Roland er samfunnsøkonom og var medlem i Energikommisjonen som leverte sin utredning i februar 2023. Han skriver blant annet i et innlegg i Dagens Næringsliv at dagens energilov har utspilt sin rolle, og går inn for en alternativ modell for omsetning av strøm: I stedet for dagens markedsmodell må kraftsektoren sees på som kritisk infrastruktur som krever styring og planlegging for å nå klimamålene og sikre konkurranseevnen. Vi ber ham utdype hvor han mener det egentlig skar seg, og hva vi heller burde gjort.

Vi snakker med

Kjell Roland er samfunnsøkonom og medlem av Energikommisjonen.

Energi og klima: – La oss begynne med historien. Etter krigen bygget vi ut vannkraften for å legge grunnlaget for det moderne Norge. Så kom energiloven i 1991. Den var radikal i sin tid, men du skriver innlegget i DN at den har rukket å bli utdatert. Kan du forklare?

Kjell Roland: – Da vi kom til 1990-tallet, var oppfatningen at kraftsystemet var ferdig utbygd. Ingen så behovet for store nye investeringer. Det førte til energiloven i 1991, der vi la til grunn at markedsprisen kunne håndtere både drift og mindre investeringer. Modellen ble radikal, også internasjonalt: Vi lot timespriser nå helt ut til husholdningene og forventet at markedet kunne justere både produksjon og forbruk på lang sikt. For et rent vannkraftbasert system var dette fornuftig fra et effektivitetsperspektiv.

Men så kom klimapolitikken, og den endret forutsetningene. Europa begynte å tenke fundamentalt annerledes om kraftsystemet. Det indre energimarkedet EU så for seg tidlig på 90-tallet, der prissignaler skulle styre investeringer og forbruk, ble aldri implementert. Grunnen var klimautfordringene: Politikken bestemte at vi må bygge ut fornybart i stor skala uavhengig av spotprisene.

Det er en nesten en-til-en sammenheng mellom klimautslipp og økt fornybar energiproduksjon. Både valg av teknologi og volum måtte bestemmes av politikken, ikke av markedet. Dermed introduserte man ulike støtteordninger, for eksempel i Tyskland og Storbritannia, som differansekontrakter (Contracts for difference).

Vi betaler for tyskernes effektkjøring

– Noe vi i liten grad gjør i Norge, og i et intervju med Teknisk Ukeblad påpeker du også at Norge er nærmest det eneste landet som eksponerer forbrukere for timepriser på strøm, altså spotmarkedet?

– Ja, vi er det eneste landet jeg kjenner til som sender spotprisen direkte til husholdningene i sanntid. I Sverige kan man velge slike kontrakter, men bare et lite mindretall gjør det. I Storbritannia justeres forbrukerprisene kvartalsvis av myndighetene. Mens i Tyskland og Danmark ser ikke husholdningene timepriser i det hele tatt; der er prisene «flate» gjennom døgnet. Likevel påvirker deres effektproblemer oss slik at norske husholdninger og næringsliv får priser i enkelttimer opp til 13 kr/kWh.

Det er ikke lett for norske politikere å forklare velgerne at de skal utsettes for slike priser skapt av energipolitikk i land sør for oss. Det gjør ikke dette lettere å forsvare når vi vet at husholdningene har svært begrenset mulighet til å tilpasse seg time for time. Vi ser ingen bevis for at timespriser i seg selv fører til at folk flytter forbruket vekk fra de dyre timene. Det hjelper heller ikke på klimamålene – skal folk investere i varmepumper eller etterisolering, trenger de forutsigbarhet, ikke et prislotteri.

Hva skal vi egentlig med spotmarkedet?

– Men trenger vi da egentlig et spotmarked for strøm?

– Vi trenger absolutt et spotmarked for å drive norsk vannkraft effektivt og utveksle kraft med nabolandene. Poenget er at det er forskjell på å bruke spotmarkedet for optimal drift og det å sende timespriser direkte til husholdninger. Spotmarkedet er nødvendig for å optimalisere driften av et vannkraftsystem. Men spotmarkedet alene kan ikke lenger styre verken investeringer eller teknologivalg i et system dominert av sol og vind. Med mye fornybar kapasitet vil priser ofte falle til nær null i perioder, for så å skyte i været når det ikke blåser eller solen ikke skinner. Dette er ikke et solid fundament for langsiktige investeringsbeslutninger, verken for produsenter eller forbrukere.

– Hvilke verktøy ser vi at andre land benytter for å håndtere denne nye virkeligheten?

– Flere europeiske land innfører langsiktige kontrakter og kapasitetstiltak. I Tyskland og Storbritannia bruker de differansekontrakter for å sikre inntektene til produsentene over tid. Dette reduserer risikoen, senker kapitalkostnadene og gjør at man kan bygge ut fornybar energi i stor skala til lavest mulig kostnad. Staten har med det et virkemiddel som gjør at man kan styre teknologi- og investeringsvalg slik at klimamålene nås.

Staten som mellomledd i kraftsalget

– Men er ikke dette planøkonomi – at staten skal styre hvilke kraftverk som bygges?

– Staten må være mer involvert enn før, men dette er ikke gammeldags planøkonomi. Det handler om å erkjenne at kraftsektoren er kritisk infrastruktur. Klimamål, konkurranseevne og geopolitikk gjør det nødvendig å supplere markedet med politiske verktøy. Alle land rundt oss anerkjenner dette. Poenget er å etablere rammer som gjør at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer også blir bedriftsøkonomisk lønnsomme. Det betyr at vi fortsatt har et marked til å sikre effektiv drift av systemet, men at andre virkemidler sikrer at det bygges om og bygges ut slik at samfunnets mål på klimaområdet og forsyningssikkerhet kan nås.

– Tilbake til forbrukerne, både husholdninger og industri: Du foreslår en «blandingsmodell» for å skape mer forutsigbarhet, hva mener du med det?

– At et statlig selskap kjøper strøm via langsiktige kontrakter fra eksisterende vannkraftprodusenter, lager differansekontrakter til ny havvind og kombinerer dette med handel i spotmarkedet. Ut av dette kommer en forutsigbar gjennomsnittspris. Dermed får husholdninger og næringsliv en mer stabil, kostnadsreflekterende pris. Man vet da hva strømmen vil koste over tid og kan investere i varmepumper eller isolering uten frykt for plutselige pristopper. Dette gir samfunnsøkonomisk riktigere priser både for forbrukere og samfunnet som helhet enn dagens spotpriser.

– Ekstreme prissvingninger gir bare forvirring og ulemper

– Men da mister vi vel prissignaler mot sløsing? Var ikke det hele poenget med denne merit order-ordningen også å eksponere forbrukere mot spotmarkedet?

– Nei, ikke nødvendigvis. Dagens spotpriser reflekterer i stor grad politikk i våre naboland, ikke minst mislykket energipolitikk i Tyskland. Prisene ser helt annerledes ut enn de ville i et effektivt marked der investeringene styres av prisene og på lang sikt definerer prisnivået. Fordi investeringene styres av politikken, på mange måter slik vannforsyningen bygges ut både her hjemme og ute, sier den kortsiktige knapphetsprisen ikke hva som er optimalt. Med mer stabile priser kan folk ta langsiktige beslutninger om energieffektivisering. Ekstrem volatilitet skaper ikke reell fleksibilitet, det skaper bare forvirring og ulemper.

– Hvorfor skulle dette fungere bedre politisk?

– Fordi forbrukerne opplever det som mer rimelig og forutsigbart. Det er lettere å akseptere et system der du vet hva strømmen koster, enn å bli eksponert for timespriser som er sterkt påvirket av forhold utenfor vår kontroll. Det skaper tillit og forståelse for at kraftsektoren er infrastruktur som krever politisk ansvarlighet.

– NVE mangler et formelt klimamandat

– Hvordan spiller organiseringen av energi- og klimaarbeidet inn her?

– Det er svært viktig. Og her har vi en utfordring i Norge: Her har for eksempel NVE, vår viktigste energimyndighet, ikke noe formelt klimamandat. Dette er oppsiktsvekkende når energipolitikken og klimapolitikken henger så tett sammen. I mange europeiske land er klima- og energidepartementene slått sammen. Alle tilsvarende myndighetsorgan som NVE har klimahensyn som en sentral del av oppdraget sitt. Hos oss jobber vi fortsatt i siloer. Det gjør det vanskeligere å få til helhetlige løsninger som kobler energi og klima effektivt. Skal vi lykkes, må vi endre denne organiseringen og gi NVE et klart klimamandat. For klimamålene er ingen annen del av forvaltningen viktigere enn NVE.

– Hvis vi ikke gjør disse endringene, hva blir konsekvensene?

– Da vil vi fortsette med å mislykkes med å nå klimamålene, og vi risikerer at høye og ustabile kraftpriser svekker konkurranseevnen til norsk industri. Europa ser allerede hvordan høye energikostnader kan bidra til å drive industri ut. Norge har alle forutsetninger for å unngå dette – fleksibel vannkraft, gode naturgitte forhold og solid kompetanse. Men vi må oppdatere rammene rundt energiloven, tenke langsiktig og sikre at kraftsektoren understøtter klimamål og konkurranseevne. Det er ikke et valg mellom fri markedsliberalisme og full planøkonomi, men om en ny balanse som gir oss stabilitet, effektivitet og forutsigbarhet.