De nye nordiske ernæringsanbefalingene (NNR) er for tiden på høring, og har skapt debatt. To forskere fra NIBIO trakk seg fra arbeidet med de nye anbefalingene. NIBIO har også vært kritiske til arbeidet i flere høringsuttalelser. Sentralt i debatten, som er grundig omtalt her av redaktør Anders Bjartnes, står bruken av begrepet «bærekraft» i norsk landbrukspolitikk.

Spesialrådgiver Arne Bardalen er en av NIBIO-forskerne som trakk seg fra arbeidet med anbefalingene. Vi spør ham mer generelt:

<2°C: – Hvor bærekraftig er norsk matproduksjon? Hvor kan den bli bedre?

Arne Bardalen: – Da må jeg først si noe om selve begrepet «bærekraft». I den norske debatten om jordbruk, mat og bærekraft, har det vært en veldig ensidig fokus på miljødimensjonen ved det begrepet. Og spesielt på klima- og klimagassutslipp. Det har ført til at diskusjonen egentlig ikke har dreid seg om bærekraft. Det har skapt en mer forvirret enn opplyst debatt.

Vi snakker med

Arne Bardalen er spesialrådgiver ved NIBIO.

– Så hva er egentlig «bærekraft» da?

– Jeg mener at vi må ta med alle tre dimensjoner, altså både miljø, sosiale forhold og økonomi. I Norge har vi i liten grad diskutert den økonomiske dimensjonen, og i alle fall ikke den sosiale.

Det var nettopp dette jeg har kritisert i prosessen rundt de nordiske kostholdsrådene. Der hadde Nordisk ministerråd bestemt at miljøsiden av bærekraft skulle inkluderes. Da er jeg så frekk og sier at her snubler man i starten. De sier at bærekraftshensyn skal integreres i de nye ernæringsrådene. Dette er et svært viktig arbeid, som vil kunne få store konsekvenser for nordisk og baltisk ernærings-, helse- og matpolitikk. Men dessverre bygger man altså allerede i utgangspunktet på en høyst mangelfull forståelse av bærekraftsbegrepet.

– Til deres forsvar tenker ministerrådet kanskje at akkurat i Norden er de øvrige dimensjonene godt ivaretatt gjennom eksisterende politikk og institusjoner?

– Det kan nok være. Vi ser jo i måten sosial bærekraft gjerne omtales på, at de sosiale og økonomiske dimensjonene er avledet av forhold i fattigere land. Med svakere institusjonell struktur og styringssystemer. Mye av dette er godt ivaretatt i Norge. Det gir igjen gode forutsetninger for at vi kan ha en mer kunnskapsbasert styring for å ivareta miljøhensyn. Men en viktig grunn til at vi på mange områder skårer godt med tanke på miljø i dag, er at vi uten å sette ord på det, likevel har ivaretatt mange av de andre dimensjonene av bærekraftsbegrepet.

Derfor mener jeg også det er en alvorlig feilvurdering å ensidig vektlegge miljødimensjonen. Det kan godt hende at vi da lykkes godt innenfor den. Men vi risikerer samtidig å gjøre alvorlig skade i forhold til andre bærekraftshensyn. Ensidig vektlegging i bærekraftvurderinger betyr risiko for å miste nettopp det som er godt ivaretatt i dag. Risikoen øker hvis vi ikke er bevisst verdien av de andre dimensjonene.

– Bærekraftig utvikling krever bærekraftige lokalsamfunn

– Hvordan?

– Bærekraftig utvikling krever at vi opprettholder bærekraftige lokalsamfunn. Primærnæringene er viktige bærebjelker i mange sårbare lokalsamfunn i Norge. Hvis vi ikke forstår hvordan ulike tiltak for å endre kosthold og matproduksjon virker på økonomiske og sosiale bærekraftsindikatorer i slike samfunn, kan vi komme i skade for å undergrave helt avgjørende forutsetninger for å opprettholde levende lokalsamfunn.

For å si det litt brutalt: Skal du ha overskudd til å ta hensyn til miljødimensjonen, redusere utslipp og gjøre klimatilpasningstiltak, er det en forutsetning at du har en forsvarlig økonomi. Du trenger investeringer. Gode rammebetingelser. Virkemidler for å holde på kompetansen lokalt. Demografi som gir grunnlag for bosetting og kompetanse i lokalsamfunnet på lang sikt. Alt det krever at folk har tro på fremtiden, ikke minst i en langsiktig næring som norsk jordbruk. Når vi skal forstå norske lokalsamfunn, må vi erkjenne at alt dette henger sammen.

– Er det fare for at bærekraftsmålene kan komme i konflikt med hverandre hvis man lener seg for mye til en av dimensjonene?

– Nå har vi for eksempel mål om å øke selvforsyningsgraden på mat, altså øke produksjonen. Noen hevder da at vi trenger mer areal. I opphetede diskusjoner er det hevdet at forbudet mot oppdyrking av myrareal truer norsk matforsyning.

Slik er det ikke. Men dette illustrerer én forståelse av hva som må til hvis man må forbedre matsikkerheten. Der man tyr til de tradisjonelle tiltakene som å øke arealet, i stedet for å se hvordan vi kan forbedre selvforsyningen gjennom mer restriktivt jordvern. Altså at vi tar vare på de beste arealene våre, får mer avling fra hvert dekar. Og at vi heller bruker det arealet som er i bruk på riktigere måte. Det er kjernepunkt.

Nedbygging av jord

– Men bruker vi arealene på den mest bærekraftige måten i dag? Bygger vi ikke ned matjord, og dyrker mer dyrefôr på områder som er egnet til menneskemat?

– Ja, vi bygger ned jord. Siden 1947 har vi bygget ned 1,2 millioner dekar dyrket og dyrkbar jord. Det skjer oftest i de delene av landet som har best jord og best klima. Altså arealer egnet for å produsere matplanter. Nyere beregninger viser også at reserven av arealer som kan være aktuelle for nydyrking, er langt mindre enn vi hittil har lagt til grunn. Særlig små reserver har vi av dyrkbar jord i områder som er egnet for matkorndyrking.

Siden 90-tallet har kornarealet i Norge gått ned med ca. 1 million dekar. Det er jo et brudd med en utvikling som hadde gått siden kanaliseringspolitikken ble satt i verk på 1950-60-tallet. Den la opp til kornproduksjon der jord og klima var godt egnet til det. Og grovfôrbasert husdyrproduksjon til distrikter der klima, terreng og bruksstørrelser ga dårligere forutsetninger for effektiv kornproduksjon. Man la opp til å produsere det som passet best ut fra de lokale forholdene. På mange måter en politikk i samsvar med det vi i dag anser å være en vei til mer bærekraftig jordbruk i Norge.

Men siste 25 årene har vi sett at husdyr til en viss grad flytter tilbake til kornområdene. I strid med målsetningen om å bruke de beste arealene til de mest krevende vekstene. Det er noen dilemmaer her, knyttet til hvordan samspillet mellom driftsøkonomi, marked og politikk påvirker lokalisering av ulike former for produksjon. Det har i neste omgang store konsekvenser for hvordan arealene brukes, eller også går ut av bruk i mange kommuner.

– Ikke bare negativt med grovfôr i korndistriktene

– Og de konsekvensene er ikke bra for miljøet?

– Vel, et innslag av drøvtyggere i korndistriktene kan også ha positive miljøkonsekvenser, men det får lite oppmerksomhet i debatten. Områder med grasproduksjon og beite bidrar til å redusere erosjon og avrenning til vassdrag. Det kan også bidra til å bevare eller til og med øke karboninnholdet i jordsmonnet. Grasdyrking og husdyrbeite er også avgjørende for å bevare mange truede arter og nødvendig for å oppnå mål om å bevare biomangfold. Åkerdrift vil derimot i større grad bidra til monokultur, og vil uten spesielle tiltak kunne svekke biomangfoldet.

Det er et dilemma som er verdt å stoppe litt opp ved: Ja, vi må dyrke mer matvekster og grønnsaker. Men dersom det betyr mer åpen åker på bekostning av eng og beite, har det også miljømessige konsekvenser, og det kan føre til tap av karbon fra jordsmonnet. Akkurat det får langt mindre oppmerksomhet enn utslippsreduksjonen om man reduserer drøvtyggerbestanden.

– Men noen slike valg må vel tas? Dersom det er et mål om å produsere mest mulig kalorier eller proteiner per dekar?

– Jeg så nettopp på en artikkel der forskerne tok for seg ulike scenarier for hva vi kan få ut av norske jordbruksarealer under ulike forutsetninger. Den viste at med drastiske omlegginger kan vi øke selvforsyningen ganske mye. Også uten å utvide de 10 millioner dekar dyrket mark vi har i dag. Men omlegging til i hovedsak plantebasert kost, og betydelig reduksjon av kjøttproduksjon, krever større arealer i de beste klimasonene til intensiv planteproduksjon. Da blir overskuddsareal i andre klimatiske områder tatt ut av drift.

Dette er jo ekstremvarianter. Men de er nyttige for å illustrere hvilke samfunnseffekter drastiske omlegginger kan ha. Det er en undervurdert effekt at kraftig reduksjon av de grôvforetende husdyrene vil svekke matberedskapen. Levende husdyr er en stående proteinreserve.

Drøvtyggerreserven

– Det samme kan vi vel si om laks i merdene i norske fjorder?

– Som lever på 92 prosent importert fôr. Norske drøvtyggere er en langt mer robust reserve i en krisesituasjon. Dersom tilførsel av kraftfôr fra utlandet faller bort, vil drøvtyggerne, altså storfe, sau og geit, vokse saktere og produsere mindre. Men de kan overleve, formere seg, og vi kan spise av dem.

Dette har også stor betydning for den regionale matsikkerheten. Norge er et langt land – aktivt jordbruk i alle deler av landet bidrar til lokal produksjon og regional forsyningssikkerhet. Og matforsyningen i ulike regioner kan bli enda mer basert på lokale ressurser. Da trenger vi mer enn bare gårdsbruk, vi må ha foredling og logistikk som fungerer også. Samspillet i matsystemets forsyningskjeder må være så robust at evnen til å levere mat til forbrukerne må fungere nærmest uansett hvilke påkjenninger systemet utsettes for. Uten robuste lokalsamfunn og regional matsikkerhet, stiller også det militære forsvaret vesentlig svakere. Dette er elementer som vi helt sikkert kommer til å snakke mer om fremover, når forsvarskommisjonen og totalberedskapskommisjonens rapporter kommer.

Nasjonal matsikkerhet og regional forsyningssikkerhet betyr at vi må jobbe for å opprettholde næringer som utnytter det lokale ressursgrunnlaget over hele landet. Dette jobbes det også mye med – det satses stadig mer på å utvikle for eksempel nye fôrkilder som skal gjøre oss mindre avhengig av importert protein til dyrefôr.

– Husdyr er bærebjelken

– Men du sier jo også at vi må dyrke mer frukt og grønt i Norge, er det da hensiktsmessig at så mye av subsidiene går til animalsk produksjon?

– Men husdyra betyr også mest økonomisk, de er faktisk bærebjelken i det norske distriktsjordbruket. 75 prosent av produksjonsinntektene kommer fra melk og kjøtt, fra storfe, sau og geit. Det er ikke unaturlig da at støtteandelen knyttet til husdyrproduksjon er stor. Vi må heller ikke glemme at begrunnelsen for denne støtten er nettopp det vi har snakket om – å opprettholde landbruk i hele landet, basert på lokalt ressursgrunnlag. Det er altså uttrykk for et politisk verdimessig valg. Ikke bare å produsere mest mulig kalorier på tilgjengelig landbruksareal.

– Men gitt at vi nå gjør andre politiske valg, og velger å vektlegge andre hensyn mer – er det ikke da hensiktsmessig å endre rammebetingelsene litt? De som dyrker grønnsaker, er mer konkurranseutsatt enn kjøttprodusenter. Og det får konsekvenser: «Jeg vil ha potetene mine fra Hadeland», sa en kollega forleden, som var snurt over å bare finne israelske og franske poteter i grønnsaksdisken. Kunne vi ikke gjort noe med det?

– Vi har lav selvforsyningsgrad på grønnsaker, frukt og bær, det er riktig. Frukt og bær: 6 prosent. Grønnsaker: 46 prosent. Og om det bare var spørsmål om klima og tilgjengelige arealer, kunne vi fått til en sterk økning av produksjon innenfor grøntsektoren. Årsaken til at det ikke skjer, er ikke imidlertid ikke at husdyrproduksjonen stikker av med en stor andel av budsjettstøtten. Det har heller noe med forbrukerpreferanser og hvordan markedet fungerer å gjøre.

Poteter i søpla

– Hvordan?

– Det er et stort tema, kort fortalt har det med hvordan hele verdikjeden fungerer. Norske grønnsaksprodusenter vil mer enn gjerne øke produksjonen. Men de er avhengig av leveranse til grossistene. Hvis ikke de får gode avtaler om leveranse, kan de ikke sette i gang produksjon. Og vi ser stadig vekk at mye grønnsaker rett og slett blir kastet, eller i alle fall ikke brukt til menneskemat. Senest var det snakk om 200 tonn poteter som ikke går til matpotet, fordi vi nå er kommet så langt ut på våren at det er nypoteter tilgjengelig i butikkene. Da er det nok slik at mange forbrukerne velger den posen som det står nypoteter på, uten å tenke på om det står på etiketten at de kommer fra Israel, Frankrike eller Vestfold. Det har noe med markedsføring å gjøre – og at vi som forbrukere må spise mer av lagringssterke norske grønnsaker utenom sesongen.

Det kom en utredning for et par år siden, der det ble konkludert med at der er realistisk å øke norskandelen i grøntproduksjonen med 50 prosent, men det ble understreket at det må være markedsdrevet. Forbrukerne og aktørene i verdikjeden må legge til rette slik at bonden har et marked å levere til.

Tilbud og etterspørsel

– Men det er litt frustrerende at det liksom alltid bare skal ventes på at noe skjer på etterspørselssiden. Kan vi ikke gjøre mer på tilbudssiden også, som vi gjør på andre områder? Fjerne moms på frukt og grønt? Satse mer på produktutvikling? Noe sånt?

– Jo, og det gjøres mye for å gjøre produktene mer attraktive. Hvis dagens forbrukere i dag hadde blitt tilbudt de norske potetene som lå i butikkene for 25-30 år siden, tror jeg ikke de ville valgt dem, for å si det sånn. Det har vært en veldig økende oppmerksomhet rundt at kvaliteten på det som tilbys, skal holde mål.

Når det gjelder prisutviklingen, ser vi at matprisene har steget mer i andre land enn i Norge. Men vi har sett og kommer til å se enda kraftigere prisutslag på sunnere matvarer som følge av det som skjer nå i Sør-Europa, med tørke og avlingssvikt. I et slikt bilde kunne det bidratt litt å ta bort momsen. Men det er usikkert hvor varig effekt det ville få. Pris er jo normalt noe som avgjøres av kundens betalingsevne, det er nok en viktig forklaring på de matprisene vi har i Norge.

Men apropos det vi snakket om i starten av intervjuet: Vi ser ganske dramatiske ulikheter i utvikling av kjøpekraften mellom ulike sosiale grupper. Det utgjør en grunnleggende strukturell utfordring: Kan vi forvente at forbrukere tar bærekrafthensyn når lommeboken er tom og magen skriker? Da velger man ikke det sunne og grønne alternativet med høy pris. Da velger man det billigste, på nederste hylle, det som metter magen til lavest mulig pris. Selv om det ikke er bra for helsa på lengre sikt.