26. – 28. april skal det første Nobelpristoppmøtet arrangeres. Over tre dager skal tidligere nobelprisvinnere og andre forskere og politikere diskutere klodens fremtid. Dokumentet de skal bruke som utgangspunkt heter «Our future in the Anthropocene biosphere», en ambisiøs, omfattende rapport om naturkrisens tilstand.

Ekspertintervjuet

Professor Carl Folke er direktør ved Beijerinstituttet og styreleder ved Stockholm Resilience Centre, som han også var med å grunnlegge.

Den maler et relativt skremmende bilde av hvor vi er på vei, og utfordringene som venter hvis vi skal gjøre noe med det. Samtidig er den tydelig på at vi kan håndtere krisen, gitt at vi er villige til å akseptere «transformative endringer». Hva mener de så med det? Vi har spurt hovedforfatter Carl Folke.

<2°C: – Hva mener dere med «transformative endringer», hva innebærer det i praksis?

Carl Folke: – Vi kan begynne med å slå fast at vi ikke kan fortsette som før. Det holder heller ikke å bare skattlegge miljøskader eller satse på inkrementell forandring av det vi ser ikke fungerer. Vi er kommet dithen at dette krever kursomlegging. Ikke i den forstand at vi skal la vårt nåværende samfunnssystem kollapse, men vi må snu skipet.

Jeg synes også vi begynner å se tendenser til dette nå. Kanskje først og fremst på grunn av en mobilisering av næringslivet og finanssektoren. Det at «net zero», netto null, er blitt et kjent begrep, det har gått raskt. Ser du bare 6-7 år tilbake, var det en debatt om dette på det politiske planet, men bare der. Nå har næringslivet kastet seg inn, og det kjennes som vi har passert et vippepunkt. I positiv forstand.

Nullutslipp er ikke nok

– Men samtidig erkjenner dere at netto nullutslipp ikke er nok alene. Forklar.

– Det denne rapporten viser, er at utslippene henger sammen med en økonomisk utvikling der en globalisert verdensøkonomi har løftet hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom. Samtidig: Denne utviklingen går ikke lenger. Det er her begrepet «transformasjon» kommer inn.

Det handler om å jobbe politisk for å endre det som ikke fungerer, ikke rive det ned. Lar vi for eksempel det globale økonomiske systemet kollapse for å bygge det opp fra grunnen av, vil det bare skape store problemer: Sammenbrudd i internasjonalt samarbeid, mer eneveldige makter som slåss mot hverandre, og så videre. Vi må bygge på de fundamentale institusjonene som fungerer, og endre det som må endres.

Det krever riktignok et paradgimeskifte i måten vi oppfatter naturen på, og hvordan vi forvalter planeten vår.

– Hva mener du med det?

– At vi erkjenner at vi er en del av biosfæren, at vi er helt avhengige av at levesettet vårt fungerer sammen med den. At vi opptrer som aktive forvaltere, og ikke bare forsyner oss av ressursene. Det mener jeg vi er i ferd med å se nå. Vi står i et historisk, formativt øyeblikk. Jeg mener ikke nødvendigvis som en slags fjerde industriell revolusjon, men en grunnleggende holdningsendring. Der vi arbeider sammen med mangfoldet, at vi driver aktiv forvaltning. Eller porteføljehåndtering, for å låne et begrep fra finanssektoren.

Et puff i feil retning

– Og hva innebærer for eksempel det?

– Vi har holdt på i dette veldig stabile systemet gjennom 11.000 år som sivilisasjon. Nå har vi gitt dette systemet et puff i en veldig uforutsigbar retning. Nedbørsmønstre endrer seg, temperaturen stiger, naturlige systemer står overfor store endringer.

Ta matsystemet og det biologiske mangfoldet: Det vi har gjort til nå, er å forenkle økosystemene veldig. Vi har produsert ensartede matvarer på bekostning av biologisk mangfold. Det er viktig å understreke at det å ta vare på mangfold ikke er bare er et etisk spørsmål, det er et funksjonelt spørsmål. Det er slik livet har utviklet seg under de forutsetningene vi har, og det er en grunn til det. Monokulturer har gitt oss det vi ville ha, og det fungerer når alt er stabilt og forutsigbart. Det er det ikke lengre, og da er det en dårlig strategi. Da må vi styrke porteføljehåndteringen vår.

Vi kan altså ikke gå tilbake til det vi hadde før, samtidig må vi kunne håndtere sjokket som kommer. Og vi må erkjenne og ta konsekvensene av at vi har forandret verden for alltid.

Tre dimensjoner

– Og da snakker dere om tre dimensjoner i forvaltningen av naturen?

– Den første handler om at vi må kunne opptre på en måte som ikke forverrer situasjonen ytterligere. Den andre handler om at vi må tilpasse oss forandringene uten å forsterke dem. Og det tredje handler om å leve med en biosfære i endring, bygge strategier som øker vår tilpasningsdyktighet. At vi bedrer kapasiteten vår til å endre retning når vi utsettes for forandring.

Mange snakker om «nature-based solutions» – som en unnskyldning for å plante skoger og slikt for å fortsette med utslipp. Slike løsninger er bedre som et komplement til adferd som minsker utslipp – ikke som erstatning for det. Og jeg tror vi vil se mindre av den typen tilsnikelser fremover, med den holdningsendringen som er på gang i næringsliv og finanssektoren nå.

Desinformasjon på nettet

– Rapporten deres har også fått mye oppmerksomhet for at dere snakker om aktiv desinformasjon på spesielt sosiale medier som en av hovedutfordringene fremover. Og at man må finne måter å bruke sosiale medier til heller å endre fortellingen om det som skjer. Hva menes med det?

– For å ta det siste først, og for å gå tilbake til næringslivet – for noen år siden lette vi mye etter «leverage points», sosiale vippepunkter, om du vil. Dette handler om hvilke knapper man kan trykke på for å få store normskifter til å se. Vi begynte da med sjømatnæringen, fant bedrifter som sto for en stor del av hvordan næringslivet på havet formes. Blant annet norske Mowi på laksesiden, og Skretting på fiskefôr. Og etter hvert selskaper fra store deler av verden. Og jobbet med dem for å skape slike holdningsendringer i organisasjonen, fra å være en produsent av en vare, til å være en aktiv forvalter av havets fremtid.

Når vi samarbeider med slike store aktører, og de endrer sine holdninger til eget arbeid, skaper det bølger i hele markedet. Det påvirker andre selskaper, som igjen påvirker masse mennesker. Og det er jo ikke egentlig veldig radikale ideer vi snakker om. Egentlig er det jo nokså selvsagt at vi alle er en del av planeten. Og det er heller ikke radikalt for dem som har naturen som arbeidsplass å si at klimaendringene skaper utfordringer. Det er kanskje noe med hvor mye det haster som er radikalt. Ikke minst hvis vi snakker om folk i litt videre forstand.

Ikke nok med kriseforståelse

– Her kommer kanskje det med sosiale medier og feilinformasjon inn?

– Ja, og det er ikke noe lett spørsmål. Før hadde vi religion som engasjerte, som ga livet mening. Jeg tror nettopp det å skape ny mening i tilværelsen, gi folk livsvilje og håp er sentralt for å lykkes. I blant tenker jeg at debatten som føres i offentligheten ikke er så konstruktiv, fordi den er så kriseorientert. Og for all del, kriseforståelse er viktig, men vi kan ikke bare snakke om hvor galt fatt alt er.

Derfor trenger vi å skape historier som forteller om en ny retning og at vi har håp om fremgang og nye muligheter til velferd, at det er et enormt potensial, ikke bare masse problemer og ting vi mister. Det er ikke gjort i en håndvendig. Men jeg tror det er sosiale vippepunkter også her, det er bare et spørsmål om å finne dem.

Hvis jeg kan ta ett eksempel: Great Barrier Reef. For 20-25 år siden var det en generell holdning at revet var «urørt» og upåvirket av menneskelig handling, fordi det lå så langt ute fra kysten. Det viste seg jo å være feil, men takket være 3-4 individer, politikere og forskere, som tok ansvar og klarte å forandre fortellingen om revet – om at det sto i fare, men kunne reddes – ble hele forvaltningen av det forandret. Det kan vi lære av. Og vi har sett flere eksempler på tilsvarende at få personer kan endre store systemer på den måten.

– Endringen er i ferd med å skje

– Men har vi tid?

– Personlig tror jeg vi har et vindu akkurat nå. Jeg tror den polariseringen vi ser, som også er en spredning fra ytre høyre til venstre, er et tegn på at vi er inn i et slikt bredt skifte i opinionen. Slike skifter kan selvsagt bli skrekkelige, men de kan også bli riktig bra.

Det er viktig at alle forstår hvor utfordrende situasjonen er. Men det er også ekstremt viktig å finne veiene fremover. Det er en bevegelse på gang, og det begynner å skje ting politisk. Foreløpig er det riktignok veldig fokusert på utslippskutt. Det er viktig, men ikke nok. Vi må revitalisere planeten.

– Helt til slutt – du har ikke sagt noe om økonomisk vekst i dette. Er det mulig å oppnå denne transformative forandringen dere snakker om og samtidig oppleve økonomisk vekst? Er grønn vekst mulig?

– Her er det ulike oppfatninger, selv innenfor senteret jeg jobber ved. Jeg tror personlig vi trenger en velfungerende økonomi for å klare å gjøre de endringene som er nødvendig. Se bare på pandemien – blant de landene som har slitt mest, finner vi dem som ikke hadde noen fungerende økonomi ved utbruddet.

Nå når pandemien kan være på hell, og pengene til gjenreising sitter løst, er det viktig å bruke dem til å vri utviklingen om i mer bærekraftig retning. I den prosessen kan vi helt klart ha en velfungerende økonomisk utvikling, om vi kaller det «vekst eller ikke». Der bør vi også få fjernet en del av de økonomiske ulikhetene som har vokst frem. Altfor store kløfter i samfunnet gjør det vanskelig å skape tillit, som er nødvendig for samarbeid. Vi må stole på hverandre både innad og mellom landene for å oppnå denne omstillingen med verdighet og respekt.