I forrige uke var han med å arrangere en konferanse som tok opp fremtidens energisystemer. Men når kommer de egentlig? Hva er det som må være så smart med dem? Hvordan får vi penger til alt, og hvordan kan vi gjenreise tillit til energipolitikken hos dem som har mistet den?

Vi snakker med

Vebjørn Bakken er direktør for UiO:Energi og miljø. UiO:Energi og miljø er en tverrfaglig satsing ved Universitetet i Oslo for forskning, utdanning og kommunikasjon innen klima-, miljø- og energifeltene.

<2°C: – I et intervju med Uniforum sier du at vi ikke kan bygge ut fremtidens energisystem bare med mer av alt fortere. Men at vi bør bygge smartere, insentivere grønn energi og bevare tilliten hos folk flest. For å ta det med å «bygge smartere» først: Hva mener du med det?

Vebjørn Bakken: – En ting er arealene: At vi i større grad må bruke arealer som allerede er tatt i bruk på en eller annen måte. Det enkleste da er jo solkraft, der vi kan hekte solcellepaneler på bygninger, eller for eksempel kombinere med landbruk. Her er det muligheter med vindkraft også, blant annet på områder knyttet til industriparker. Du får kanskje ikke de mest gunstige vindforholdene, og kan kanskje ikke bruke de aller største turbinene. Men da får du noe som kan fungere bedre visuelt, og trolig være lettere å akseptere for nærområdet. Så må det understrekes at dette neppe er tilstrekkelig i et lengre perspektiv. Men det kan potensielt gi oss noen nye terawatttimer nokså raskt.

Det handler til syvende og sist om å ha flere tanker i hodet samtidig. Ikke bare maksimere profitt, men minimere ulemper for samfunnet og det grønne skiftet. Jeg har ingen forestillinger om at det er spesielt lett. Men vi trenger ikke flere Fosen-saker nå.

Solceller som ikke synes på kraftnettet

– Du trekker også frem fire ulike hovedtrender som vil «prege fremtidens norske energisystem»: Elektrifisering, desentralisering, diversifisering og digitalisering. Alt dette har jo vi som har fulgt med, hørt i mange år. Men det har liksom ikke skjedd så mye? Skjer det noe nå?

– Ja, vi ser i alle fall starten på det. Og mye har skjedd – men det er av ulike grunner ikke alltid så synlig. Ta for eksempel de mange private solcelleanleggene på tak rundtom: De synes i liten grad i nettet, fordi produksjonen og bruken er helt lokal. Noe av grunnen til det, er at det ikke lønner seg særlig å selge overskuddsproduksjon på nettet. Om vi ser på installert solkapasitet i Norge, vokser den raskt, men ser du på statistikken i kraftnettet, ser det ut som sol bidrar omtrent null.

Her ligger det dessuten en utfordring, fordi ettersom vi bygger ut enda mer, blir det vanskeligere å bruke alt helt lokalt. Derfor må vi i større grad åpne for såkalte mikronett, der man kan selge strøm mellom naboer eller bedrifter i et område. Der har vi også to gode pilotprosjekter i Norge som ble vist frem på konferansen vår sist uke. Det ene er Brattøra i Trondheim, der det selges strøm mellom aktører i et mikronett, og Furuset-prosjektet i Oslo, der man bygger fleksibilitet mellom strøm og varme i en hel bydel.

Jeg tror derfor vi ser starten på det som kommer til å bli en dramatisk endring i energisystemet – ledet an av for eksempel bydeler, klynger av små, spennende prosjekter. Og så må disse på sikt kobles sammen igjen.

«Digitalisering» kan brukes til mer enn festtaler

– Og da vet vi at folk som har greie på det, sier at det kreves digitalisering. Kjent begrep fra festtaler, og et som jeg tror får mange som meg til å strekke seg etter revolveren. Så hva innebærer det egentlig her? Ett konkret eksempel?

– Digitalisering knyttet til energi er svært mange forskjellige ting. Det kan for eksempel handle om sensorer og sanntidsdata. Det kan være automasjon og optimering, det kan være prediksjon av produksjon og forbruk. Eller det kan være modellering av nye batterimaterialer. Hvis vi ser på sensorer, så handler det om at vi får mer informasjon om hva som skjer på nettet, og dermed for eksempel kan finne ut hva det faktisk tåler av belastning. I stedet for at vi må holde oss innenfor veldig store sikkerhetsmarginer, fordi vi ikke har tilgang på den typen sanntidsdata. Når det er kaldt, for eksempel, er det god kjøling på linjen, og du kan kjøre mer strøm ut på nettet.

– Og det handler vel også om styring av systemene også?

– Å, ja. I et komplekst system er det mange ulike komponenter som skal fungere sammen. Produksjon, lagring av ulike typer som energibrønner, batteriparker, hydrogen og elbiler – i Utrecht i Nederland, for eksempel, satser de på såkalt vehicle-to-grid-teknologi, der elbiler som brukes til bildeling også fungerer som batteribanker. Det viser seg at dette kan hjelpe betydelig med å håndtere forbrukstoppene i byen. Det er selvsagt et litt annet forbruksmønster i en by i Nederland på en kald vinterdag enn vi ser i Norge. Men det er uansett gode eksempler vi kan lære av og utnytte også her hjemme.

Har du mange ulike komponenter, får du i neste omgang også en utfordring med å optimalisere systemet, så alle spiller sammen på en best mulig måte. Hvis du for eksempel i tillegg til en slik bildelingsaktør har én aktør som har en stasjonær batteribank, må du ha kjøreregler for hvem som skal koble på når. Litt som med fornybar energi som har forkjørsrett inn på nettet i Europa. Du trenger tilsvarende regler, men på lavere nivå. Hvis du klarer å se forbi festtalebruken, ser du jo at det er et digitalt lag her. Hvor vi trenger felles protokoller og standardisering, så alle kan finne sin plass. Der er vi ikke ennå i dag, og det er mye proprietær teknologi. Her må vi få en ordning.

Hva med investeringene?

– Det høres ut som en typisk EU-jobb?

– Jeg vet at det allerede jobbes mye med dette. Her er det snakk om både standarder og protokoller som ideelt sett bør være globale. Samtidig som det må være reguleringer og regelverk som typisk vil være på EU-nivå.

– Du sier også at vi må insentivere grønn energi. Hvorfor er det så vanskelig å få til i praksis?

– Noe av det generelle problemet med grønn energiproduksjon har med forholdet mellom investerings- og driftskostnader å gjøre. Grønn energi er generelt billig i drift, men krever høy investeringskostnad. Mange potensielle investorer har ikke lang nok investeringshorisont til å våge å satse da.

Men her finnes det også ulike typer løsninger der man tenker litt annerledes. Jeg hører jo om steder i Europa der lokale kraftselskaper investerer i solceller som de putter på andres bygg. Da sparer de investeringer knyttet til å bygge ut nett, samtidig som grunneieren kan tjene på solenergi bare ved å leie ut tak- eller veggplass til kraftprodusenten.

Det fjerner litt av barrieren med den høye investeringskostnaden. Det er jo også litt dette vi har fått til i Norge med elbiler gjennom avgiftssystemet. Vi fikk kostnaden på en ny elbil ned på samme nivå som bensin og diesel. Så fristes folk – gjerne på grunn av fordeler ved bompenger eller ferge eller parkering. Men de opplever så etter hvert at driftskostnadene også ellers er lavere, og da velger de ikke fossilt igjen.

– Men der er vi ikke helt med strømmen vår ennå?

– Nei. For eksempel: For de fleste som har enebolig og skal bo der i 20 år, gir det økonomisk mening å kjøpe solcellepanel på taket. Men mange velger ikke dette.

– Det er jo mye som koster når man har kjøpt nytt hus. Jeg er jo blant dem som har kjent på det, og ikke kjøpt solcellepaneler. Men jeg ser jo noen i området har fått det opp. Da kjenner jeg jo litt den trangen til å herme etter naboen.

– Det hører vi fra de som selger slike løsninger – smitteeffekten i nabolag. Men interessant nok er det egentlig noe man ikke ønsker seg i kraftsystemsammenheng. Da burde det heller vært spredt utover, så du ikke får overproduksjon i en lomme, og underproduksjon i andre.

– Ikke bare se etter feil, se også på det som fungerer relativt OK

– Helt til slutt – bevare tilliten i folket. Hva er lurt å gjøre her? Hva bør vi ikke gjøre? Hvordan kan vi vinne tilbake de som har mistet tilliten? Og da tenker jeg spesielt på vindkraft?

– Jeg tror generelt vi ikke bare skal se på de prosjektene som har fungert dårlig, men også se på de som har fungert relativt OK. Det er selvsagt den første gruppen som får mest oppmerksomhet. Godt drevet av at nyhetsmediene oppsøker konflikt, og ikke er like interesserte i å skildre prosjektene der konfliktnivået er lavt.

Men for å ta et eksempel, på Midtfjellet på Stord har de tenkt mange gode tanker. De har forsøkt å være skånsomme med anleggsveier, åpnet området for friluftsaktiviteter, og skapt lokale arbeidsplasser. Det siste har jo vist seg å være helt sentralt. Et interessant prosjekt som ble presentert på konferansen vår sist uke, viste hvordan en konkret batterifabrikk så ut til å skape mindre motstand i lokalmiljøet enn et sammenliknbart vindkraftprosjekt. Trolig først og fremst fordi batterifabrikken ventes å ha tydelige positive følger for lokalmiljøet, i form av lokale arbeidsplasser og inntekter.

– Litt lettere å svelge enn når du får høre det ble tatt beslutning om utbygging i et møte i arbeidsutvalget for tolv år siden, og så blir det smelt opp et dusin gigantturbiner, et tysk pensjonsfond får alle pengene mens innbyggerne sitter igjen med dårligere utsikt?

– Ingen har vel bedre råd enn vannkraftkommuner i Norge. Da er det lettere å akseptere at man har ofret natur for å oppnå velstand. De kommunene som har vindparker, sitter ikke igjen med det samme. Det gapet der forklarer en hel del. Jeg tror ingen norske kommuner vil bli søkkrike på vindparker i fremtiden heller. Men at det drysser noe ned på lokalsamfunnet, er helt avgjørende.