Klaus Mohn er rektor ved Universitetet i Stavanger og professor i økonomi. Vi spør ham om hva høyere renter kombinert med skyhøye energipriser gjør for rammebetingelsene for norsk energiindustri – både fossilt og fornybart.

Ekspertintervjuet

Klaus Mohn er økonomiprofessor og rektor ved Universitetet i Stavanger.

<2°C: – Litt samfunnsøkonomi for nybegynnere først: Hva gjør renteoppgang for investeringsviljen i disse næringene?

Klaus Mohn: – I utgangspunktet bidrar det til å dempe investeringslysten i næringslivet. Det vil ramme både olje-, gass- og fornybarnæringen. Så isolert sett vil dette ha samme virkning på tvers av næringer.

– Men balansert blir det vel kanskje ikke helt når vi allerede har et sett med rammebetingelser som begunstiger olje- og gassnæringene? Som oljeskattepakken?

– Altså, oljeskattepakken er én greie, og renteøkningen er en annen. Argumentene for og mot oljeskattepakken er de samme om man har to eller fire prosent rente.

– OK. Men la oss nå si at jeg er engstelig for at olje- og gassnæringen allerede har fått mye drahjelp i næringspolitikken. Når nye fornybarnæringer ikke får samme vilkår, kan vel en effekt som isolert sett har samme virkning på tvers av næringene gjøre det relativt tyngre for dem, tenker jeg da. Er denne frykten berettiget?

– Jeg forstår engstelsen, men jeg klarer ikke helt å knytte den til renteøkningen. Fordi det er forhold utenfor renteøkningen, for det første oljeskattepakken du nevner, som kan mistenkes å bidra mer til investeringer i olje og gass enn i fastlandsnæringene. Denne mekanismen forsterkes av den kraftige økningen vi har hatt i olje- og gassprisene, som igjen har presset opp lønnsomhet og attraktivitet ved olje- og gassinvesteringer.

Dette er forhold som kan gi store investeringer i olje og gass – delvis på bekostning av fornybarnæringene. Men det har ikke så mye med renteøkningen å gjøre. Vi kan uansett ikke bruke pengepolitikken til å stimulere fornybarnæringene. Den differensierer nemlig ikke mellom næringer. Renten er med andre ord et sløvt våpen i næringspolitikken. Og det er det vi snakker om her: Næringspolitikk.

Målrettede tiltak

– Greit. Men gi oss et skarpere våpen, da. Hva kunne det vært?

– Da snakker vi om målrettede tiltak mot enkeltnæringer. For eksempel målretting av skatter, avgifter og andre næringsspesifikke rammevilkår, samt målretting av eventuelle støtteordninger.

– Og det innebærer å plukke vinnere. Og det synes jo ofte økonomer, og da i neste omgang mange politikere, ikke er så populært?

– Nei, men hvis man virkelig ønsker å påvirke næringssammensetningen, er det dette som skal til. Så er det et stort spørsmål om vi bør gjøre sånt.

– Og da handler det om at «dette ordner markedet best opp i», er det så enkelt?

– Nei, helt så enkelt er det ikke. Men om en satsing på en bestemt næring skal være vellykket, forutsetter det at politikere vet hvilke næringer som har fremtiden for seg, og hvilke som ikke har det. Hvorfor skal vi tro at politikere vet det bedre enn næringslivet? Risikoen er jo at politikerne tar feil, og at kapitalen dermed blir feil allokert, på en måte som reduserer både avkastningen og vekstevnen i norsk økonomi. For samfunnet gir dette en enorm kostnadsrisiko, som etter manges vurdering vil bli mindre hvis beslutningene overlates til næringslivet selv.

Ikke nødvendigvis markedssvikt

– Eksisterer det noen argumenter for å plukke vinnere?

– Ja, hvis man kan knytte denne politikken tett til en eller annen form for markedssvikt. At prosjekter eller virksomheter er omfattet av samfunnsøkonomiske kostnader eller ulemper, eller gevinster, som ikke fanges opp av næringslivet og markedet. Da kan det forsvare offentlige inngrep. Men ellers vil næringslivet forfølge de mulighetene de mener gir best avkastning. Man skal derfor generelt ha tungen beint i munnen hvis man skal velge å se bort fra hva de mener er best, og bruke skattekroner på målrettet næringsutvikling. Da må man ha tenkt nøye gjennom og kunne begrunne det godt.

– Men nå har vi en petroleumspolitikk som gir den næringen spesielt gunstige rammevilkår i forhold til mye annen næring, blant annet fornybarnæringen. Og denne delen av næringslivet klager jo selv over at de ikke får tilgang til kapital nettopp på grunn av rammebetingelsene. Har vi ikke da med en markedssvikt å gjøre?

– Nei, ikke nødvendigvis. At en næring klager over kapitalmangel innebærer ikke uten videre markedssvikt. Det er alltid mye enklere å satse andres penger enn egne. At de som sitter med egne penger, tenker seg nøye om før de plasserer dem, er ikke så rart. Hvis prosjektene og mulighetene er gode nok, så kommer kapitalen. Er det noen prosjekter eller aktiviteter som ikke får kapital, som mangler kapital, som du sier det, er den mest sannsynlige forklaringen at prosjektene ikke er gode nok.

– Nå høres du litt dogmatisk ut: «Markedet ordner opp i alt». Men her er det jo gjort inngrep i markedet allerede?

– Jeg har ikke sagt at markedet ordner opp i alt. Jeg har sagt at vi må ha tungen beint i munnen, og at begrunnelsene bør være gode og gjennomtenkte hvis staten skal engasjere seg med kapitalinnskyting i enkeltnæringer.

Feilslåtte koronapakker

– Men det er vel andre virkemidler enn å skyte inn kapital også?

– Ja, det er skatter og avgifter. Og dette har økonomer tatt til orde for i årevis: Sett en pris på CO₂, og la næringslivet finne ut hva det betyr. Så kan de tilpasse seg deretter.

– Så generelt er den beste løsningen å sette skatter og avgifter for å dekke inn de langsiktige kostnadene samfunnet har, for å kompensere for det markedet ikke kalkulerer inn?

– I en perfekt verden ville det vært en god løsning. Men verden er ikke perfekt, og da trenger vi en mer nyansert tilnærming. Det kan være tilfeller der staten bør engasjere seg på litt andre måter. Men da bør en i så fall være veldig oppmerksom på kostnader, ulemper og risiko ved denne typen engasjement fra statens side. Vi har jo gjentatte ganger sett eksempler på at staten skyter inn kapital, sammen med privat sektor, og så viser det seg over tid at staten må ta en større nedrisiko, og går glipp av oppsiden.

– Kan du komme med et konkret eksempel?

– Koronapakkene, for eksempel. Som ble næringslivet til del. Da brukte man store skattekroner for å støtte opp om kapitalrike næringer på en måte som gagnet eierne mer enn de som arbeider i disse næringene. I etterpåklokskapens lys burde en kanskje rettet virkemiddelapparatet litt mer direkte mot det en ønsket å støtte opp om, nemlig sysselsetting.

Hva med kronekursen?

– Tilbake til utsiktene fremover: Hvordan vil kronekursen sannsynligvis utvikle seg, og hva vil det ha å si for annen norsk eksportrettet industri?

– Som jeg nevnte først: Den ene effekten av en renteøkning, er at økt kapitalkostnad kan dempe investeringslysten. Den andre er mer indirekte: Kronen kan styrke seg om renten går opp, og spesielt hvis renteøkningen er særnorsk. Vi kan også få sterkere kronekurs på grunn av høye olje- og gasspriser. Skjer det, svekkes konkurranseevnen til norsk næringsliv. Da risikerer norsk næringsliv å tape markedsandeler. Det kan selvsagt ha en dempende effekt på konkurranseutsatt næringsliv.

– Kan vi gjøre noe der, da, for å unngå at den delen av næringslivet seiler inn i en krise?

– Jeg deler ikke det krisepremisset. Det vi står overfor nå, er en situasjon hvor pilene peker oppover for norsk næringsliv. Da settes renten litt opp, for å bremse pris- og lønnsveksten, og dempe aktiviteten i et stramt arbeidsmarked. Det er konteksten. Samtidig: Disse forholdene knyttet til næringsliv og omstilling, bør tilsi en ekstra varsomhet med å sette opp renten i Norge enn i andre land.