Hvis vi har delvis planlagt oss inn i en naturkrise, ved å ta naturen for gitt, kan vi planlegge oss ut av den også? Og hva kan arkitektene bidra med? For å finne svar på det, har vi snakket med arkitekt Aksel Borgen. For fire år siden skrev han masteroppgave med en kollega om urban produksjon, og i eget firma jobber han videre med hvordan industri også bør være del av byplanlegging.

Vi snakker med

Aksel Borgen er utdannet arkitekt og samfunnsøkonom, og driver arkitektbyrået Etyde.

<2°C: – Det er nemlig ikke industrien i dag?

Aksel Borgen: – Nei. Tidligere lå industriområder enten i byene eller tett på dem. Og de var i stor grad også førende for hvor og hvordan byer og tettsteder vokste frem og utviklet seg. Nå blir industrien i større grad flyttet ut av sentrum, av og til ut av kommunen også.

Det fører til at vi skaper nesten en slags parallell verden for industrien, der dens logistikk og arbeidsplasser er frakoblet resten av arealene vi bruker. Derfor ble dette hovedutgangspunktet vårt: Kan vi gjøre byene mer spennende og mangfoldige hvis knytter industrien tettere på byene, og samtidig spare natur?

En parallell virkelighet

– Nå snakker du om det vi kaller «industriparker»? Eller «næringsparker»?

– Ja, men jeg synes jo det er litt rart at vi kaller dem «-parker». Det er jo lite park over dem. Når vi bygger slike industriområder nå, går det jo tvert om utover natur – gjerne dyrket mark eller utmark. Det er få som bryr seg om estetiske kvaliteter, det handler om å planere ut størst mulig areal raskest mulig. Få det flatt og reis bygg med kort levetid, som bare har én funksjon. Og det er som regel ingen som tar ansvar for hvordan områdene ser ut.

– Men en helt parallell virkelighet er det vel ikke? Du får jo gjerne etter hvert også store boområder nærmere disse klasene av industri og næring?

– Jo, men det er nettopp det – de områdene der vi nå bor, jobber på kontor eller oppsøker kultur, vokser inn på disse industriområdene. Da oppstår det konflikter, og da flytter man gjerne industriarbeidsplassene enda lenger vekk. Ta Trondheim, der det har vært et uttalt politisk mål å bevare industriarbeidsplasser innen kommunen. Men i stedet for å utnytte eksisterende areal bedre, har man funnet et område akkurat innenfor kommunegrensen som skal utvikles. Men da må det bygges masse infrastruktur ut dit for at det skal fungere.

– Hvorfor har det blitt sånn?

– I etterkrigstiden drev vi med det som kalles modernistisk byplanlegging: Byer skulle ha ulike soner, folk skal bo i én sone, jobbe i en annen, og oppsøke kultur og opplevelser i en tredje. Det var slik vi fikk drabantbyene. Men denne typen planlegging har vi gått bort fra: Nå snakker vi oftere om den blandete byen, der du har flere funksjoner gjerne i samme bygg – restaurant i første etasje, kontorer i etasjene over, og så leiligheter over det igjen.

• Les også intervju med ekspert på arealpolitikk og medlem av Klimautvalget 2050, professor Gro Sandkjær Hanssen: Hvem skal bestemme over naturen?

Industrien holdes utenfor

– Men bolig, restaurant, kontor … her mangler det jo noe.

– Nettopp. Industri og produksjon. Den har blitt holdt utenfor, den har ikke fått være med i definisjonen av byfunksjoner. Det handler mye om at industri tradisjonelt har blitt assosiert med støy, forurensning, utslipp, ting som er til sjenanse for oss, rett og slett.

Et annet moment er at når vi planlegger industriområder, er dette noe som blir sett på som en økonomisk motor. Det er noe vi vil legge til rette for, flest mulig arbeidsplasser, enkelt og raskt, og det skjer på steder som er litt «ute av syne og sinn». Da stiller man ikke de samme kravene som når man planlegger for å bygge ut andre typer områder. Dermed får man sånne spredt bebyggete områder med store områder som er helt blottet for kvaliteter utover at folk kan parkere stort sett hvor de vil. Dette er områder som lett kan fortettes. Det er bare det at man ikke kan forvente seg den samme logistikken. De må tåle noen begrensninger. Slik vi må ellers i livene våre.

– Så … løsningen er en fabrikkpipe i hvert nabolag?

– Det er derfor det er litt skummelt å snakke om dette, for det er jo de assosiasjonene folk får. Men vi har liksom glemt at det er sånn byene har vokst frem siden middelalderen: Det var flerfunksjonsbygg. Folk bodde over butikken sin, de hadde produksjonslokaler i bakgården og utsalg i første etasje. Så denne ideen er ikke spesielt radikal.

Men det handler samtidig om at vi må tenke litt annerledes om akkurat denne delen av samfunnet vårt. På alle andre områder er det en forventning om at vi skal bo tettere og trangere, og ha flere funksjoner i nærheten. Vi legger til rette for bedre arealutnyttelse i måten vi bor og jobber på. Men akkurat med industrien gjør vi ikke det. Der har ikke denne tankegangen kommet ordentlig inn.

– Skaper mindre sjenanse enn før

– Men det er ikke alt som egner seg til å stues inn i bakgårder?

– Nei, det er jo åpenbart noen typer industriproduksjon som ikke egner seg. Det samme for grossister og andre som krever stort areal til varelagre. Men en mye større andel av det vi i dag plasserer på disse industriområdene, kan vi integrere med resten av byen. Mye av det vi kaller industriarbeidsplasser i dag er jo det vi også kunne kalt kontorarbeidsplasser. Det er mer høyautomatisert produksjon, som slipper ut mye mindre støy og forurensning – mye av det som skapte sjenanse og konflikter før, er der ikke i dag.

– Merker dere noe ønske fra industrien selv om å endre på denne tankegangen?

– Her må jeg understreke at dette er et prosjekt som startet med mastergraden, og som jeg har fortsatt med i firmaet mitt – men som mulighetsstudier, det er ikke noe som er realisert ennå. Men vi har et eksempel fra Nyhavna i Trondheim – et tidligere industriområde som nå bygges ut til bolig- og byområde. Dette er sjøfronten i Trondheim, så det er et ettertraktet areal. Men her har vi en del maritime FoU-virksomheter, som ønsker å bli værende i området. De vil gjerne ligge på sjøen, det trenger de når de skal teste prototyper og så videre – men de vil også ha gode og oppgraderte fasiliteter, de vil ligge sentralt, for da slipper de ansatte å pendle eller flytte ut fra byen – og så videre. Vi har gjort en mulighetsstudie for dem som viser hvordan det kan løses.

• Les også intervju med Vebjørn Bakken, direktør for UiO:Energi og miljø: – Mer av alt fortere er ikke nok

– Handler også om regulering

– Men mye av dette handler vel om kostnader. Kvadratmeterprisen er jo ikke kjent for å være høy i disse industripark… jeg mener industriområdene? Mens i byene går de jo fort til himmels?

– Det er noe som i alle fall dels kan løses med flerfunksjonsbygninger, som jeg nevnte tidligere. I et industriområde er gjerne de fleste byggene på én etasje. Det er lite arealeffektivt. Samtidig vet vi jo at førsteetasjen ofte er lite attraktivt på boligmarkedet. Det er den etasjen utbyggeren gjerne tjener minst på per kvadratmeter. Der vil man gjerne ha butikker og restauranter og den typen næring, men litt utenfor pressområdene sliter man ofte med å fylle førsteetasjene med sånt. Men for industri, eller virksomheter som disse FoU-bedriftene jeg nevnte, er jo førsteetasjen oftest ideell. Og det er også stort potensial i noen av etasjene over, til annet enn boligformål.

Det kreves et nytt tankesett hos noen – «hvem vil bo over en produksjonshall», liksom. Men når vi vet at batterifabrikken til Siemens på Sluppen i Trondheim har lavere frekvens av vareleveringer enn Rema-butikken ved siden av, og støyer mindre enn uteserveringen på Solsiden gjør – så er det ikke sikkert at det er så sjenerende å ha industri i nabolaget. Ikke glem at vi allerede har produksjon i byene våre i dag, spesielt i mindre skala: Du har teknologibedrifter, farmasi, bryggerier, i Trondheim har vi et bakeri midt i en vernet trehusbebyggelse. Det finnes eksempler allerede i dag.

Og så handler det også om regulering. Om at kommunene innlemmer denne tankemåten i planarbeidet sitt. I dag er ofte industri et eget felt på arealplanene, og planleggerne er vant til sonedeling. Dette er jo kompleks byutvikling. Vi må legge til rette for litt andre typologier, som det heter på arkitektspråket: Bygg med andre fordelinger av funksjoner, og et annet fotavtrykk.

• Les også kronikk av UiB-professor og medlem av Naturrisikoutvalget Vigdis Vandvik: Jovisst finnes det løsninger: Slik kan naturen vinne

– Krever at noen er litt modige

– Hva gjør vi med de industriområdene vi har?

– Her ligger jo det store spennet i hva byplanleggere og vi arkitekter kan gjøre. Dette handler ikke bare om den supertette byen, men særlig om mellomsonene. Her har vi jo aktivitet i dag, og infrastruktur – det kan være et bra sted å begynne, det. Da må vi tenke på hvordan de kan utnyttes bedre og gjenbrukes, uten at vi samtidig fortrenger industrien bare fordi noen bygger boliger og kontorer der.

Men det krever at noen er litt modige og tør å se muligheter – at dette kan bli gode steder å oppholde seg. Og her har vi en utfordring, for de som utvikler næringsparker er ofte ikke de samme folkene som bygger ut boligområder. Noen må klare å se helheten og mulighetene.