Batteriteknologi er sentral for det grønne skiftet, men veksten i batterimarkedet bekymrer enkelte analytikere. Kingsmill Bond i Carbon Tracker er ikke blant dem: Da Det internasjonale energibyrået IEA i våres advarte mot at det kunne bli perioder med mangel på kritiske råvarer til batteriovergangen, tok han til motmæle. Vi har spurt ham hvorfor.

Ekspertintervjuet

Kingsmill Bond er energistrateg ved Carbon Tracker Initiative.

<2°C: – Hvorfor er batterier så viktige for energiovergangen?

Kingsmill Bond: – De spiller først og fremst to roller. Det første er i elektrifisering av transportbransjen, og den andre handler om strømnettet, først og fremst å bidra til å øke andelen av sol og vind i energimarkedet.

Batterier er en av kjerneteknologiene i energiovergangen. I likhet med vind, sol og hydrogen har den som kjennetegn at den er på en læringskurve. Det kjenner nok mange til: Produksjonskostnadene synker med en faktor hver gang du dobler kapasiteten.

Men det er en annen side som er viktig her, og som ofte blir oversett, men som er gjenstand for en ny artikkel fra forskere ved Oxford: Når du har en slik læringskurve, er matematisk sett den beste praktiske antakelsen du kan gjøre at kurven vil fortsette å stige. Med andre ord: Vi bør gå ut fra at kostnadene i batteriteknologi vil fortsatte å falle, omtrent like raskt som før.

– Hva innebærer det i praksis?

– For transportsektoren betyr det at det ikke bare er personbiler som vil bli stadig mer konkurransedyktige. Batterier vil snart være gode alternativer også i andre deler av sektoren. Og i strømnettet er ikke bare batterier kjekt å ha som mellomlagring for sol- og vindkraftverk, de vil kunne konkurrere på stadig flere områder.

– Teknologien vil forbedres gradvis

– Men hvorfor har kostnadene falt, handler det om skalering, om satsing på utvikling, om billigere materialer, hva? Og hvorfor skal vi gå ut fra at de skal fortsette å falle?

– Det korte svaret på det første spørsmålet er «alt». Det handler om skala, om å bygge erfaring, om ingeniørkunst, om billigere råvarer. Kobolt har for eksempel vært en utfordring blant annet fordi det er sjeldent og kostbart. Nå lover Tesla-gründer Elon Musk at bilene hans snart skal leveres med koboltfrie batterier.

Når det gjelder det andre spørsmålet ditt, er det mer komplisert. Det er vanskelig å spå om fremtiden. Du kan for eksempel forsøke å gjette deg frem til alle teknologiske fremskritt i en gitt sektor i hvert eneste land over de neste 30 årene. Det er selvfølgelig praktisk umulig. Eller, du kan si «vi vet ikke nøyaktig hvordan dette vil gå til, men vi kan anta at vi vil se gradvise fremskritt over hele feltet gjennom disse 30 årene».

Og det er ikke spesielt kontroversielt å gå ut fra. Produksjonskostnadene for elbiler nærmer seg fossilbilenes. Det så mange på som den hellige gral. Nå er vi der snart, hvis læringskurven fortsetter. Poenget mitt er at vi bør forvente at den gjør det.

– Med konservative estimat kommer vi aldri i mål

– Men er det ikke glupt å være litt konservativ når man først skal spå om fremtiden?

– Det er et av problemene med denne diskusjonen. Når kostnadene har falt med 34 prosent for hver dobling av kapasitet, for eksempel, sier en del eksperter at «OK, nå roer vi ned litt, vi spår at kostnadsfallet vil fortsette, men går ut fra at det vil bli fem prosent». Fordi man ikke skal være for aggressive.

For meg blir det feil. Jeg er finansanalytiker. Det er ikke jobben min å være konservativ, det er jobben min å ha rett. Hvis 34 prosent er riktig tall, vel, da bør vi si det.

Litt av det samme ser vi i klimapolitikken. Når vi gjør konservative estimat for hvordan vi kan begrense oppvarmingen til 1,5 grader, vel, da kommer vi aldri i mål. I alle fall ikke uten BECCS og andre sinnssyke ideer. Som vi verken kan dokumentere empirisk, eller kan begrunne på noen som helst rasjonell måte.

– Tilbake til batterier: Hva slags teknologi konkurrerer batterier med?

– Jeg vil si først og fremst fossil industri. I transportsektoren konkurrer el-kjøretøy med konvensjonelle kjøretøy. Det er lett å transportere fossile drivstoff. Batterier er avhengig av ladeinfrastruktur. Det er der det kritiske punktet i konkurransen står nå, men batterier er i ferd med å få overtaket.

Når det gjelder batterier i el-nettet, vil jeg også si det er fossil energi som er konkurrenten. I Chile er det gjort avtaler om levering av solkraft til 30 dollar per MWh – med batterilagring. Det gir dermed solenergi 24 timer i døgnet.

Hydrogen og batterier vil utfylle hverandre

– Fremover, da, hva konkurrerer batterier mot, og hvem vil vinne markedsandeler hvor?

– Fremover tror jeg det er hydrogen i en eller annen form som vil være hovedkonkurrenten til batterier. Men egentlig handler det om at hydrogen vil kapre markedsandeler der batterier er et dårlig alternativ til fossilt.

Skal du for eksempel lagre energi over natten, er det fornuftig å bruke batterier fremfor hydrogen. Skal du lagre den i et halvt år, er hydrogen svaret. I transportsektoren har batteriene vunnet kampen om den lille lasten. Men den lange tungtransporten og shipping, der vil hydrogen eller ammoniakk antakelig spille en viktig rolle.

Hva som skjer de neste 30 årene, vet ingen. Men det er det vi har markeder til. Det er i markedene vi vil få testet ut grensene.

Etterlyser intellektuell ærlighet fra fossilbransjen

– Det er mye sjeldne og kostbare materialer involvert i batteriproduksjon. Mange bekymrer seg for om det er nok av dem. Har vi det?

– Vi skrev et notat i mai i år, om hvordan Det internasjonale energibyrået også overdriver dette. Vårt argument er ganske enkelt: Vi har mer enn nok materialer tilgjengelig i jordskorpen til det grønne skiftet. Det er det ikke noe spørsmål om.

For å ta litium som eksempel: Vi kjenner til forekomster av 170 ganger så mye litium som årlig etterspørsel. Og de kjente forekomstene har økt med 52 prosent de siste åtte årene. Så dette er ikke noen begrensning på lang sikt.

Det er imidlertid alltid et gap mellom tilbud og etterspørsel på mineralmarkedet. Hvis du får etterspørsel som stiger voldsomt raskt, vil tilbudssiden slite med å holde følge. Da får du flaskehalser, du får høyere priser, du får mer mineralutvinning, og så faller prisen igjen. På lang sikt har vi altså nok, på kort sikt får vi perioder med mangel, men slike perioder driver frem nye løsninger. Vi tror med andre ord dette vil løse seg.

Jeg tror dette er et falskt narrativ som fossilbransjen står bak, for å gjørme til debatten. Jeg hører for eksempel ofte argumentet om at elbiler krever 200 kilo mer materialer enn en konvensjonell bil. Det høres jo mye ut. Men da må man «glemme» at for å kjøre den bilen gjennom levetiden, kreves det 15 000 kilo olje. Skal man sammenlikne slikt, må man være intellektuelt ærlig. Det opplever jeg ikke at fossilindustrien er i dette spørsmålet.

– Krever god, gammeldags industripolitikk …

– Et annet problem som trekkes frem er Asias dominans av battericellemarkedet. Er det noe vi bør bekymre oss for? Og kan vi gjøre noe med det?

– Det bør absolutt bekymre oss. Batterier er fremtiden, og uansett, hvis vi fortsetter å ha et dårligere og dårligere forhold til Kina, trenger vi en annen kilde. Dette vet politikerne, og det er nettopp derfor man både i EU, og etter hvert også i USA har begynt å produsere mer celler. Så, ja, det er noe vi kan gjøre noe med. Og vi holder på med det.

– Men hva kan vi gjøre for at det skal gå enda fortere? Hvis vi ønsker å bygge en batteriindustri i Norge, hva bør vi gjøre?

– Jeg er ikke noen ekspert på industripolitikk. Men her har vi velkjente virkemidler: Sett mål, fjern terskler og hindre, gi konkret drahjelp i startfasen og husk å stimulere etterspørselssiden også. Du trenger god gammeldags industripolitikk, rett og slett.

– … og offentlig støttede innovasjonsprosesser

– Men satse konkret på batterier, ikke være «teknologinøytrale», eller?

– «Industripolitikk» var et skjellsord i Storbritannia i en periode, nettopp fordi det var uglesett å «plukke vinnere». Men mange land gjør nettopp det med stort hell. Nettopp dette er poenget til Mariana Mazzucato, hun italienske økonomen som forklarte hvordan internettet, GPS, bioteknologi, til og med smarttelefoner – er produkter av offentlige støttede innovasjonsprosesser. Klart vi må ha mer av sånt.

Det betyr ikke at du skal være det motsatte av teknologinøytral, men legge til rette for innovasjon på det området du trenger det. Trenger du å bygge ut kraftsystemet, si du vil ha karbonfri produksjon. Så får markedet velge om det er sol og batterier, vindkraft eller hydrogen som skal få kontrakten. Det finnes måter å gjøre slikt på. Vi gjør det jo hele tiden.

– Er det noe vi eller våre politikere ikke bør gjøre?

– Ikke kast masse penger bort på kostbare tiltak som ikke tar høyde for læringskurver og der man holder seg flytende kun ved å kutte kostnader. Gjør du det, ender du opp med dyr teknologi.