I Norge kunne vi stort sett kunne pustet lettet ut etter ekstremværet Jakob. Det gikk utover infrastruktur, men det var lite dramatikk og ingen menneskeliv gikk tapt. I Spania gikk det langt, langt verre, flere hundre døde og store ødeleggelser som følge av et værfenomen som er godt kjent, men som akkurat i år utviklet seg til en naturkatastrofe.

Vi snakker med

Carlo Aall er ledende seniorforsker ved Vestlandsforsking, professor II ved Høgskulen på Vestlandet og leder for Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning (Noradapt).

Forskjellen i intensitet er åpenbar: Jakob innebar intens nedbør over kort tid, men i Valencia falt en mengde som normalt faller på et helt år, på bare åtte timer. Samtidig gikk det ti timer fra meteorologene sendte ut sitt katastrofevarsel til de regionale myndighetene i Valencia sendte tekstmeldinger ut til befolkningen. Da var flommen alt i gang, og for mange var det altfor sent.

I skarp kontrast oppsummerer NRK hva som faktisk gikk bra under ekstremværet Jakob. Og fremhever for eksempel varsling, beredskap og føre-var-respons fra blant annet Vegvesenet og kommunene i området.

Hvorfor denne brutale kontrasten? Hvilken lærdom kan vi trekke fra disse to nylige ekstremværhendelsene? Vi spør Carlo Aall, senterleder ved Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning.

Carlo Aall: En av lærdommene er at det å vifte med det røde flagget er relativt. For å sette det litt på spissen: Når vi bruker det høyeste alarmnivået i værmeldingen i Norge, og det verste som skjer er at folk må evakueres fra hjemmene sine og bo på hotell et par dager før de kan vende tilbake til huset som da kanskje har fått litt slam i kjelleren. Da ser vi kontrasten når det dør hundrevis og hele byer blir begravd i leire i Spania.

– Kan skape mistillit

<2°C: – Hva som tolkes som et problem eller risiko er relativt?

– Jeg tror det kan slå tilbake pedagogisk. Folk i Norge kan tenke: «Dette er jo bare ‘ulv, ulv’». Hvis folk ser at dette er det verste vi kan forvente oss, hvorfor skal vi da ikke bare fortsette som før med olje og alt annet? For dette klarer vi jo.

Det er en pedagogisk utfordring med kriseforståelse og krisebeskrivelse. Det kan fremstå som uforståelig for de som ikke er så opptatt av klima og kan til og med skape klimaskepsis. Hvis vi ser til Spania, der beredskapen virker dårligere, ser vi at det ikke bare handler om å forebygge. Vi klimaforskere sier ofte at det er for sent å bygge seg ut av havnivåstigning; vi kan bare utsette det ved å redusere utslipp. Men når katastrofer som dette rammer og beredskapen er dårlig, skapes mistillit til myndighetene.

– Kanskje spesielt siden det skjer i et relativt rikt og ellers velfungerende land?

– Ja, og det fører ikke nødvendigvis til mer støtte for klimatiltak. Tvert imot kan det fremme mistillit til myndighetene, noe som ikke er gunstig for klimasaken. Det er slikt høyrepopulister, politiske aktører à la Trump, kan dra nytte av. Da handler det ikke lenger om mangel på klimainnsats, men om generell mistillit til myndighetene som overskygger eller til og med kan komme på toppen av klimaskepsis.

Den gamle ideen i miljøbevegelsen, inkludert meg selv, om at en «perfekt storm» vil vekke folk og føre til handling, fungerer ikke nødvendigvis. Vi så det riktignok under COVID-19: Folk var villige til å akseptere nesten hva som helst av tiltak fordi de var tilstrekkelig redde. Men med klima kan det være annerledes. Det er mulig at en antatt «perfekt» klimahendelse kan slå motsatt vei og faktisk svekke støtten til klimasaken. Det er skremmende.

Å varsle eller å ikke varsle

– I Spania så vi jo også at det ble rettet mye sinne og misnøye mot myndighetspersoner. Men det handlet konkret blant annet om manglende varsling?

– Og om manglende eller treg hjelp etter skaden var skjedd. Dårlig beredskap, rett og slett. Om man ikke har midler til å bygge flomvoller og andre omfattende tiltak, må man i det minste ha en god beredskap. Det er en minimumsforutsetning.

– Men du sier at dette med å beskyldes for å rope ‘ulv, ulv’ er baksiden av medaljen for god beredskap? Vi så jo det samme også i forkant av ekstremværet Hans. Mange var ute med flåsete kommentarer som gikk i den retningen, av typen «dette er jo bare en vanlig regnværsdag på Vestlandet».

– Ja, det var en del av det. Når det gjelder ekstremværet Jakob, ble det alvorlig, men langt fra så ille som fryktet. Tiltakene som ble gjort i dagene før hendelsen, reduserte nok skadeomfanget betraktelig. Men som sagt, dette med varsling og beredskap er et evig dilemma. Hvis det går bra, vil folk si at varslene var overdrevet.

Norge: Gode på beredskap, dårlige på forebygging

– Og går det dårlig, får myndighetene også kjeft. Så det beste ville kanskje vært å forebygge skader, men der er vi ikke like gode som vi er på beredskap?

– Nei, for mens finansieringen av beredskap er god i Norge, er forebyggingen kraftig underfinansiert. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap leverte i september en evaluering etter ekstremværet Hans. Der konkluderte de nettopp slik: Beredskapen er god, men skader kan ikke unngås uten betydelige forebyggende tiltak.

Alternativet er å lære å leve med den verdenen vi er på vei mot. Slik Venezia gjør det, og slik Voss på en måte har gjort det. Vossingene har konkludert at det mest effektive, forebyggende tiltaket som ikke involverer å begynne å gi opp arealer, er å bygge en svær flomtunnel til Hardangerfjorden. Men det er fryktelig dyrt. Hvis det ikke er aktuelt, må de da lære seg å leve med flommen. Bygge på påler, sørge for at førsteetasjer er lett evakuerbare og tåler vanninntrengning. Vi må akseptere at det finnes effektive tiltak som tunneler og flomvoller, som koster mye penger. Men vi må også kunne gjøre tiltak som innebærer å leve med problemet.

– Å bygge ut mer energi haster ikke

– Men hvis vi skal begynne å bruke penger på forebygging, har vi nok kunnskap om hvor, og hvis ikke, hva må vi finne ut mer om?

– Vi må tenke mer på hvordan det langt mer «væravhengige» fornybare energisystemet vi beveger oss mot, er utsatt for fysisk klimarisiko. Hvordan vi sikrer det mot ekstremvær og variabilitet i vær – f.eks. lange perioder med tørke eller vindstille. Dette er det overraskende lite forskning på. Og så må vi tenke nytt om hvordan vi reduserer energiforbruket og sikrer et bærekraftig energisystem som ikke er avhengig av å ødelegge enda mer natur. Vi må snakke om hvordan vi kan klare oss med mindre. Å bygge ut mer energi haster ikke. Det som haster, er å endre samfunnet i retning av å redusere energiforbruket. Det er en politisk og mental omstilling som tar tid. Å tro at vi kan ha nullutslipp og høyt energibruk uten å øke fysisk klimarisiko og øke tap av natur er naivt og derfor farlig.

– Tilbake til forebygging, hvor bør vi starte?

– Dette er kanskje et kjedelig svar, men kommunene har en nøkkelrolle. De må få øremerkede ressurser til å jobbe med klimatilpasning og fornuftig arealplanlegging. Særlig kommuner med store arealer og få innbyggere trenger mer kapasitet.

– Og så bør vi kanskje være enda kjedeligere og si at regionene også må få en koordinerende rolle?

– Fylkeskommunene er allerede på ballen. Det de trenger, er klapp på skulderen fra staten for at de har tatt ballen. Og så – og dette låter kanskje kjedelig også, men svært viktig: Vi må sørge for å ta igjen det eksisterende etterslepet i vedlikehold av fysisk infrastruktur. Det kan gjøre halve jobben for oss når vi skal tilpasse oss til fremtidens klima.