Martin Andreasson i Norsk nukleær dekommisjonering forklarer.
Norges eneste lager deponi for sluttlagring av lav- og mellomaktivt radioaktivt avfall (KLDRA) ligger i Himdalen i Aurskog-Høland kommune. Her fra inne i en av hallene – tønnene inneholder avfall som kan komprimeres, typisk engangsutstyr brukt i reaktoranleggene på Kjeller og i Halden. Stålkassene inneholder avfall som ikke kan komprimeres. Foto: IFE
Når diskusjonen om kjernekraft blusser opp, er avfallet et argument som ofte dukker opp: Det eksisterer ingen permanente deponier for langlivet høyradioaktivt avfall. Men hvorfor er det slik? Hva skjer med atomavfallet vi har i Norge i dag? Og har vi en plan for fremtiden?
Det er Norsk nukleær dekommisjonering (NND) som har ansvaret for å håndtere det radioaktive avfallet fra Norges nedlagte atomreaktorer på Kjeller og i Halden. Vi spør Martin Andreasson i NND hva planen deres er.
<2°C:– Først: Grovt sett, hvilke typer radioaktivt avfall har vi?
Martin Andreasson: – Litt forenklet kan vi dele det i to kategorier: Langlivet og kortlivet avfall. Og så snakker vi om tre ulike typer: Lavradioaktivt, mellomradioaktivt og høyradioaktivt avfall. I tillegg finnes det svært lavradioaktivt avfall som ikke er deponipliktig.
I kategorien høyradioaktivt avfall, er det i Norge stort sett snakk om brukt reaktorbrensel fra reaktorene i Halden og Kjeller. Vi har rundt 16,5 tonn av det. Det er lite i global sammenheng. Sverige, for eksempel, har rundt 7.000 tonn brukt reaktorbrensel, og det vil være 12.000 tonn når reaktorene har nådd slutten på levetiden sin.
Vi har heller ikke mye mellomaktivt brensel i Norge, det meste er lavaktivt og svært lavaktivt, altså ikke deponipliktig.
– Men de ulike typene krever ulik håndtering?
– Ja. Lavaktivt, kortlivet avfall kan du håndtere i overflatedeponi. Det gjør man for eksempel i Sverige. Mer langlivet avfall må lagres i fjellhaller, typisk under 50 meters fjelloverdekning. Slik som KLDRA-anlegget i Himdalen, KLDRA står for «Kombinert lager og deponi for radioaktivt avfall».
For høyradioaktivt avfall er det skissert ulike løsninger, men typisk er at man sprenger seg 5-600 meter ned i solid fjell. Det kan være mange typer fjell som er egnet. I Norden tenker man gjerne granitt, i Sveits har de valgt en type leirbergart, det finnes ulike konsepter.
– Brenselet er klart det mest krevende
– Hva er det mest krevende å håndtere?
– Soleklart det brukte brenselet. Spesielt i akkurat vårt tilfelle. I kommersielle kjernekraftreaktorer er avfallet veldig homogent, man bruker én type brensel gjennom levetiden. Da får man også én type avfall, som det er én løsning som fungerer for.
Selv om Norge har nokså lite brukt brensel, er det høy kompleksitet fordi reaktorene våre var forskningsreaktorer. Derfor er det mange ulike typer legeringer som ble brukt, og mange ulike typer isotoper som skal deponeres.
– Men er det trygt nok å dumpe dette langt inne i fjellet?
– Ja. Ta for eksempel konseptet som bygges i Finland, der de har kommet lengst – det kalles KBS-3, og er et samarbeid mellom Finland og Sverige og internasjonal ekspertise. Det er konstruert slik at det er flere ulike barrierer som fungerer uavhengig av hverandre. Selv om én av dem sprekker eller ødelegges, finnes det alltid andre som vil fungere. Dette har man også forsket på siden 70-tallet, og uten å gå i for stor detalj: Ja, det er absolutt helt trygt.
Det finnes alltid en ekstra forsikring: Først en forsvarlig, tilstrekkelig dybde på deponiet, brenselet er laget på en måte som gjør det vanskelig å løse opp, det er kapslet inn i kobber og bentonittleire, som ikke fører vann, og til slutt under solid fjellgrunn – og der har man kontroll på hvor raskt grunnvannet beveger seg. Så det er en kombinasjon av ingeniørskapte og naturlige barrierer.
Ett spørsmål som for eksempel gjerne dukker opp, er hvordan disse kobberkapslene kan motstå korrosjon under noen veldig spesielle forutsetninger. Det er noe vi følger med på.
– Viktigere med mellomlager enn dypdeponi nå
– Men vi har ikke noe slikt deponi i Norge i dag?
– Nei, norsk høyradioaktivt avfall er midlertid lagret, og vi har veldig begrenset lagerkapasitet på de gamle reaktoranleggene i Halden og Kjeller. Vi trenger på sikt et dypdeponi for brukt brensel. Og da er det altså snakk om å sprenge seg ned i fjell, alternativt et dypt borehull.
Men det som er tidskritisk, er ikke et slikt permanent deponi, men et midlertidig lager. Det er vanskelig å starte demontering av de gamle reaktorene hvis vi ikke har noe sted å putte det radioaktive avfallet i mellomtiden.
– Men hvorfor ikke deponere med en gang? Må vi ha et midlertidig mellomledd?
– Vår vurdering er at det er så utfordrende teknisk for å garantere sikkerhet i dypdeponiet, at vi heller bør planlegge for dypdeponi samtidig som vi lagrer midlertidig. Men målet er å få til en kombinasjon av dypdeponi for høyradioaktivt brensel, og deponi for lavradioaktivt avfall på ett og samme sted.
Så først: Et midlertidig lager, som i praksis vil si et industribygg på tykk betongsåle, så et deponi for lav- og mellomradioaktivt avfall, 50 meter ned i fjellet, og et for høyradioaktivt som er ti ganger dypere. Grovt forenklet.
Hva om vi får ny kjernekraft i Norge?
– Hva med transport av radioaktivt avfall? Er det problematisk?
– Det transporteres jo radioaktivt avfall i Norge hver dag. Mest slikt som går fra sykehus og industri, som altså ikke er høyradioaktivt. Men også brukt reaktorbrensel kan transporteres. Internasjonalt transporteres brukt brensel på både lastebiler, jernbane og båt. Det kapsles da inn i veldig robuste beholdere, som skal tåle både et tog- og flykrasj.
– Er vi rustet til å ta imot mer radioaktivt avfall? Hvis det for eksempel blir bygget små modulære reaktorer i Norge? Tar dere høyde for det?
– Som statlig etat må vi forholde oss til de styringsdokumenter som kommer fra eier. Og våre oppgaver handler om å rydde i arven fra atomforskningen i Norge. Vi har selvsagt tenkt de tankene. Men vi må ta utgangspunkt i forurensningsloven: Det er forurensers ansvar å håndtere avfallet som skapes. Blir det en kjernekraftindustri, er det derfor i henhold til loven de som driver de reaktorene som må finne løsninger for avfallet de produserer.
Må lagres mellom 100.000 og en million år
– Hvor mange år må høyradioaktivt avfall lagres?
– I alle fall i 100.000 år. Det er halveringstiden for de mer langlivede nukleidene. Og helst skal det holde i ti slike halveringstider, altså et sted mellom 100.000 og en million år.
– Såpass, ja.
– Jeg vet, det virker høyt for mennesker. Men for geologer, som jobber med å finne den rette grunnen for disse deponiene, er dette et kort tidsrom. For dem er en million år knapt et målbart tidsintervall, for ikke å snakke om 100.000 år. Man vet nøyaktig hvilke fjellstrukturer som var stabile for en million år siden.
– Men en annen utfordring er vel at slikt avfall er fryktelig varmt?
– Jo. Så man stapper det ikke ned i deponiene med en gang uansett, først må det stå og kjøle seg på stedet – gjerne 40-50 år, i vannbasseng. Det er også litt av grunnen til at det tar tid å lage slike deponier.
– Kan gjenvinnes, men det er krevende
– Kan brenselet gjenvinnes i større grad enn det som er tilfelle i dag?
– Nja, normalt er det bare ca. 5 prosent av energien i uranet som brukes, så det er mye igjen. Men prosessene er krevende, og du får alltid avfall som restprodukt uansett, med dagens teknologi.
For vår del, i Norge, er det liten grunn til å gi seg inn på dette. Igjen, siden det vi har å håndtere er så sammensatt. Men globalt er dette en stor diskusjon. I Sverige har man valgt å definere brukt reaktorbrensel som avfall, og jobber ikke med gjenvinning. I Storbritannia har man gjenvunnet, eller reprosessert, som man gjerne sier, ganske mye. Man slår det sammen med plutonium, og skaper nytt brensel.
– Og du sa «dagens teknologi», så det er enda større potensial?
– Det finnes saltsmeltereaktorer og annet som kan gjøre fisjonen litt annerledes, og ta mer ut av uranet. Men meningene er delte om hvor langt unna det er. Tilhengerne sier at det er 10 år unna, men skeptikerne sier «det sa dere for 20 år siden også».
Men det er klart, det ville vært flott om vi kunne fått mer energiutbytte og mindre avfall. Derfor er det også en diskusjon om det man kaller retrievability: Bør man bygge deponiene slik at det går an å hente ut avfallet for å gjenvinne det dersom man får et gjennombrudd i teknologien? Det er forresten enda en grunn til at mange ikke ønsker å deponere alt så veldig raskt – for har man først støpt det inn på 600 meters dyp, da er løpet kjørt.
Thorium
– Hvilken rolle spiller det hva slags brensel man bruker i reaktoren? Er det ikke mulig å for eksempel bruke thorium til å begrense mengden høyradioaktivt avfall?
– Det finnes jo ulike typer brensel, og det er gjort forsøk med thorium. Det er et interessant forskningsfelt, det er foreløpig ikke kommersielt tilgjengelig i dag, men thorium kan ha noen fordeler – og noen ulemper.
– Som?
– Det ene er at det skaper et veldig hissig miljø i reaktoren som skaper problemer med korrosjon i reaktortanken. Det andre er, enkelt forklart, at uran går an å rense relativt enkelt med kjemikalier, med thorium er det mye mer utfordrende.
