High Ambition Coalition (HAC), også kalt bare Høyambisjonskoalisjonen, er en gruppe land som siden arbeidet med Paris-avtalen har ivret for å forsterke innsatsen i det internasjonale klimasamarbeidet.

Gruppen har jevnlig kommet med uttalelser ved viktige klimapolitiske korsveier, sist under FNs klimatoppmøte sist uke. Der erklærte koalisjonen blant annet at «Abatement technologies» eller renseteknologi (les: karbonfangst og -lagring; CCS) har en rolle i utslippsreduksjon. Denne rollen er imidlertid minimal i avkarboniseringen av energisystemene. Og de advarer mot at dette kan brukes som en «unnskyldning» for økt utvinning av fossile brensler. Les hele erklæringen her.

Vi snakker med

Asbjørn Torvanger er forsker ved Cicero senter for klimaforskning.

Det har vakt oppsikt at Norge valgte å avstå fra å undertegne akkurat denne erklæringen. Norge har deltatt i koalisjonen og undertegnet felleserklæringer gjennom flere år. Men det er ikke første gang Norge avstår fra undertegning. Og felles for de siste tre erklæringene Norge ikke har undertegnet, er nettopp at de har understreket viktigheten av å fase ut fossile brensler, og advart mot overdreven bruk av renseteknologi. Vi spør Cicero-forsker Asbjørn Torvanger – kanskje noe ledende – om det kan være en sammenheng?

Asbjørn Torvanger: – Det er en forskjell her i perspektivet på både fossil energi og CCS. En måte å se det på er denne: Er CCS en del av klimaløsningen, eller et potensielt klimaproblem? HAC – i denne siste erklæringen – sier jo helt tydelig at CCS i energisektoren er det siste: Satser vi for mye på rensingsteknologi, kan det føre til mindre innsats for å kutte produksjonen og dermed bruken av fossile brensler.

<2°C: – De understreker riktignok at skepsisen gjelder «avkarbonisering av energisystemene»?

– Ja. Og i det ligger nok at de ser at CCS kan spille en viktig rolle i industrisektoren, som ellers kan være vanskelig å avkarbonisere. Det er nettopp det klima- og miljøminister Espen Barth Eide også sier i kommentaren sin til Altinget, at det er i industrisektoren han ser for seg at CCS vil spille størst rolle. Men i energisektoren er HAC redd for at det forlenger fossilalderen.

På kollisjonskurs

– Og det vil vel ingen, så hvorfor kan ikke Norge bare undertegne?

– Går du for en slik formulering, sier du nokså tydelig at ja, CCS kan spille en rolle der du ikke har så mange andre valg, men i en større sammenheng vil det ikke fungere godt nok. For Norge som er interessert i produksjon av blått hydrogen, oppfattes det som et ekstra press på petroleumsindustrien. Vi er en stor eksportør av olje og gass. Vi har investert mye i CCS-prosjekter som Langskip og Northern Lights. Og vi ser på blått hydrogen som en framtidig industri, og der kreves det CCS. Skulle vi gått med på erklæringen fra HAC, sier Norge på en måte at vår erklærte interesse ikke er en god klimaløsning i energisektoren.

– Det er vel samtidig ikke veldig kontroversielt?

– Nei, men Norges politikk bygger på en logikk om at vi bruker lang tid på å komme ut av det fossile, at overgangen vil drives av redusert bruk, ikke redusert tilbud, og at gass uansett er viktig som overgangsbrensel til fornybar energi. I et slikt perspektiv er CCS viktig også i kraftsektoren. Og de har dekning fra Klimapanelet for å tenke sånn – hvis du ser på scenariene deres, er det store mengder CCS som er lagt inn for å nå klimamålene. Det vil måtte gjelde både for energisektoren og industrisektoren.

Lite plass til CCS

– Samtidig, ser du på IEA sitt netto null-veikart har CCS nokså liten plass?

– Det stemmer, de har lavere forventninger til vekst på det feltet. Det er to ting som slår meg med deres netto-null-scenario. For det første at veksten i bruk av CCS går veldig langsomt i starten, så skyter det mer fart mot 2040–2050. Og for det andre at de legger mye mindre vekt på renseteknologi enn fornybar energi og energieffektivisering. Og det stemmer jo med situasjonen i dag. Globalt har vi kanskje 30 CCS-anlegg i drift, hvorav om lag 20 i Nord-Amerika. Flere er underveis, men vi ligger langt unna det som trengs ifølge Klimapanelets scenarier.

Det å klare å nå netto null i 2050, er ambisiøst. Globalt er fortsatt om lag 80 prosent av energien vi bruker, fossil, i EU om lag 70 prosent. Ser du på historiske erfaringer, vet vi at slike store omstillinger av samfunnet tar mange tiår. Vi har 27 år på oss til netto-null i 2050. Tenk hvordan verden så ut for 27 år siden, i 1996. Det er ikke veldig ulikt hvordan vi har det i dag. Dette blir vanskelig, både med og uten CCS.

Går tregt

– Du nevnte blått hydrogen, er det også en viss angst for at vi skal lukke døren for den norske drømmen om å forsyne Europa med hydrogen fra naturgass når gassmarkedet tørker inn?

– Det er en interessant side av dette, vi vet jo at Equinor ser et potensielt marked for hydrogen. Det er dyrt, men her sammenfaller Equinors strategi delvis med Norges interesse for å eksportere gass lenge ennå.

Så Norge er nok engstelig for at de spiller ned den mulige rollen til CCS og dermed blått hydrogen på den globale scenen, ja. Norge ønsker seg ikke noe politisk signal om at CCS ikke vil fungere så godt. Da blir det vanskelig å forsvare at vi satser på denne teknologien fremover.

– Samtidig får vi jo inntrykk av at det ikke går fort nok på noen hydrogenfront, uavhengig av farge?

– Det er jo dyrt. Grønt hydrogen koster energi og store investeringer er nødvendig. Hydrogen kan bli viktig for deler av transportsektoren og industrien hvis du har tilgang til mye og billig fornybar energi. Når det er mye vindkraft, blir kraftprisen lav, men dersom du kan konvertere strømmen til hydrogen eller ammoniakk, kan dette fungere som et batteri. EU kan selv produsere hydrogen fra vann i mindre anlegg. Dette hydrogenet kan brukes til kraftproduksjon når kraftprisen er høy.

Alternativt kan de kjøpe blått hydrogen fra Norge, men igjen er det utfordringer med kostnaden, det koster energi å produsere og komprimere hydrogenet, og det er lang transport til kontinentet. Større anlegg krever større investeringer og gir større risiko.