Debatten om kjernekraft i Norge har for alvor begynt å ta plass i offentligheten. Og temperaturen er tidvis høy, spesielt i kommentarfeltene. Men da forskningssenteret NTRANS skulle se nærmere på de norske partienes klima- og energipolitikk, fant de at det i alle fall ikke er partiene som fyrer oppunder:

Vi snakker med

Gisle Solbu er forsker i teknologi- og vitenskapsstudier ved Senter for Teknologi og Samfunn, NTNU, og leder for Forkningsområde 1 ved FME NTRANS.

– Vi har en ganske høylytt fløy i offentligheten som er veldig positiv til kjernekraft, som har skapt inntrykk av at motstemmene er lite reflekterte og prinsipielt imot kjernekraft. Det stemmer rett og slett ikke, og vi fant ganske nøktern argumentasjon på begge sider, fortalte NTRANS-leder Tomas Moe Skjølsvold da vi intervjuet ham i forbindelse med den nye rapporten de la frem på Arendalsuka.

Men om argumentasjonen innad i partiene er nøktern, springer den likevel ut fra to diametralt motsatte holdninger til hva som er realistisk å få til av ny norsk kraftproduksjon, forteller en annen av forskerne bak rapporten, Gisle Solbu.

Gisle Solbu: – Debatten om kjernekraft, slik den ofte framstilles i mediene, virker veldig polarisert. Som om det kun handler om å være for eller mot kjernekraft som en teknologi i seg selv. Historisk har motstanden mot kjernekraft vært mer forankret på venstresiden, men vår studie viste at forskjellene mellom partiene har beveget seg bort fra denne prinsipielle motstanden.

<2°C: – Og hva snakker de om da?

– Det handler nå mer om realismen i og forutsetningene for at kjernekraft kan bidra til å nå norske klimamål, og hvordan satsing på kjernekraft kan påvirke andre prioriteringer.

Flere partier er nå mer åpne for forskning og utredninger for å forstå kjernekraft bedre. Ingen partier lukker døren helt for den typen tiltak, selv om SV kanskje fortsatt har et tydeligere standpunkt mot kjernekraft. Men også der ser vi en bevegelse mot å ønske å forstå teknologien bedre.

– Ja, det var jo en debatt på Teknisk Museum før sommeren, hvor arrangørene forsøkte så godt de kunne å finne en representant på Stortinget som var mot. Og så endte de opp med en kar fra SV som egentlig var for.

– Det er symptomatisk for hvordan debatten har utviklet seg. Partiene har veldig ulike syn på realismen i kjernekraft som en løsning for Norge, og vi ser fortsatt tydelige skillelinjer.

– Hvorfor begynte dere å grave i dette, forresten?

– Hensikten med studien var å forstå de politiske argumentene som blir lagt fram av de ulike partiene, med utgangspunkt i deres visjoner og tanker rundt ulike teknologier. Vi ønsket å se på hva partiene egentlig mener, ikke hva de har gjort, som for eksempel hvordan de har stemt på Stortinget, men deres forståelse av teknologiene.

Følger høyre-venstre-aksen

– Kan du forklare mer om hvor skillelinjene går?

– Det følger i stor grad den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Typisk ser vi at partier som KrF, Frp og Høyre har større optimisme rundt kjernekraft som en løsning og mener at Norge bør prioritere dette. Frp og KrF er de tydeligste stemmene for kjernekraft.

– Er det mulig å utlede noen ideologiske eller historiske grunner til det, eller er det mer avhengig av enkeltpersoner i partiene?

– Det er et godt spørsmål. På den ene siden er det kanskje ikke så naturlig at skillelinjen går akkurat der. Samtidig, hvis du ser på hvordan Arbeiderpartiet fremstiller det, støtter de seg på en forståelse av at utviklingen er mer usikker enn det Frp og Høyre gjør. Arbeiderpartiet, som er i styringsposisjon, legger til grunn kunnskap fra sine departementer. Og de fokuserer sterkt på å nå klimamålene innen 2030 og 2050.

For partier som er mer skeptiske til kjernekraft som en løsning, handler det derfor i stor grad om frykten for at satsing på kjernekraft kan flytte fokus bort fra andre tiltak som de anser som mer nødvendige. Frp har en helt annen innstilling til klimapolitikken. De er nok mer komfortabel med å tenke langsiktig, uten samme fokus på de norske klimamålene.

Lite samsvar mellom kabelmotstand og kjernekraftholdninger

– Vi har også noen partier som er mer positive til kraftutveksling enn andre. Er det noe samsvar mellom holdningen til kjernekraft og holdningen til import og eksport av energi? Eller er det to helt adskilte spørsmål?

– Det er litt vanskelig å se en tydelig sammenheng der. Frp er for eksempel et av partiene som er mot økt utveksling, med et fokus på å holde norske strømpriser lave. Samtidig ser de heller ikke på kjernekraft som en løsning på kort sikt. Så det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom disse holdningene.

– Har du inntrykk av at kjernekraftdebatten gjør at man snakker litt forbi hverandre fra høyre- og venstresiden?

– Problemet er heller at det er en veldig ulik forståelse av realismen i kjernekraft. Det som er interessant fra et samfunnsforskerperspektiv, er at høyresiden ser til dels stort potensial i kjernekraft, mens venstresiden ser det som urealistisk. Spesielt Arbeiderpartiet støtter seg på kunnskapsressurser som peker på utfordringene. De er bekymret for at satsing på kjernekraft kan føre til mindre handlingskraft på andre tiltak som kan utrette mer på kort sikt.

– Ingen klimafornektere på Stortinget

– Tror du at vi går mot en trend der det blir mer legitimt å stille spørsmål ved det fagmiljøene sier, enn det var tidligere?

– Det er litt vanskelig å si med sikkerhet. Når det gjelder kjernekraft, ser vi at det en tydelig ulik faglig framstilling om hvorvidt det vil bli kostnadseffektivt og konkurransedyktig. Denne uenigheten kan kanskje gjøre det lettere for politiske standpunkter som utfordrer fagmiljøenes vurderinger. Dette skaper et komplekst landskap hvor ulike politiske aktører kan finne støtte for sine synspunkter. Det kan sikkert virke som om det er en økt skepsis mot fagkunnskap i visse sammenhenger, men jeg vil ikke si at det nødvendigvis er en bredere trend.

– Så der det ikke er konsensus i fagmiljøene er det lettere å etablere politiske standpunkter som går imot hverandre?

– Ja, absolutt. Når det ikke er en klar faglig konsensus på tvers av disipliner, blir det vanskeligere å etablere entydige politiske standpunkter. Det gir rom for at ulike aktører kan tolke situasjonen på måter som passer deres agenda. Det ville vært svært problematisk hvis et parti skulle fornekte klimaendringene. Fordi det er etablert en bred konsensus både i samfunnet og blant fagmiljøene om at situasjonen er som den er. Men når det gjelder kjernekraft, er det tydelige ulike faglige framstillinger. Noe som gjør det mulig for partiene å ta ulike standpunkter, basert på hvilken del av fagmiljøene de velger å lytte til.

Denne uenigheten er også en viktig grunn til at vi ser en utvikling der man ønsker å sette ned utvalg og gjennomføre utredninger for å etablere et felles kunnskapsgrunnlag. Men jeg tror at det utvalget kommer fram til, sannsynligvis vil bli møtt med debatt og kritikk, siden det er en pågående konflikt med sterke stemmer på begge sider.