– Hva er det for noen trekk, da?

ØNH: – Da begynner det å bli komplisert.

EG: – Generelt, kan vi si at det er litt det samme som forklarer hvilke partier man stemmer på. Demografiske faktorer forklarer noe, men ikke nok. Så må vi også si at vi heller ikke har gått så dypt i forskningen at vi kan si for sikkert hva det er.

– Men det dere sier noe om i rapporten, er at identitet og gruppetilhørighet er viktig. Hva innebærer det?

EG: – Som sagt: De demografiske faktorene gir ikke nok svar. Det mangler en dimensjon. Den finner vi til dels i forskning nettopp om identitet og gruppetilhørighet. Der forsøker man å avgjøre hva det er som gjør at disse forskjellige gruppene har så ulike meninger.

Ser du på deg selv som en som kritisk til klimaspørsmålet, som tenker at det nok er litt hysterisk med alle disse utslippskuttene, er det vanskeligere å bryte ut av de meningene.

ØNH: – Og så henger det sammen med hvor man får informasjon fra, og hvem man stoler på, når informasjonen spriker – og det er gjerne der man føler tilhørighet. Igjen, da er det vanskelig å bryte ut og akseptere informasjon som går på tvers av egne oppfatninger dersom det ikke kommer fra en kilde man stoler på i utgangspunktet. Her spiller nok også sosiale medier inn.

Aksept kan komme med tiden

– Nettopp. For dere legger vekt på kommunikasjon av klimapolitikk også. Hva kan dere si om det?

ØNH: – Si at du har utformet et virkemiddel, og du da underveis har tatt mange beslutninger som hver for seg påvirker aksepten det får. Hva står du da igjen med når du skal iverksette det? Jo, to ting: Timing, og hvordan du kommuniserer. Ikke sånn å forstå at det er viktigere enn utformingen av virkemidlet – men når det ligger der, er dette de to siste faktorene du kan påvirke. Og de kan være avgjørende.

– Ja, her er kanskje lakseskatten et godt eksempel? Bransjen mente i alle fall selv at timingen var noe av problemet med den da den ble lansert. Og den ble heller ikke umiddelbart populær, må det vel sies?

ØNH: – I så tilfelle blir i alle fall kommunikasjon det viktigste som gjenstår. Altså hvordan du forklarer hva politikken innebærer, for næringen og ikke minst for befolkningen generelt, hva det skal oppnå, hvem det påvirker hverdagen til og hvordan.

EG: – Vi ser også fra flere studier at det kan være en del misforståelser knyttet til klimavirkemidler. At de på forhånd oppfattes som at de vil ramme hardere og annerledes enn de faktisk gjør. Da blir kommunikasjonen enda viktigere, for å justere den fortellingen etter virkeligheten. Det kan selvsagt være vanskelig dersom de du skal kommunisere med, ikke tror deg. Men det er også viktig å huske at oppfatningene om virkemidlene gjerne kan endre seg over tid. Ta røykeloven, for eksempel: Der snudde opinionen etter at den ble iverksatt.

– Politikere må våge å ta upopulære avgjørelser

– Men tilbake til disse som er skeptiske i utgangspunktet, som kanskje sliter med tilliten til statsapparatet, og som oppsøker «alternative» nyhetskilder for å finne noe som bekrefter eget verdensbilde. Hvordan når vi frem til dem?

ØNH: – Her er det viktig å skille mellom hvor mottakelig man er for budskapet og informasjonen, og hvor mottakelig man er for avsenderen. Dette med gruppetilhørighet er først og fremst viktig for den siste problemstillingen. Men det er også der man kan påvirke litt. Og så er innholdet i kommunikasjonen også viktig.

EG: – Samtidig vet vi fra litteraturen at det i alle fall er veldig vanskelig, om ikke umulig, å kommunisere på en måte som gjør at alle aksepterer et virkemiddel. Innfører du en klimaavgift, kan du ikke kommunisere deg rundt at noen må betale mer.

ØNH: – Klimapolitikk handler tross alt om å redusere en aktivitet som noen ellers ønsker å gjøre. Skal du påvirke den adferden med politikk, kan du selvsagt subsidiere eller støtte alternative aktiviteter. Men det er grenser for mye du oppnår med det. Det du da sitter igjen med, er avgifter eller reguleringer. Og det er alltid upopulært blant noen.

EG: – Så kan vi vel også slå fast at politikere generelt har vært for redde for å være kontroversielle på dette området. Nær sagt alle studiene vi har gått gjennom, har innledet med å fastslå at vi ikke er i rute til å bremse den globale oppvarmingen tilstrekkelig etter Paris-målene. Og det er rett og slett fordi vi og våre politikere ikke tør å ta tilstrekkelig av de upopulære og krevende valgene som kreves. Skal vi lykkes, må vi gjøre det. Og da vil noen bli sure.