Og litt av grunnen til at han har fått til det, er at han selv er geolog som måtte lære seg å snakke oseanografispråk. Det gjorde ham skikket til å ta en ledende rolle da klimaforskningen begynte å vokse frem som et viktig fagfelt.

Da Bjerknessenteret ble stiftet i 2000, ble Jansen første leder. Da var han allerede en pionér i norsk klimaforskning. Noen år senere var han hovedforfatter på den fjerde hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC). Omtrent samtidig fikk IPCC Nobels fredspris. Bjerknessenteret fikk også Christieprisen mens han ledet det. Selv har han mottatt både Brøggerprisen, Meltzerprisen, og mye mer. I teorien er han nå pensjonist, men med lederverv i Det europeiske forskningsrådet er det en stund til at han er ferdig. Når han nå går ut av rådet til Norsk klimastiftelse etter mange år også der, har vi bedt ham om både å se tilbake på klimaforskningen de siste tiårene, og fremover.

• Lytt også til vår podkast med Eystein Jansen: – Det har ikke vært min rolle å være aktivist

<2°C: – Hvis vi spoler tilbake 25 år, til før Bjerknessenteret ble unnfanget: Hvordan er klimaforskningen i dag sammenliknet med da?

Eystein Jansen: – Den viktigste forskjellen er at den i enda større grad er integrert. På den måten at du har modeller som simulerer enda mer av prosessene som har betydning for klimaet.

– For eksempel?

– Før hadde vi bare separate modeller for havet og atmosfæren. Vi kunne ikke si så mye om samspillet mellom dem. For 25 år siden begynte vi å koble disse modellene sammen, og det var en viktig forbedring.

Nå er mange flere prosesser som påvirker klimaet, inne i modellene. Atmosfærekjemien, biosfæren, aerosoler og mye mer. Det gir oss en mer helhetlig forståelse for hva som foregår akkurat nå og hva som vil skje i fremtiden. Alt underbygget av empiriske studier som er brukt for å utvikle disse modellene. Det er den viktigste nyvinningen i den delen av klimaforskningen som jeg driver med.

I tillegg er klimaforskningen blitt et mye bredere felt. Nå omfatter det også samfunnsforskning, humaniora, helsefag. Effekter av tiltak er mye mer sentralt i forskningen nå enn det var.

Selvlært oseanograf

– Ser vi på CV-en din, er du vel egentlig geolog. Med hovedfag og doktorgrad fra tidlig på 1980-tallet. Og da var det vel ikke først og fremst klimaforskning man drev med?

– Nei, det var ingen som snakket om klimaforskning da jeg var student. For min del begynte det med geologisk og geovitenskapelig forskning som tok sikte på å forstå utviklingen av istidene. Det var litt tilfeldig at det ble klimaforskning på hovedfagsprosjektet. Det var del av et større prosjekt der geologer skulle samarbeide med oseanografer. Det skjedde ikke så mye på den tiden, de fagfeltene snakket to ulike språk. Men det var nødvendig for å koble forståelsen av sokkelområdene og sedimentene der.

Da måtte jeg jo sette meg inn i fysisk oseanografi for å forstå faget, fordi det ikke var lagt opp for dette i geologistudiene. Så jeg er på en måte selvlært fysisk oseanograf. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg, og jeg syntes det var veldig interessant. Det var også et veldig godt internasjonalt miljø på instituttet, med spesielt sterke koblinger til amerikanske forskere. Folk som jobbet med Milanković-syklusene: At istidene skyldes regelmessige forandringer i jordens bane rundt solen. Jeg fikk derfor snart kontakt med de fremste folkene i verden på området. Det nettverket kunne jeg bygge på senere i karrieren. Som da jeg skulle bygge opp et laboratorium for å måle stabile isotoper i sedimenter, GMS-laboratoriet.

Skulle egentlig bare skrive bedre søknader enn Oslo-miljøet

– Stabile isotoper …?

– Det er en grunnleggende metode som egentlig lå til grunn for mange av de faglige gjennombruddene vi hadde på 1980-tallet. Jeg hadde fått gjort noen slike målinger sammen med tyske kolleger, og ble av Jan Mangerud, som var ledende i miljøet, bedt om å starte vårt eget laboratorium. Det første oppdraget var egentlig for å gjøre undersøkelser så vi kunne skrive bedre søknader enn Oslo-miljøet, noe vi fikk til. Men hadde vi ikke gjort det, ville ting sett veldig annerledes ut.

Jeg kan si en ting til: Det var omtrent på samme tid det begynte å bli oppmerksomhet rundt menneskeskapte klimaendringer. Allerede i 1975 advarte en berømt paleoklimaforsker, Wally Broecker, om at naturlige svingninger kom til å bli å bli overdøvet av menneskeskapt global oppvarming rundt årtusenskiftet, basert på veldig enkle, men korrekte utregninger. Jeg advarte i et fagkritisk tidsskrift i 1987 mot å satse på gasskraft, som var aktuelt på den tiden – av samme grunn. Vi så med andre ord hvilken vei det gikk allerede på 1980-tallet.

– I dag er jo den globale oppvarmingen observerbar, det kan ikke ha vært lett å argumentere for det på den tiden?

– Teorien var etablert. Og vi visste fra målingene spesielt på Hawaii at CO₂-mengden i atmosfæren økte. Så det var for så vidt lett å ekstrapolere en utvikling som vi har sett i dag. Men det var rett, som Wally Broecker sa allerede da, at det først var fra årtusenskiftet at effekten ikke ville bli maskert av naturlige svingninger. Det var derfor hele tiden lett for dem som helst ikke ville gjøre noe: Usikkerheten var så stor at man ikke kunne konkludere. Og først på slutten av 1990-tallet kom IPCC med sin tredje hovedrapport. Der konkluderte de med at det var en observerbar oppvarming som var i alle fall delvis menneskeskapt.

Høyrøstede klimaskeptikere

– Hadde du noe med IPCC å gjøre da?

– Jeg hadde fulgt med dem fra starten, og truffet de norske forskerne som arbeidet med tidligere rapporter. Men det var først med den fjerde hovedrapporten at jeg ble med å skrive selv. Den ble påbegynt i 2001-2002, og levert i 2007.

En viktig grunn til at jeg ble involvert i den, var at klimaskeptikere da var så høyrøstet og hadde så stort politisk gjennomslag, særlig i USA. De hevdet at dette hadde skjedd før, det var ikke noe spesielt med klimaet nå. Derfor ville IPCC ha et eget kapittel om paleoklima, og jeg ble spurt om å være koordinerende hovedforfatter. Antakelig fordi jeg hadde vært så synlig i disse forskernettverkene i årene før dette.

– Koordinerende hovedforfatter, hva innebærer det?

– I praksis er du redaktør med ansvar for alt som skrives, at det trekkes riktig sammen, og så videre. Den ble altså lagt frem tidlig i 2007. Senere det året fikk også IPCC Nobels fredspris, og da fikk både jeg og Bjerknessenteret mye profilering, både nasjonalt og internasjonalt.

Det var jo på Bjerknessenteret at hav- og atmosfæremodellen ble koblet i den norske klimamodellen. Vi var involvert i et prosjekt ledet fra Universitetet i Oslo, de mente det var håpløst å få til en slik kobling med norske ressurser. Derfor endte vi på Bjerknes opp med å gjøre det selv, for egne penger. Det var en god havsimuleringsgruppe på Nansen-senteret, og en gruppe på Geofysen som jobbet med en atmosfæremodell. Og vi fikk det til. Dermed ble Bjerknessenteret det eneste nordiske fagmiljøet som leverte modelleringer til den fjerde hovedrapporten til IPCC. Det ble et slags internasjonalt gjennombrudd for Bjerknessenteret.

Men hele grunnen til at vi etablerte Bjerknessenteret, var å samle forskningen på feltet. På nittitallet satt vi på hver vår tue, selv om forskningen holdt høy kvalitet.

Faglig diplomati

– Og det krevde vel en del diplomati? Du har nevnt i et annet intervju at dere slo hardt ned på fagarroganse i starten …

– Folk fra ulike disipliner tenker litt ulikt. Vi har ulike metoder og stiller ulike krav. Fysikere har strenge krav til nøyaktighet. De sliter med å forstå en paleoklimaforskning preget av usikkerhet og størrelser som er vanskelige å måle direkte. Da er det en utfordring med arroganse eller silotenkning. Som egentlig kanskje bare er mangel på kommunikasjon.

Men etter hvert, og spesielt da yngre forskere kom inn i Bjerknes, økte forståelsen og anerkjennelsen av hva de ulike fagene kunne bidra med. Flere tenkte «de andre får publisert artiklene sine og høster anerkjennelse, da må jo de også ha noe å fare med».

– Hjalp det litt på sammensveisingen også å ha en felles «fiende», i klimaskeptikerne? Du nevnte jo at de før var mer høyrøstet og hadde mer gjennomslagskraft?

– Jeg har ikke egentlig tenkt på det slik, men du har nok rett. Klimaskepsisen bunner som regel i at man identifiserer usikkerheter og svakheter i klimaforskningen, og så blåser dem opp. Men det blir bare et insentiv til å avklare usikkerheter, og komme videre i forskningen på et enda bedre grunnlag. På den måten har jo kanskje klimaskepsisen stimulert til en god del viktig forskning.

Men den uvitenskapelige måten de har argumentert på, og i stor grad støttet seg enten til feil bruk av forskning, eller til forskningsresultater som åpenbart er feil, det har vi strevd litt med. Det har også til tider vært en utfordring å finne ut hvor mye krefter vi egentlig skal bruke på folk som har lite å fare med forskningsmessig.

– En fornektelse av alvoret

– Har motstanden endret seg på noen annen måte?

– Ja, de høylytte fornekterne av det naturvitenskapelige grunnlaget er det ikke så mange igjen av. Nå er det mer en fornektelse av alvoret. Det halter på den samfunnsmessige og økonomiske forståelsen: Argumentene går på at klimatiltak blir for dyrt, at Norge er et for lite land til at det betyr noe hva vi gjør, at det egentlig er kineserne som må skjerpe seg, og så videre.

Til en viss grad handler motstanden om naturvitenskap også, men da handler det mer om det som har å gjøre med det vi kaller naturkrisen: Vi kan bare bruke skogen, vi kan ta enkle grep uten å ta hensyn til at vi må også må gi naturen vilkårene den trenger.

Det største problemet nå, er å få forståelse for at vi har et begrenset karbonbudsjett. Et av de viktigste funnene som ble lagt frem i den femte hovedrapporten, var at vi er i ferd med å overskride både 1,5- og 2-gradersmålet. Det må bety noe for alvoret i situasjonen. Men der er motstanden stor, fordi det krever grep som er politisk vanskelige.

– Vi må ha grunnforskning

– Hvor bør klimaforskningen gå videre nå?

– Med tanke på folks kriseforståelse, handler det mer om å vise til realistiske løsninger folk kan tro på. Derfor tror jeg forskning på hva som påvirker oppslutningen om tiltakene vi trenger, er den viktigste fremover. Samfunnsvitenskap, psykologi, økonomi og så videre.

Men det er også fortsatt behov for mer naturvitenskapelig forskning. Vi har fremdeles prosesser vi ikke kan modellere skikkelig. Det gjelder særlig alt som har med skyer og nedbør å gjøre. Det som skjer i liten skala, er vanskelig å modellere med dagens generasjon av klimamodeller, selv om de er mer høyoppløselige. Det er også stor usikkerhet fortsatt på havsirkulasjonsendringene. Også på stabiliteten til de store isdekkene er det fortsatt kunnskapshull.

Til slutt må vi aldri tro at nå vet vi alt, vi trenger bare folkelig aksept og få politikken til å fungere. Vi skal ikke undervurdere behovet for grunnforskning som kan gi oss kunnskapen vi ikke visste vi trengte. Mange av de viktigste gjennombruddene i klimaforskningen kommer derfra. Tenk bare på Nobelprisen i fysikk, som i 2021 gikk til pionerene i klimamodellering. Det var deres egen interesse og fantasi som var motoren der, ikke et konkret problem de ble bedt av noen om å forske på.

Jeg sitter jo nå i ledelsen av Det europeiske forskningsrådet, med ansvar for naturvitenskap og teknologi. Og der er vi opptatt nettopp av den forskningen som skjer nedenfra og oppover – at forskere kommer med ideer de synes er spennende, og søker finansiering – og ikke bare omvendt. Ser du på hva de som mottar denne støtten forsker på, er det ting som er direkte relevant for en haug med globale utfordringer – men det er drevet av kreativiteten og innovasjonskraften til forskerne selv.