Det var 9. april i år at en gruppe eldre sveitsiske kvinner vant frem i en sak mot Sveits ved Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Det er første gang EMD avsier dom i en sak om staters ansvar for å gjøre nok for å stanse klimaendringene: Sveits ble felt fordi staten ikke gjorde nok, og det mente dommerne var et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Vi snakker med

Jørgen Aall er professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

Dommen kan du lese her, men for oss som ikke er både fagjurister og menneskerettseksperter, kan det være vanskelig å avgjøre hva som egentlig er det viktigste med den, eller hva den kan bety for klimasøksmålet mot den norske stat. Vi spør heller professor Jørgen Aall ved Universitetet i Bergen.

<2°C: – Hva synes du er mest interessant i dommen?

Jørgen Aall: – Det er flere ting. For det første tror jeg de fleste, delvis inklusive meg selv, hadde gjettet på at EMD ikke ville domfelle Sveits  i denne saken. Mange mener jo dette først og fremst er politikernes bord. Men så gjorde de det likevel.

Dette går inn i en generell diskusjon om rettsliggjøring og om forholdet mellom politikken og domstolene. For ja, klima og miljø er i utgangspunktet politikernes domene. Men, politikken lever ikke i en isolert boble. Politikerne har selv vedtatt bindende rettsregler og forpliktelser som Parisavtalen. Da må det faktisk være domstolenes jobb å kunne sjekke at disse forpliktelsene etterleves. Så har man gjort det, og til og med konstatert at nei, her har man ikke etterlevd dem.

– Men hvorfor skjer alt dette akkurat nå?

– Jeg tror tiden rett og slett var moden for det. Vi har jo sett noen høyesterettsavgjørelser rundt omkring i Europa, som i Nederland, Belgia og Tyskland, der domstolene har satt foten ned i liknende saker. Blant annet med henvisning til EMK. Disse dommene har nok «varmet opp» for EMD når sistnevnte skulle behandle sin sak om oppvarming.

– Ingen direkte miljøbestemmelse i EMK

– Du sa «flere ting»?

– Et annet interessant poeng: I motsetning til i Norge, hvor vi har paragraf 112 i Grunnloven, har ikke EMK noen direkte miljøbestemmelse. I utgangspunktet er dermed det rettslige grunnlaget dårligere enn vårt. Men likevel mente altså EMD at det var grunnlag nok til å konstatere brudd på artikkel 8, en mer generell rettighet til privatliv og familieliv, som de mente var dekkende for den krenkelsen man står overfor.

• Lytt til podkast: Historisk klimadom i menneskerettsdomstolen

Og når EMD klargjør dette rettslige grunnlaget, går de inn i en veldig grundig vurdering, der den faktiske vitenskapen, det best tilgjengelige faktagrunnlaget, legges til grunn. Og der de konstaterer at vi står overfor en virkelig eksistensiell trussel. Da gjelder det å handle raskt, også med tanke på å sikre rettighetene til fremtidige generasjoner. Da må myndighetene i medlemsstatene handle, og de oppstiller jo relativt detaljerte anvisninger for hva de skal gjøre.

– For eksempel?

– At det er vedtatt generelle bestemmelser som fastsetter en tidslinje for å oppnå karbonnøytralitet. Videre om det er definert midlertidige, tidsfastsatte mål for utslippsreduksjoner, er etablert ordninger for å påvise måloppnåelse, om målene er løpende oppdatert i samsvar med beste tilgjengelige kunnskap og om myndighetene har handlet i god tid og på en hensiktsmessig og konsistent måte ved utformingen og gjennomføringen av lovgivning og tiltak. Det er her EMD finner at Sveits ikke har gjort tilstrekkelig.

Her sviktet Sveits

– Hvor konkret er det de mener Sveits har kommet til kort?

– De har blant annet en såkalt lakune i sin lovgivning, som i dette tilfelle betyr at det er en periode i denne tidsangivelsen som sto helt uregulert. Dette gjaldt konkret 2025-2030. Det var ny lovgivning om hva som skulle skje etter 2030, men denne helt uregulerte femårsperioden var åpenbart ikke en lojal etterlevelse av forpliktelsene etter Parisavtalen. Og her er enda et interessant poeng i dommen: Man bruker ganske aktivt andre internasjonale forpliktelser, her særlig Parisavtalen, i tolkningen av EMK. Man ser dem i lys av hverandre: Hva krever artikkel 8 i EMK i denne helt spesielle konteksten? Jo, da må man se hva statene har påtatt seg i deres nasjonalt fastsatte bidrag. Rettslogisk sett er dette et fiffig og hensiktsmessig grep – å sette forpliktelsene under artikkel 8 i lys av andre internasjonale regler.

– Fiffig, men er det helt ukontroversielt?

– Akkurat dette grepet er veldig godt forankret i den delen av internasjonal rett som har med tolkning av traktater å gjøre. Wien-konvensjonen om traktatretten sier uttrykkelig at i tolkningen av den enkelte konvensjon, er det relevant å ta hensyn til andre internasjonale forpliktelser statene har tatt på seg. Så akkurat det er nok ikke spesielt kontroversielt. Men mange andre jurister mener at her går EMD for langt i å oppstille forpliktelser for statene på det de mener er et ganske vagt grunnlag. Den britiske dommeren i EMD likte heller ikke dommen. Han dissenterte.

Statens plikt til å gjøre noe, og frihet til å gi blaffen i egne forpliktelser

– Men kritikken går altså på dette med når domstolen skal gripe inn, og hvor stor frihet politikerne skal ha?

– Veldig mange, inklusive representanter i vårt eget Storting, mener at dette skal være politikernes bord. Og EMD erkjenner som sagt at det i utgangspunktet er det, men at det ikke er noe kategorisk enten/eller. I EMK-sammenheng snakkes det om «statens skjønnsmargin». I EU-retten snakker man om «statenes handlingsrom».

Det er i utgangspunktet det samme: Statene har relativt stor frihet til å velge konkrete tiltak. Men det må gjøres noe gitt trusselens alvor. Det er dommerne veldig tydelige på. Så har statene noe større frihet til å bestemme hvordan de etterlever forpliktelsene sine. Men domstolene må følge med i bakgrunnen for å se om de tiltakene statene velger, er tilstrekkelig effektive, i tråd med de lovene de selv har vedtatt, og de forpliktelsene de har påtatt seg.

– Men noen mener altså at dette helt prinsipielt er et område der domstolene skal holde fingrene fra fatet?

– Vel, det er veldig sjelden at de ekstreme standpunktene er de rette. Staten har skjønnsmargin, kontrollørene – her domstolene – skal kontrollere. Men hvis disse rettighetene/forpliktelsene skal spille noen rolle overhodet, må man passe på at visse minimumsstandarder etterleves. Jeg leser dommen slik: Selv om dette er litt på bortebane for dommerne, har de tatt innover seg at vi står overfor en eksistensiell trussel. Og da er det viktig nok til at de må gripe inn når politikerne ikke i tilstrekkelig grad handler der de har sagt de skal handle.

Betydningen for den norske EMD-saken

– Vi har jo et norsk klimasøksmål som er til behandling i EMD. Hvor relevant er denne avgjørelsen med tanke på det? Eller for Norge generelt? Kan vi risikere en tilsvarende dom her som mot Sveits?

– Den mest direkte relevante loven for oss her er klimaloven. Den er ganske knapp og oppstiller mål: Innen 2030 skal det være 55 prosent reduksjon i klimagassutslipp i forhold til 1990-nivå, i 2050 skal de være redusert med 90-95 prosent. Disse målene tror jeg nok er OK, og det innebærer ikke noen lakune slik som de hadde i Sveits. Men en svakhet, som er parallell til Sveits, er at de konkrete virkemidlene for å nå disse målene har for lite karakter av håndfaste, direkte rettslige forpliktelser.

– Det har også vært snakk om krav til territorielle utslipp og karbonbudsjett, og hva vi skal legge i dette?

– Det er snakk om kvantifisering: Hvis vi gjør dette tiltaket, hvor mye gir det utslag i reduserte utslipp? Man skal altså tydeliggjøre sammenhengen mellom tiltak og faktisk utslippsreduksjon. Noe dommen også berører, er om vi skal regne med bare utslipp på hjemmebane, eller også importerte utslipp. Og enda mer interessant for Norges del: Eksporterte utslipp, altså olje vi eksporterer som forbrennes i utlandet. Kan vi si at det ikke er vårt problem? Skal vi regne det med i vårt budsjett?

Parkerer argumentet om at Norges innsats er for liten til å bety noe

– Skal vi?

– Her har jeg ikke noe entydig svar. Det er setninger i dommen som kan tolkes i retning av at man i alle fall må gjøre rede for importerte utslipp. Da er ikke skrittet langt til å tolke eksport også inn i regnskapet. Det blir i så fall av betydning for Norge.

– Men hva da med å løse forpliktelsene ved å ta mye av kuttene utenlands? Gjennom kvotekjøp, bilaterale avtaler og sånt?

– Jeg har bitt meg merke i at EMD sier man må ta helhetlige hensyn til hva som er i den enkelte stats makt. Det argumentet vi har hørt om fra enkelte politikere, som går på det som gjerne kalles allmenningens dilemma, er det ikke gehør for. Altså at vårt bidrag er så lite i den store sammenhengen at det ikke spiller noen rolle hva vi gjør fra eller til. Slike synspunkter parkeres: Statene har påtatt seg en forpliktelse til å løse et felles problem. Det må løses i fellesskap, og hver enkelt må gi sitt bidrag etter beste evne.

Men om de kan løse det med å kjøpe seg fri? Jeg tør ikke uttale meg om dette med to streker under svaret. Man kan ikke underkjenne denne type ordninger prinsipielt sett. Innsatsen skal være relevant og effektiv. Og det kan utvilsomt være et effektivt bidrag til klimaforbedring for eksempel å betale et annet land for å redusere avskoging. Samtidig vil ikke dette være tilstrekkelig. Det er en forventning om at staten gjør mer. Man kan ikke som en rik Onkel Skrue lene seg tilbake og ikke gjøre noe på hjemmebane.