2°C: – Hva menes egentlig med sirkulærøkonomi?

Lars Jacob Tynes Pedersen (LJTP): – Den definisjonen vi vanligvis bruker, er at sirkulærøkonomi er et regenerativt system. Altså et system der det går et minimum av ressurser inn, og et minimum av avfall eller utslipp ut. Man oppnår et slikt system gjennom tre prosesser. På engelsk snakker vi om slowing, closing og narrowing, eller på norsk bremse, lukke og slanke. 

Vi snakker med:

Lars Jacob Tynes Pedersen og Sveinung Jørgensen er førsteamanuenser ved Norges Handelshøyskole. De har forsket og undervist mye om bærekraft i næringslivet, og er begge tilknyttet Centre for Sustainable Business. De har også blant annet skrevet boken RESTART Sustainable Business Model Innovation sammen.

Bremse handler om å holde ressursene i virksomhet så lenge som mulig. At produktet varer lenge, så du bremser ned tiden det tar før det må kastes og erstattes av nye ressurser.

Lukke handler om at du rett og slett lukker kretsløpet – du bruker ting om og om igjen, overskuddsressurser brukes til ny produksjon, og så videre.

Og til slutt: Slanke, handler om at man «smalner» rommet for innsatsmidler. Du bruker så få ressurser som mulig på å oppnå resultatet, både av råvarer og energi.

Sveinung Jørgensen (SJ): – Styrken med denne definisjonen er at den vektlegger hva målene er: Du skal bruke minst mulig ressurser inn, og det skal komme minst mulig avfall og andre konsekvenser av sløsing ut.

– Fryktelig mye som skal endres

2°C: – Og svakheten er at veldig mye kan snakkes inn i den?

LJTP: – Jeg synes den er ganske presis. Men generelt er sirkulærøkonomi både veldig enkelt og veldig vanskelig. Det kan bli så bredt definert at det rommer nesten alt. Men det er også litt fordi at dersom du skal lykkes med en reell sirkulærøkonomi, er det så fryktelig mange ting som må endres. På mange nivåer, på tvers av alle bransjer.

SJ: – Det er jo på sett og vis en utopi: Et økonomisk system som er likt naturen, et perfekt system av gjenbruk og tilgang. Og vi skal komme dit fra der vi er i dag, hvor vi ikke klarer å resirkulere ordentlig en gang. Litt av utfordringen er at vi snakker om en verden som er så fundamentalt ulik den vi er i nå. Det bryter med regulatoriske regimer, med landegrenser, med bransjestrukturer – det er og blir en brutalt stor utfordring.

Men man bommer på mål når man sabler ned et tiltak for at det ikke gir et sluttresultat som er sirkulærøkonomisk nok. Det er mer fruktbart å snakke om det som summen av alle endringer.

Før: Dårlig kvalitet som forretningsidé

2°C: – Så hvordan kommer vi til et samfunn der vi har noe som likner på en sirkulærøkonomi? Hva er utfordringene? Hvor er den lavthengende frukten?

LJTP: – Kanskje det er lettest å snakke om lavthengende frukt? Jeg tror det er en grunn til at det skjer så mye innovasjon innenfor det vi forstår som tilgangsøkonomi – Fra Spotify og AirBnB til bøndene i Øst-Afrika som nå bruker en app – Hello Tractor – som lar dem leie en traktor når de trenger den, uten at de trenger å kjøpe en hel traktor selv.

SJ: – En kar som het Bernard London skrev en viktig artikkel i 1932: «Ending the Depression Through Planned Obsolescence». Tanken var da at hvis vi lager ting som ikke varer så lenge, tvinger vi forbrukere til å bytte ut tingen med en ny – og det stimulerer produksjonen. Det er den tradisjonen vi ser blir brutt nå, men det er ikke noe som skjer over natten.

Vi skal holde seminar for aktører i avfallsbransjen denne måneden. Og de forteller oss at de ikke nødvendigvis har sett på seg selv som en del av den sirkulære økonomien. Og det er kanskje ikke så rart – tenk deg fjernvarmeanleggene vi har bygget der vi i dag forbrenner restavfall. Hele tanken med disse anleggene er jo at du skal ha store volum med avfall som du skal brenne opp. Og det var jo en fin tanke da den først ble tenkt, men fra et sirkulærøkonomisk ståsted er det jo vanvittig: I stedet for å forsøke å utnytte ressursene, ødelegger vi dem for noen få watt med varme.

Nå: Tjene mer på høyere kvalitet

2°C: – Men her ser dere endring nå?

LJTP: – Ja, og det interessante er hvordan virksomheter av seg selv finner nye måter å tjene penger på som er mer sirkulære. Da Karsten Moholt bare solgte maskiner, hadde de et insentiv til å lage maskiner som bare varte noen år før de måtte byttes ut. Når Karsten Moholt fortsetter å eie maskinen du bruker, har de insentiv for å lage noe som varer lenge og er billig å vedlikeholde og reparere. Insentivene snus altså helt om, men uten at det ligger noen sentral plan bak.

SJ: – Andrew McAfee har skrevet en bok, «More From Less», som viser en del av dette. Hvordan markedet til dels helt av seg selv har favorisert løsninger som involverer gjenbruk og lavere ressursforbruk. Det er ikke sikkert det er nok, det er alltid mer som skal til. Men det viser hvordan sirkulærøkonomiske fenomener vokste frem uten at det lå noen stor plan bak, uten at det fantes noen reguleringer som favoriserte dem.

– Sirkulærøkonomi får kritikk fra alle kanter

2°C: – For tilhengere av grønn vekst-begrepet er jo sirkulærøkonomi helt sentralt. Men det finnes dem som mener grønn vekst er illusorisk, at det er vekstkravet vi må komme til livs. Hva kan dere si om det?

SJ: – Det er en av kritikkene som har vokst frem. Ifølge den, gir sirkulærøkonomien bare tilsynelatende effekt fordi ressursbruken minker, men egentlig er det umulig. Det gir oss bare en unnskyldning til å kjøre på som før. Jeg kan forstå den innvendingen, men jeg er uenig i premisset. Og alternativet disse kritikerne gjerne setter opp – en ikke-vekst-økonomi – kan i alle fall diskuteres.

LJTP: – Nye økonomiske modeller møter alltid kritikk, og sirkulærøkonomi er ikke noe unntak. Noe av det jeg liker med sirkulærøkonomien, er at den kritiseres fra alle bauger og kanter. Du har en filosofisk-teoretisk kritikk – om at du alltid vil ha ressurslekkasje, og at du aldri kan få en perfekt sirkulærøkonomi. Akkurat den kritikken kan det være litt vanskelig å se er relevant. Hvis en omlegging til en mer sirkulærøkonomisk modell kan løse store samfunnsutfordringer, men vi skal droppe det fordi vi ikke klarer den siste, teoretiske meteren – da vil jeg heller være pragmatisk.

Jeg tror litt av grunnen til at sirkulærøkonomi har fått vind i seilene, er at det ikke representerer en type teoretisk bærekraftsdiskusjon som gir næringslivsledere vonde rynker i pannen. Sirkulærøkonomi tar utgangspunkt i forretningsmodeller og forbruksmodeller de kjenner, da er det lettere å like. For eksempel ved at man går over til å formidle tjenester i stedet for å selge varer. Men, klart, det er nok å kritisere for de som virkelig vil kritisere.

Regulatoriske hindre

2°C: – Hvis vi skal legge om – hva står i veien? Er det regulatoriske hindre som stanser fremgangen? Eller er det grep vi kan gjøre for å gjøre overgangen enklere?

LJTP: – Begge deler. For å ta ett grep først: I Sverige har man innført momsfritak for reparasjoner. Det er en veldig gammeldags gjenbrukslogikk, men det er noe vi gjerne skulle sett i Norge også.

Men det er også ting som står i veien. For å ta et eksempel: Da Bergans startet flaggskipbutikk i Oslo i fjor, testet de mange bærekraftige løsninger – de kunne reparere klær, ta gamle klær i pant, sy om, men også kjøpe tilbake gamle klær for å videreselge dem brukt. Da viste det seg at det måtte de søke løyve om, ifølge brukthandellova. Derfor måtte de holde bruktavdelingen stengt i fire uker mens de søkte om løyve.

SJ: – Regjeringen har foreslått å oppheve loven, men dette er uansett et bilde på alle de regulatoriske rammene som favoriserer lineærproduksjon. Altså: Høste ressurser, produsere, bruke, kaste. Vi har reguleringer for innsatsmidler og avfall, men man har ikke tatt tilstrekkelig høyde for at det i stedet blir et kretsløp. Og det er jo fundamentalt for sirkulærøkonomien.

LJTP: – Et annet eksempel er Invertapro på Voss, som får matavfall fra renovasjonsselskapet BIR og bruker det til mat til larver. De larvene kan igjen brukes til både dyrefor og menneskemat. De opplever enda mer av det samme – en masse regulatoriske hindre. Det er ikke nødvendigvis noe i rammeverket som hindrer at larver blir definert som mat, men hvis larven er fødd på Sveinungs halvspiste skive med kaviar, får vi trøbbel. Fordi den skiven er definert som matavfall. Systemet er ikke rigget for at det skal bli en ressurs igjen sånn helt uten videre.

– Krever en grunnleggende endring i tankesett

2°C: – Kan det tas grep for å fjerne slike hindre?

LJTP: – Absolutt. For eksempel i bygg og anlegg: Der opereres det jo med såkalte TEK-standarder, og noe som er i støpeskjeen der, er å tilrettelegge for gjenbruk i disse standardene. Det er en bransje der nesten bare kreativiteten setter grensen for hva vi kan få til – for eksempel med gjenbruk av materialer og avfall og energieffektivitet.

SJ: – Ingenting av dette er gjort i en håndvending. Det krever en grunnleggende endring i tankesett og handlingsmønster. En ting er å gjennomføre en slik omlegging i ordnete former, i et land der vi stoler på institusjonene, og der informasjonen vi får er preget av en relativ konsensus omkring klimaproblemet og hvordan vi løser det. Men skal dette få skikkelig effekt, må det gjøres på tvers av land, regimer og kulturer, i en verden som har stoppet opp under koronakrisen, der folk er skeptiske til informasjon, forskning og politikk, og der ulike bransjer er preget av silotenkning. Rammevilkårene for omleggingen er tøffe. 

LJTP: Det som blir spennende å følge med på fremover, er hvordan industrien både i Norge og verden vil tilpasse seg den sirkulære økonomien. Tenk bare på stålproduksjon og bygg og anlegg, som i dag har store utslipp og ditto avfallsproduksjon. Vi er helt avhengig av at disse bransjene gjør reelle grep for å lykkes med utslippskutt, økt ressursutnyttelse og ulike typer gjenbruk. Og det som gjør oss optimistiske, er de mange store og små tiltakene som går i den retningen – også i bransjer som ikke snakker så høyt om denne innovasjonen. Det er langt igjen, og det går for sakte – men omfanget av grønn og sirkulær innovasjon er likevel i ferd med å bli eksplosivt.