Og det blir enda mer komplisert av at man i biologi også snakker om vippepunkter på en annen måte. Professor Vigdis Vandvik forklarer.

Vigdis Vandvik: – Naturen er robust. Den tåler en del, men alt har en grense. Når du krysser den, kan det gå fryktelig galt, og det kan skje fryktelig fort. Det er én måte å se på vippepunkt på, og det skaper jo skremmende fortellinger. Korallrev som plutselig bryter sammen og fiskerier som kollapser. Samtidig er dette noe det er populært å snakke om, men det er vanskelig å konkret peke på hvor terskelen er. Du finner ikke alltid den raske responsen du forventer å se når du har passert terskelen. Det gjør begrepet vanskelig å forholde seg til som forsker.

<2°C: – Men du mener ikke at vippepunkter ikke finnes, eller?

– Det kommer vel an på hva du leter etter. En analogi som ofte brukes, er å se for deg naturen som et fly som holder seg i luften, og så begynner du å nappe ut skrue etter skrue fra skroget – der hver art er en skrue. På ett tidspunkt går det galt, og det ramler ned. Det er jo vanskelig å forutse hvilken skrue som utløser det, og det er også egentlig et feil stilt spørsmål. Måten vi forholder oss til økosystemtjenester eller naturgoder på, er veldig preget av en slik vippepunkttankegang. Hvor mye tåler systemet? Hvor mange arter eller naturområder kan vi ofre, før det går galt med det som betyr noe for oss?

Ekspertintervjuet

Vigdis Vandvik er professor i biologi ved Universitetet i Bergen, og direktør for bioCEED – Senter for Fremragende Utdanning i Biologi. Vandvik er planteøkolog og har blant annet forsket på hvordan klima- og miljøendringer påvirker naturen.

Systemer som tåler mye påvirkning uten å endre seg sier vi gjerne at har høy tålegrense, eller høy økologisk resiliens. Dette er med andre ord nokså likt slik man snakker om vippepunkter i klimasystemet. Som en terskel som når du passerer den, utløser du irreversibel endring. Men for de artene vi taper underveis ser det jo annerledes ut. Så vippepunkter avhenger av øyet som ser, og av hva vi som ser på bryr oss om. 

I Naturmangfoldloven snakkes det om «god økologisk tilstand», og jeg er med på å utarbeide rammeverk for hvordan vi måler det. Oppdraget er å slike grenseverdier for hvor mye naturen tåler å endres. Vi prøver jo å sette grenseverdiene godt innenfor de tersklene vi vet om. Samtidig bygger dette rammeverket på en tanke om at naturen tåler en del ødeleggelse før alt går ad undas. Med en slik tankegang aksepterer du altså å miste noen naturverdier og arter, før du runder vippepunktet. Det er ikke uproblematisk.

– Vi trenger ikke ødelegge natur

– Hva er alternativet?

– Det er å tenke at alt er viktig. At det er helheten som betyr noe, og at vi må ivareta naturen så intakt som overhodet mulig. Denne tankegangen bygger på erkjennelsen av at du raskt havner på skråplanet hvis du tenker at det bare gjelder å finne terskelen, så går det nok bra hvis du holder deg innenfor. At det er bedre å bruke energien vår på å lete etter løsninger for hvordan vi kan slutte å ofre og ødelegge natur i det hele tatt.

Dette intervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat: Vippepunkter i klimasystemet. Her finner du mer informasjon om ulike vippeelementer og vippepunkter, fortalt gjennom intervjuer med ledende forskere på området.

Les notatet her

Last ned notatet her (pdf)

– Og hva tenker du? Som biolog?

– Jeg heller vel stadig mer mot det siste. Tiden er overmoden for å frigjøre oss fra tanken om at vi trenger å ødelegge natur. Selv om vi ved hver enkelt inngrep ødelegger så lite at vi innbiller oss selv at det ikke betyr noe. For det er summen som teller. Og den er stor, og øker jevnt. Natur handler om langsomt utviklete systemer som opererer over lange tidsskalaer. I dag flytter vi karbon fra det langsomme til det raske kretsløpet i jordsystemet. Når vi gjør det, er det ikke innenfor vår horisont å flytte det tilbake igjen.

Å hugge ned en skog går fort. Å gro den tilbake, med alle de artene og funksjonene og sammenhengene den skogen hadde, det kan ta tusenvis av år. Enda verre er det med oppdyrking av myr: Da stikker du hull på en ballong som du aldri vil klare å blåse opp igjen. Og tap av natur får jo konsekvenser langt utover økologi og artsmangfold. Det er livsgrunnlaget vårt, dette.

Amazonas i fare

– Hvis vi tar for oss noen av vippepunktene vi vet om i naturen – som regnskogdøden i Amazonas: Hvor alvorlig er det?

– Det spesielle med Amazonas er at det er ikke bare slik at vegetasjonen påvirkes av klimaet, det går begge veier. Vegetasjonen er også en forutsetning for det regionale klimaet. Det blir et godt utgangspunkt for drama. Amazonasbassenget er jo relativt unikt i det at det lager sitt eget lille klimasystem. Fordamping fra skogen om dagen, regn om natten. Men dette krever en robust skog for at det skal opprettholdes. Og når det er så tett sammenvevd, blir det litt utsatt. Det blir som med den flykroppen og de skruene vi snakket om i sted.

På den ene siden tåler regnskogen ganske masse – det er mye vegetasjon, mye biomasse som til sammen holder på all den fuktighet. På den annen siden har alle brannene de siste årene vært en stor belastning, og Amazonas har måttet tåle stadig hogst.

På ett eller annet tidspunkt vil det jo briste. Skogen vil ikke lenger klare å produsere sitt eget klimasystem. Du vil ikke få den faste regnsyklusen. Da kan det gå fort, da blir skogen veldig sårbar. Men da er det jo egentlig ikke den siste brannen eller den siste hogsten som er årsaken til den raske og dramatiske endringen. Det er heller summen av alt som har skjedd. Årsak og virkning foregår bare på litt forskjellig tidsskala.

Irreversibelt i vår tidsregning

– Samtidig er det ikke slik at brannene vi har sett mye av de siste årene kommer helt av seg selv?

– Nei, det er en del av skogryddingsarbeid for å øke beiteland og landbruksareal. Men det er også komplisert. Det har bodd folk i Amazonas lenge, og de har dyrket og levd og bygget samfunn i og rundt skogen lenge. Og de har holdt på med mye det samme, ryddet skog og brukt av ressursene. Det er litt de store talls lov, dette: Så lenge det er få folk og nok skog igjen, går det fint. Men når folk går løs på skogen fra alle kanter, med stadig mer effektive maskiner, får vi etter hvert problemer.

– Men er det irreversibelt?

– Det kommer selvsagt an på hvilken tidsskala du opererer med, og hele vippepunkt-konseptet handler jo om vår tidsoppfatning mer enn naturens evne til å reparere seg selv. Men det er klart: Det å bygge opp et så stort område med skog som har sitt eget klima, tar enormt lang tid. I vår tidsregning er dette irreversibelt, ja.

– Men på lengre skala?

– Jo, da er det meste mulig, men det blir litt søkt å snakke om det som en løsning på våre problemer. Vi pleier å snakke om at den første store økologiske krisen skjedde da planter begynte med fotosyntese. Fordi anaerobt liv som ikke tålte oksygen da måtte dø. Og for 400 millioner år siden minst begynte fenomenet brann å bli en viktig faktor her på planeten. Før det hadde ikke atmosfæren nok oksygen til at det kunne bli noe særlig brann å snakke om. Så snart atmosfæren begynte å inneholde en viss mengde oksygen, kunne ting også begynne å brenne. Siden den tid har brann vært en svøpe og velsignelse for livet på jorda.

Brannforebygging ikke alltid gunstig

– Apropos det – det er blitt mye mer oppmerksomhet rundt skogbranner også, fordi de er blitt mer voldsomme. Men det har ikke bare med klima å gjøre?

– Når du får antennelse, og forholdene ellers ligger til rette vil det jo brenne. Sånn har det vært på jorda i 400 millioner år. Og vi mennesker har alltid hatt det å manipulere brann på repertoaret i forvaltningen vår av landskapene vi lever i. Først stimulerte man til brann for å få gode beiteforhold for dyra vi jaktet på. Senere for husdyra våre, og for å få god oversikt over hvor rovdyra og fiendene er. Det er mange fordeler med åpne landskap. Kystlyngheiene er en 6000 år gammel norsk variant av dette.

Samtidig ser du en voldsom økning i brann da europeere begynte å spre seg utover kloden. De brant generelt mer, de ryddet og dyrket land overalt. Dette hadde negativ effekt på naturen og de tradisjonelle levemåtene i mange områder. Så har det, de siste hundre årene eller så, vært mer fokus på brannforebygging. Og det har faktisk fått noen tragiske konsekvenser – særlig i USA. Der har man i perioder sett på brann som et menneskeskapt problem som skal unngås for enhver pris. Men naturen der er tilpasset å brenne av og til, også uten menneskelig hjelp. Problemet er at når vi hindrer også de naturlige brannene, da bygger det seg opp biomasse i form av busk og kratt. Når brannene da kommer, blir de voldsomme.

Borealskog antennes lettere

– Hva med boreal skog?

– Mange boreale skoger – også de vi har i Skandinavia er tilpasset at det brenner innimellom. Branner rydder opp i underskogen, mens de store trærne blir stående. Vårt vanligste tre, furu, har for eksempel tjukk bark – det er en branntilpasning.

Mange av disse brannene har vært naturlige. De antennes av lyn, brenner gjennom. Når man slokker alle skogbranner så du får færre branner enn det naturen er tilpasset, og da får du et litt annet system. Det som skjer samtidig nå, er at vi får mer kratt, mer gjengroing, og et mer variabelt, tidvis veldig tørt klima. Sammen med mer arealendringer, spesielt drenering av myr, får du en «perfekt storm». Da legges forholdene til rette for svært alvorlige landskapsbranner, der også trekronene brenner og selv de største og eldste trærne stryker med.

– Drenert myr brenner ekstra godt

– Hva har myren med dette å gjøre?

– Myrer er jo generelt blaute, og dermed lite antennelige, så de er en slags naturlige branngater i terrenget. Det er jo bra. I boreale strøk har du lave temperaturer, relativt høy fuktighet, noe som gir god myrdannelse, og generelt mye karbon i jorden. Karbonrik jord holder i seg selv godt på fuktighet, noe som bidrar til myrdannelse. Derfor har boreale strøk mye myr. Drenerer du disse myrene, brenner de imidlertid godt, nettopp på grunn av karboninnholdet i jorda.

– Så det har en del med menneskelig inngripen å gjøre også?

– Og det at vi forsøker å «outsmarte» naturen. Et annet klassisk eksempel på dette er savannen – nok en branntilpasset landskapstype. Der finnes det knapt trær over bakken – men du har arter som har omfattende stammer og rotsystemer under jorden – en slags underjordisk skog, så de tåler hyppige branner. Når vi planter det vi ser på som mer effektive karbonbindere her, som eukalyptustrær, for å «forbedre» karbonlagringen i naturen, da tabber vi oss ut. Da legger vi til rette for veldig store karbonutslipp og farlige situasjoner ved neste brann. Det er litt det samme som skjer når vi drenerer og tørker opp myrene våre. Da fjerner vi naturens branngater. Vi burde heller lånt av naturens smarteste triks.