– De som gjør at vi blir mer sårbare for konsekvenser av klimaendringene. Altså at vi stedet for å diskutere flomvoller for å sikre nye boligområder, heller snakker om den ytterligere sentraliseringen utbyggingen er resultat av: Kanskje det ikke er så lurt?
I tillegg må vi erkjenne at ettersom de store tilpasningstiltakene begynner å dukke opp, vil vi tydeligere se at de kan komme i konflikt med utslippsreduksjon, naturmangfold eller energiutbygging – de andre store gruppene av klimatiltak. Og det vi ofte ser da, noe som kom frem i en studie vi gjorde for KS, er at disse hensynene kan komme i konflikt med hverandre. Og da blir det gjerne klimatilpasning eller naturmangfold som må vike. Utslippsreduksjon eller utbygging av utslippsfri energi blir prioritert.
– Har du et eksempel på en slik konflikt?
– Når vi ser at vi ikke klarer å redusere utslippene, er konklusjonen gjerne at vi må øke karbonfangst og -lagring. Ett tiltak som har effekt der, som vi kan starte med i morgen, er å plante skog. Dersom vi setter av store arealer til monokulturplanting med det formålet, er jo det i åpenbar konflikt med for eksempel naturmangfold. Og det kan skape økt klimarisiko. Derfor advarer FNs klimapanel mot det i den siste hovedrapporten sin. Likevel er det et tiltak som spesielt rike land som teknisk sett tror de sliter med overproduksjon av mat, gjerne tyr til. Eller et annet eksempel: Når norske selskaper selger arealer i det globale Sør som kan plantes med trær, så vi kan fortsette å fly.
– Hvordan kan vi unngå slike konflikter, da?
– Ideelt sett slik: Hver gang vi gjør et klimatiltak, må vi systematisk vurdere det opp mot disse «søsterhensynene» innen miljø. Egentlig er det ikke nok at de ikke kommer i konflikt med disse, de ulike tiltakene må også underbygge hverandre. Altså: Skal du bygge en vindturbin, må den ideelt sett samtidig bidra til økt naturmangfold, gjøre oss som samfunn mer robuste mot endringene som kommer og kutte utslipp. Alt på en gang. Hvis vi ikke får det til, klarer vi ikke dette. Det er med andre ord viktig at vi ikke bare har to, men fire tanker i hodet samtidig.
– Og så er det dette med «grenseoverskridende klimarisiko» som gjør alt enda mer uoversiktlig. Forklar.
– Det handler om hvor sårbart et land er for klimaeffekter i andre land. Ofte illustrerer vi det med hva som blir konsekvensene for bønder i Norge dersom det blir tørke i Brasil: Tørken rammer soyaprodusenter lokalt, men Norge importerer soya fra Brasil til bruk i kraftfôr, fordi den ikke er genmodifisert. Dersom soyaimporten uteblir, rammer det kjøttproduksjonen i Norge.
Når vi sammenlikner rike og fattige lands sårbarhet for negative klimaeffekter, og ser på lokale konsekvenser både av lokale klimaendringer og endringer i andre land, ser vi at rike land klarer seg best mot lokale endringer. Men de er mer sårbare enn fattige land for den grenseoverskridende klimarisikoen. Summen av de grenseoverskridende konsekvensene er antakelig mer alvorlige for samfunnet vårt enn de direkte konsekvensene av klimaendringene vi ser her hjemme.
Og det er ikke klimaendringer, men samfunnsendringer som er årsaken til disse problemene. Som globalisering, sentralisering, urbanisering osv. Flere land ser at grenseoverskridende klimarisiko er en stor utfordring. I Tyskland fikk for eksempel miljødepartementet laget en rapport som viste det, og da ble samtlige departement instruert om å ta bedre hand om dette. Men da ble responsen oppsummert slik: «Joda, men vi aner ikke hva vi skal gjøre». Og så la de det i grunnen vekk.
– Hva med norske myndigheter?
– Da vi begynte å analysere klimarisiko i Norge på begynnelsen av 2000-tallet, var jo konklusjonen at noen endringer kan ha positive ringvirkninger for Norge. To stjerneeksempler: Mer nedbør kan gi mer vann i magasinene som gir økt energiproduksjon, og økt temperatur kan gi lengre vekstsesong som er bra for landbruket i Norge.
Men ser vi på grenseoverskridende klimarisiko, kan bildet snu opp ned. I fjor sommer la Miljødirektoratet frem en rapport om den samlede lokale pluss grenseoverskridende risiko for norsk matforsyning, og da var tonen plutselig en annen: «Store svingninger i global matvareproduksjon kan utfordre matsikkerheten for deler av den norske befolkningen, og i ekstreme tilfeller kreve rasjonering av knappe matressurser» var hovedkonklusjonen.
Derfor må vi se på samfunnsendringene som gjør oss mer sårbare. I tilfellet med kjøtt og soya fra Brasil, handler jo det egentlig om kugalskap: Da den dukket opp, var det som konsekvens av at man hadde kuttet temperaturkravene til varmebehandling av beinmel til dyrefôr. Da beinmelet ble behandlet på lavere temperatur, overlevde prionene som ga sykdommen. Da kom soyaprodusenter og erklærte at de hadde løsningen: Kutt ut beinmel og bruk soya i stedet. Altså: Hele den problemstillingen er resultat av samfunnsendringer. Ikke klimaendringene.
– Og derfor er altså konklusjonen din at vi må snakke mindre om været?
– Og mer om samfunnsendringer. For å forstå hva slags samfunnsendringer som gjør at vi får disse utfordringene. Som gjør oss ytterligere sårbare for negativ klimapåvirkning.
Altså: I stedet for å snakke om hvordan vi kan beskytte den nye flyplassutvidelsen mot flom, eller et nytt boligfelt mot skred, bør vi diskutere gjenbruk av arealer. Sirkulærøkonomi må også handle om areal. Det blir på en måte en vekst innover av bebyggelse, ikke utover. Det behøver ikke bli en tristere verden av det, men det krever andre former for kunnskap og organisering. Restaurere gammelt i stedet for å bygge nytt. Bygg mer i høyden. Tillat at eneboliger deles i to. Ikke fortsette med den halvt-mål-tomt-og-stor-enebolig-drømmen.
Spør du en gjennomsnittlig norsk distriktskommune om hva som begrenser utviklingen lokalt er svaret problemer med å finne hybler til folk som vil ha jobb der. De sitter kanskje på masse tomme hus, men eierne vil ikke gi slipp på dem, fordi de kanskje vil bruke huset som feriebolig. Da sitter kommunen igjen med alternativ som å bygge nytt på dyrka mark og skredområder. Hvis de ikke skal bygge ned mer urørt natur. Da trengs det verktøy, ikke bare mer penger til flomsikring.
– Er det egentlig det dette handler om også? Gi kommunene verktøy til å være strengere i arealpolitikken?
– Ja, det også. Men det vil ikke fungere alene dersom staten med sin andre hånd gjør det stikk motsatte. Staten er den største og sterkeste hånden i det offentlige omstillingsarbeidet. Og den skaper klimaproblemer gjennom å fortsette å lete etter mer olje og gass. Da blir det vanskelig for innbyggerne å akseptere at de må ofre noe for klimapolitikken. Så ja, det dreier seg om å gi verktøy. Men også om å skape det politisk moralske rommet for at den «tvangen» skal aksepteres.
I et prosjekt med det håpefulle akronymet «HOPE» laget vi et monopolaktig klimaspill. Der vi spiller om forbruksendringer i stedet for gater. Vil du og familien din redusere kjøttforbruk, bo på mindre areal, reise mindre? Det vi ser da, er at når spillerne skal gjøre frivillige tiltak som bare rammer dem selv – når de skal være «den grønne familien i gata», om du vil – ender de på omtrent 25 prosents reduksjon i eget klimaavtrykk. Mer orker de ikke.
Men om vi «tvinger» dem, og sier at for hvert tiltak dere gjennomfører, må hele befolkningen gjøre det samme, da sitter kortene løsere. Folk aksepterer altså strengere tiltak når de vet at alle andre må gjennom det samme. Og det gjør at vi faktisk har et handlingsrom akkurat nå.
– Det høres likevel ut som noe det vil bli bråk om. For hver gang noen foreslår noe slikt, dukker en eller annen interessegruppe opp og slår fast at «Dette vil ramme arbeidsplasser».Eller «distriktene», eller «veksten». Og det er vanskelig for oss i midten å vite hvem vi skal stole på.
– Det må selvsagt formuleres på en måte som gjør at vi ikke rammer utsatte grupper. At vi ikke får motstand av typen gule vester, at vi kan kompensere og gi stønad der det trengs.
Men det innebærer også at vi må ta et oppgjør om det premisset som ligger låst i hodet på mange av oss: At vi fortsatt alle skal få det bedre, og få mer av alt. Hvis premisset er at klimapolitikk ikke kan gjennomføres på bekostning av økonomisk vekst, er det logisk at vi må bygge ned natur for å få mer strøm. Eller bygge ned dyrkbar mark for å lage datasentre som de som ikke lenger får lete etter olje, kan jobbe på.
Men det begynner heldigvis å bli mer akseptert å si at det premisset rett og slett ikke holder lenger. Du kan ikke kompensere for tap av naturmangfold med mer energiproduksjon. Da bare bytter du ett miljøproblem med et annet. Det er dette som er den harde medisinen: Nok er nok. Vi må klare oss med mindre bilkjøring, færre flyreiser, mindre økonomisk vekst. Ellers ender vi alltid i den vi-må-knuse-noen-egg-for-å-lage-omelett-diskusjonen.
